Blodtåka
Blodtåka er en tenkt effekt, som kan oppstå når mange store avis- og medieredaksjonene dekker en sak som de opplever som særlig interessant, viktig eller aktuell. I en artikkel i N24 defineres blodtåka som: «den tilstanden som oppstår når alle dei store redaksjonane dekkjer den same dramatiske hendinga til same tid, og dekninga blir så omfattande at det er farleg.»[1] Vanligvis etter kritikk mot profilerte personer.[2]
Ofte brukt for å beskrive at man mener skribenter, journalister og redaktører begynner å tenke i flokk. Typisk: «når blodtåka siger inn over redaksjonene». Begrepet gir assosiasjoner til lynsjeraid, berserkgang, blodtørst, gjengmentalitet, massesuggesjon, etc.
Media selv argumenterer ofte med at effekten er vanskelig å unngå, ved at offeret for kritikken kan oppleve det samlede mediepresset som umenneskeleg stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Det er da massen av saker fra tv, radio, aviser og nettaviser som utgjør mediepresset.
Typiske saker der begrepet ble hyppig benyttet var kontroversen rundt LO-leder Gerd-Liv Valla i 2007[1], og Økokrims etterforsking av Tore Tønne som endte med at han tok sitt liv.[3] Avistegnere kan også bli grepet av blodtåka, Finn Graff har uttalt: «Men jeg har nok vært med i blodtåka til journalistene noen ganger, dessverre.»[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Om blodtåka i N24». Arkivert fra originalen 12. mars 2007. Besøkt 22. mars 2007.
- ^ Når blodtåka har letta, Roald Helgheim i Dag og Tid
- ^ http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/12/22/356924.html
- ^ Avistegneren Finn Graff om å bli «grepet av blodtåka», i journalisten.no[død lenke]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
|
Wiktionary: blodtåke – ordbokoppføring |