Boris Gleb kraftverk

Boris Gleb kraftverk
Land		Russland
Sted		Murmansk oblast
Vassdrag		Pasvikelva
Byggestart		1960
Prod.start		1963
Eier		TGC-1
Operatør		TGC-1
Tekniske data
Fallhøyde		19,3 meter
Effekt		56,0 megawatt
Årsproduksjon		275 GWh
Boris Gleb kraftverk 69°38′36″N 30°08′15″Ø

Boris Gleb kraftverk (russisk: Борисоглебская гидроэлектростанция, Borisoglebskaja gidroelektrostantsija) er et vannkraftverk ved tettstedet Boris Gleb i Pasvikelva, beliggende i Murmansk fylke, Russland. Eier er det statlige energiselskapet TGK-1 Arkivert 9. juni 2018 hos Wayback Machine..

Kraftverket utnytter de nederste tolv meterne med fallhøyde i grenseelven, samt åtte meter fall i Skoltefossen, som ligger helt på russisk område. Det er installert to Kaplanturbiner på totalt 56 MW. Midlere årsproduksjon er på 272 GWh. Demningen er 19,5 meter høy og 34,5 (brutto 78) meter lang.

Grensen Norge–Russland går langs elven og tvers over kraftverket, men en overenskomst som ble inngått i 1959 sier at Russland disponerer hele området (og Norge alt av de to norske kraftverkene Skogfoss og Melkefoss som ligger på grensen).

Historie

Pasvikelva går langs riksgrensen mellom Norge og Russland – med ett unntak: den lille enklaven Boris Gleb på omkring seks kvadratkilometer, like sør for Kirkenes. Årsaken til at dette området ble en del av Russland har sin bakgrunn i misjonæren Trifon av Petsamo, som bygget en kirke for skolte-samene på vestsiden av elva på 1500-tallet. Grenseområdet langs Pasvik-elva har en tradisjonsrik og spennende bakgrunn som møteplass for forskjellige folkeslag. Her har skoltesamer, samer, russere, finner og nordmenn opp gjennom historien møttes og utvekslet erfaringer, språk og andre kulturuttrykk. Også i vår moderne energihistorie utmerker dette seg som et område med et unikt samarbeid på tvers av landegrenser og ulike kulturer.

I 1957 ble det sluttet avtale mellom Sovjetunionen og Norge om deling og utnyttelse av fallene i Pasvikelva, og fallstrekningene i grenseelva ble delt med ca 30 meter fallhøyde til hvert land. I Sovjetunionen startet byggingen av kraftverket i Boris Gleb i 1960. Dette kraftverket utnytter de nederste 12 meterne med fallhøyde i grenseelven, samt åtte meter fall i Skoltefossen, som ligger helt på russisk område. AS Hafslunds datterselskap Norelektro stod for utbyggingen, og norske firmaer førte også opp en rekke boliger, et butikksenter og en skole for russerne. I forbindelse med transport av arbeidere og materiell til og fra kraftverket, måtte man krysse grensen mellom Norge og Sovjet. Dette var ordnet gjennom en spesial-avtale, og foregikk uten problemer.

Den første ledningen som ble satt i drift i området, ble bygget fra norsk side over til Boris Gleb for å forsyne russerne med byggestrøm. Allerede to år senere, i 1962, da Boris Gleb kraftverk stod klar til drift, kunne Varanger Kraftlag koble strøm derfra over på sitt kraftnett. Kvoten som Varanger Kraftlag fikk kjøpe fra Boris Gleb var imidlertid på bare 1000 kilowatt, og avtalen bestod i 2,5 år.

Fra høsten 1970 ble det igjen overført en mindre kraftmengde fra Boris Gleb til Norge. Selv om Skogfoss kraftverk nå hadde blitt satt i drift, hadde tørrår med lite vann i Pasvikelven ført til kraftmangel. Varanger Kraftlag fikk derfor overføre elektrisitet fra Boris Gleb til Kirkenes over en 22 kV-ledning. Det skulle imidlertid raskt vise seg at heller ikke denne overføringen tilførte nok kraft til Øst-Finnmark, og ledningen skulle derfor raskt komme til å bli skiftet ut til fordel for et større prosjekt.

Gjennom etterkrigstiden hadde Norges kraftforsyning blitt kraftig bygget ut, og situasjonen rundt omkring i landet så relativt lys ut. Et unntak i dette bildet var imidlertid Øst-Finnmark, som på grunn av flere tørrår og utsatte kraftutbyggingsprosjekter var i akutt kraftmangel. Området var på denne tiden heller ikke tilknyttet resten av det norske samkjørende kraftoverføringsnettet. For å løse denne umiddelbare krisen inngikk derfor NVE-Statskraftverkene en kontrakt med det sovjetiske firmaet Energomachexport om kjøp av 10 MW, 60 GWh per år, fra Sovjetunionen. Kontrakten ble undertegnet den 1. oktober 1971, og det ble umiddelbart satt i gang bygging av en ca 10 km lang 154 kV-ledning over grensen og inn til Kirkenes. Der kunne kraften selges videre til Varanger Kraftlag og A/S Sydvaranger.

Byggingen av ledningen Boris Gleb – Kirkenes ble utført i rekordtempo. Det hastet med å få ledningen og koblingsanleggene ferdige før is og snø satte inn for alvor, og for å skaffe distriktet kraft til vinteren. På russisk side hadde man en spenning på 154 kV, og transformering fra et så spesielt nivå kunne se ut til å være et problem, men det viste seg at Statskraftverkene tilfeldigvis hadde en transformator med passende omsetningsforhold liggende klar til bruk. Allerede 20. desember samme år var ledningen klar til å bli satt under spenning, og etter en måneds prøvedrift ble den offisielt satt i drift 27. januar 1972.

Til å begynne med var strømmen fra russisk side ikke av samme kvalitet som den norske, og på grunn av variasjoner i frekvensen fikk man problemer med en del elektroniske motorer, klokker og andre ømfintlige apparater. Disse problemene er imidlertid et tilbakelagt stadium i dag. Den store forbedringen skjedde i 1985, da Statskraftverkene gjennomførte en ombygging i Boris Gleb. Av tekniske årsaker er det ikke mulig med synkron samkjøring av det norske og det russiske samkjøringsnettet. Konsekvensen ble da at ved import fra Sovjetunionen måtte nettet i Finnmark deles av og Øst- Finnmark kobles fra den øvrige norske samkjøringen. Under ombyggingen ble derfor arrangementene i kraftverket lagt om, slik at ett aggregat ble ført over på det norske samkjøringsnettet.

Til tross for enkelte problemer knyttet til språk- og kulturforskjeller ble arbeidet utført på meget kort tid, og den 30. november var ombyggingen ferdig. Ved markeringsseremonien for ferdigstillelsen kunne Statskraftverkene overrekke sine russiske kolleger en skifertavle med den russiske inskripsjonen: ”Med takk for godt samarbeid til felles nytte for våre to land”.