Brannrør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Britisk «Boxer» brannrør lagd av tre, fra 1870-årene, brant maksimalt 9 sekunder og ble justert ved å stikke gjennom anviste hull.

Brannrør var en luntelignende innretning på granater, bomber og torpedoer som tente eksplosivene på riktig tidspunkt i forhold til ønsket effekt. I gamle artillerigranater ble brannrøret rettet utover langs løpet på kanonen og øret var fylt med krutt som brant en bestemt tid, slik at granaten eksploderte etter en kjent brenntid. I nyere brannrør skjer forbrenningen på plater eller spiraler som kan dreies eller på andre vis endres for å påvirke brenntiden. De tennes idet granaten blir skutt ut hvis granaten skal sprenges etter en gitt flukttid, eller ved anslag hvis granaten skal sprenges etter innslag.

Brannrør i bomber og torpedoer var gjerne mekaniske og drevet av en propell for å måle fallhøyde eller utløpt distanse. Brannrør i luftvernskyts kan være trykkstyrt.

Moderne brannrør er ofte en elektronisk innretning som bestemmer tenningstidspunkt enten ved fjernstyring eller når granaten befinner seg på riktig sted. Optimalt sted for detonasjon kan da kalkuleres utfra måledata gitt av flere forhold, men ofte inkluderer det en form for nærhetsdeteksjon. Slike brannrør blir omtalt som nærhetsbrannrør.