Blendingsmaling
Blendingsmaling, også kjent som razzle dazzle (i USA) eller dazzle kamuflasje (i Storbritannia) var en type kamuflasje brukt på skip under første verdenskrig, og til en viss grad også brukt under andre verdenskrig og senere. Det var den britiske kunstneren Norman Wilkinson som oppfant denne typen kamuflasje. Utgangspunktet for kamuflasjemaling av denne typen er bruken av komplekse geometriske mønstre i kontrasterende farger som dels overlapper hverandre, dels bryter hverandres linjer.
I motsetning til andre former for kamuflasje brukes ikke blendingsmaling for å skjule, men for å gjøre det vanskelig å bedømme målets rekkevidde, hastighet og kurs. Norman Wilkinson forklarte i 1919 at intensjonen opprinnelig kun var å villede fienden om kursen til det aktuelle skipet, og dermed forlede fienden til å innta en dårlig skyteposisjon.[1]
Blendingsmalingen som Wilkonson hadde oppfunnet ble først tatt i bruk av det britiske admiralitetet, og deretter av USAs marine. Hvert skips blendingsmønster var unikt, slik at fienden ikke skulle kunne fastslå hvilke klasser de enkelte skipene tilhørte. Derfor ble det prøvd ut et utall ulike blendingsdesign, med i beste fall varierende grad av beviser på at man lyktes i å villede fienden på denne måten. Så mange faktorer var involvert at det var umulig å fastslå hvilke som var viktige, og om noen av fargevalgene var effektive. Eksperimenter ble utført på fly i begge verdenskrigene med liten suksess.
Flere kunstnere ble oppmerksomme på marinens bruk av dazzle-mønstre, og blant annet Picasso hevdet at det var kubister – en kunstretning han selv var en del av – som hadde oppfunnet dem.[2] Edward Wadsworth, som hadde ansvaret for kamufleringen av over 2000 skip under første verdenskrig, brukte etter krigen sine erfaringer fra krigsinnsatsen til å male en serie bilder av skip med blendingsmønstre.[3][4][5][6] Også Arthur Lismer malte en bildeserie med kamuflasjemalte skip som hovedmotiv.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Wilkinson, Norman, 1878-1934. (1969). A brush with life. London,: Seeley. s. 79. ISBN 0-85422-000-3. OCLC 61713. «The primary object of this scheme was not so much to cause the enemy to miss his shot when actually in firing position, but to mislead him, when the ship was first sighted, as to the correct position to take up. Dazzle was a method to produce an effect by paint in such a way that all accepted forms of a ship are broken up by masses of strongly contrasted colour, consequently making it a matter of difficulty for a submarine to decide on the exact course of the vessel to be attacked." For example, an enemy submarine might position itself poorly, leaving itself at long range or out of range altogether.[1] Wilkinson further wrote that dazzle was designed "not for low visibility, but in such a way as to break up her form and thus confuse a submarine officer as to the course on which she was heading»
- ^ «TLS - Times Literary Supplement». TLS (engelsk). Besøkt 26. september 2020.
- ^ The Grove encyclopedia of American art. Oxford: Oxford University Press. 2011. s. 401. ISBN 978-0-19-533579-8. OCLC 540108954.
- ^ Contested objects : material memories of the Great War. London: Routledge. 2009. s. 190–202. ISBN 978-0-415-45070-6. OCLC 280393564.
- ^ Newbolt, Henry (1919). Submarine and Anti-Submarine. Longmans, Green and Co. s. 46. «You look long and hard at this dazzle-ship. She doesn't give you any sensation of being dazzled; but she is, in some queer way, all wrong»
- ^ Deer, Patrick, 1966- (2009). Culture in camouflage : war, empire, and modern British literature. Oxford: Oxford University Press. s. 46. ISBN 978-0-19-923988-7. OCLC 277068148.