Blokk 12, Oppgang C

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Blokk 12 oppgang C)
Hopp til: navigasjon, søk
Blokk 12, Oppgang C
Generell informasjon
Sjanger Barn
Nasjonalitet Norsk
Introduksjonsår 1973
Sesonger 1
Episoder 6
Lengde 45 min. (per episode)
Språk Norsk
Bak kamera
Produsent NRK Barne og ungdomsavd.
Manus Ann-Cathrin Ramberg
Berit Waal Skaslien
Regi Erik Lassen
Bjørn Haavind (billedregi)
Sending
Periode 20. januar7. april 1973
TV-kanal NRK
Teknisk informasjon
Bildeformat Sort-hvitt

Blokk 12, Oppgang C er en norsk barneserie som gikk på NRK i 1973. Serien handlet om det godt voksne søskenparet Marta og Torkel og de andre som bodde i et borettslag kalt «Knatten». Manglende fritidstilbud på stedet gjør at Marta og Torkel forsøker å engasjere ungene og får dem med på å lage «et sted å være», der ungene selv bestemmer, styrer, bygger og innreder. Hovedrollene ble spilt av Siri Rom (Marta) og Rolf Sand (Torkel). Serien ble sendt på lørdager og var i sort-hvitt.

Om serien[rediger | rediger kilde]

Serien ble produsert av NRK Barne og ungdomsavdelingen og satte søkelyset på blokkmiljøet for barn i de store drabantbyene som den gang var i ferde med å gro opp, særlig i Oslo-området. Dette var en periode hvor man ikke hadde rukket å bygge inn nye tiltak som klubber og servicesentre - det sosiale liv manglet. Programskaperne ville gripe det typiske for blokktilværelsen den gang: Kontaktløshet mellom voksne, barna som ble dyttet unna og uten å ha noe de kunne bruke fantasien til, og de mange forbudene.[1] Serien ønsket med andre ord å gjøre sitt til at barn skulle bli høyere prioritert av by- og boligplanleggerne, og generelt sett minne de voksne på barnas behov.

Serien ble meget godt mottatt da den kom i 1973.[1]

Den ble sendt i reprise i 1980.[1]

Bakgrunn for temaet[rediger | rediger kilde]

Kritikk av blokktilværelsen var ikke noe nytt i den norske kulturdebatten. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet vokste drabantbyene opp som paddehatter rundt de største byene. Hovedpoenget med disse var at de skulle isoleres mest mulig fra bykjernens trafikk. støy og industri- og forretningsvirksomhet. Boligblokkene skulle ligge på store grøntarealer med småhusbebyggelse rundt omkring. Til å begynne med, mens mange enda husket de mørke og umoderne bygårdene, var et tilfredshet med denne boligformen. Men etterhvert spredte misnøyen seg. Det ble blant annet påpekt at det aldri foregikk noe i drabantbyene.[2]

Det ble noe livløst og stillestående, bent fram trøstesløst ved det hele. Den lovpriste isolasjonen fra industri og storbyliv virket mot sin hensikt, ble det sagt. Det virket ikke livgivende men tvertimot drepende - særlig om formiddagen etter at ektemennene og de utearbeidende hadde reist til byen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Aftenposten morgen Radio&TV bilag - Blokk 12 syv år efter (15.8.1980, s.8)
  2. ^ Bakøy, Eva - MED FJERNSYNET I BARNETS TJENESTE - Avhandling 1999 Institutt for kunst- og medievitenskap Det historisk-filosofiske fakultet NTNU - s.369
  3. ^ Ustvedt 1979:201