Blindsyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Blindsyn er evnen til å identifisere eller lokalisere stimuli man ikke bevisst kan se.[1] Blindsyn kan finnes hos mennesker som til tross for at de tilsynelatende er totalt blinde etter en skade i den primære visuelle korteks, responderer på visuelt stimuli.[2] Mennesker som lider av blindsyn har ingen bevisst opplevelse av syn, men hvis de blir bedt om å gjette kan de blant annet korrekt rette øynene mot en lyskilde, identifisere objekter i bevegelse, eller skille mellom enkle visuelle former. De blir selv ofte overrasket over at de gjetter riktig på slike oppgaver.

De første observasjonene av det vi i dag kjenner som blindsyn ble trolig gjort av den britiske militærlegen George Riddoch som behandlet sårede soldater under første verdenskrig.[3] Han oppdaget noe fascinerende blant de soldatene som hadde fått skader på primær visuell cortex som ligger bakerst i den occipitale del av hjernen og er involvert i visuell prosessering. Ved skader i dette området vil man miste evnen til å registrere spesifikk synsinformasjon. Ikke overraskende hadde soldatene med denne form for skade mistet persepsjon i deler av det visuelle feltet og oppfattet seg som blinde. Det som derimot var overraskende var at soldatene responderte på bevegelse i de delene av det visuelle feltet som de hevdet å være blinde på.

Begrepet blindsyn ble introdusert av den britiske neuropsykologen Lawrence Weiskrantz og hans kollegaer.[2] Dette gjorde de etter grundige undersøkelser av en pasient som de kalte DB. Hos DB var høyre occipital cortex, inkludert mesteparten av primær visuell cortex blitt fjernet etter et kirurgisk inngrep.[3] Etter operasjonen var DB blant annet i stand til å gjengi et visuelt stimulus som tidligere var blitt presentert i hans blinde område. I tillegg kunne han også identifisere lokalisasjonen. På tross av dette rapporterte han ingen bevisste opplevelser i sitt blinde felt.

Pasienter som lider av blindsyn har som regel store skader på det primære visuelle cortex i hjernen (V1). Likevel er tapet av visuell bevissthet i blind feltet sannsynligvis ikke en direkte følge av disse skadene. Skader på V1 har en «knock- on» effekt gjennom hele det visuelle systemet, noe som fører til redusert aktivering av etterfølgende visuelle prosseseringsområder.[4]

Det er minst ti veier (pathways) fra øyet til hjernen . Flere av disse kan tas i bruk av blindsynpasienter, og dette kan være med å forklare mekanismen bak blindsyn.[5] Forskning har vist at blindsynpasienter ofte kan ta i bruk en trakt som forbinder corpus geniculatum laterale med det ipsilaterale visuelle motion area V5/MT som går forbi V1.[6] Kortikale mekanismer fremstår ikke som essensielle.

Når blindsyn skal diagnostiseres og studeres fokuseres det på to ting.[3] Det første er personenes subjektive tilbakemeldinger om at de ikke klarer å se visuelle stimuli som blir presentert i det blinde feltet. Det andre er en «tvunget- valg» test der pasientene blir bedt om å gjette om det visuelle stimuli er tilstede eller ikke, og evt peke på stimuli. Blindsyn defineres som det å benekte å kunne se visuelt stimuli samtidig med å score over gjennomsnittet på «tvunget-valg» tester.

Det er forskjeller mellom pasientene som lider av blindsyn. Dette har ført til at blindsyn deles inn i tre undergrupper:[7]

  1. Action- blindsight: Pasientene kan i noen grad gripe etter eller peke på objekter i sitt blinde felt.
  2. Attention- blindsight: Pasientene som lider av denne formen for blindsyn kan oppfatte objekter og bevegelse og har en svak bevisst følelse av objekter på tross av at de rapporterer at de ikke kan se dem.
  3. Agnosopsia: Denne typen pasienter nekter for å ha bevisst kjennskap til visuelt stimuli. De viser likevel en evne til å skille form og bølgelengde.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store Norske Leksikon (2012). Blindsyn. Hentet fra: http://snl.no/blindsyn.
  2. ^ a b Colmann, A. M. (2003). Oxford dictionary of psychology. Oxford: Oxford University Press.
  3. ^ a b c Eysenck, M. W., & Keane, M. T. (2010). Cognitive Psychology: a student's handbook. 6 ed. Sussex: Psychology Press.
  4. ^ Silvanto, J. (2008). A re- evaluation of blindsight and the role of striate cortex (V1) in visual awareness. Neuropsychologia, 46.
  5. ^ Cowey, A. (2004). Fact, artefact, and myth about blindsight. Quarterly Journal of Experimental Paychology, 57 A.
  6. ^ Stoerig, P., & Cowey, A. (1997). Blindsight in man and monkey. Brain, 120.
  7. ^ Danckert, J., & Rossetti, Y. (2005). Blindsight in action: What can the different sub- types of blindsight tell us about the control of visually guided actions? Neuroscience and Biobehavioral Reviews, 29.