Blendende løgn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Blendende løgn
orig. The Bad and the Beautiful
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår
  • 25. desember 1952 (1952-12-25) (USA)
Prod.landUSA
Lengde118 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørVincente Minnelli
ProdusentJohn Houseman
ManusforfatterCharles Schnee
Basert på«Memorial to a Bad Man» 
av George Bradshaw
«Of Good and Evil» 
av George Bradshaw
MusikkDavid Raksin
SjeffotografRobert L. Surtees
KlippConrad A. Nervig
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett1 558 000 dollar[2]
Totalomsetning3 373 000 dollar[2]
Prod.selskapMetro-Goldwyn-Mayer
Eksterne lenker

Blendende løgn (originaltittel: The Bad and the Beautiful) er en amerikansk dramafilm fra 1952, regissert av Vincente Minnelli og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Lana Turner, Kirk Douglas, Walter Pidgeon, Dick Powell, Barry Sullivan og Gloria Grahame. Filmen handler om den kyniske filmprodusenten Jonathan Shields' karrieremessige opp- og nedtur i Hollywood. Manus er skrevet av Charles Schnee, basert på novellene «Memorial to a Bad Man» og «Of Good and Evil», skrevet av George Bradshaw.

Filmen ble godt mottatt, og ble nominert til en rekke priser. I ettertid blir den gjerne omtalt av filmhistorikere som en av de beste filmene om Hollywood.

Handling[rediger | rediger kilde]

Kirk Douglas i Blendende løgn.

Hollywood-stjernen Georgia Lorrison (Lana Turner), den Oscar-vinnende regissøren Fred Amiel (Barry Sullivan) og den Pulitzerprisvinnende forfatteren James Lee Bartlow (Dick Powell) blir alle kontaktet per telefon av filmprodusenten Jonathan Shields (Kirk Douglas), men nekter å snakke med ham. Kort tid senere blir de invitert til Shields Pictures, for å møte filmprodusenten Harry Pebbel (Walter Pidgeon). Han forteller dem at Shields ønsker å komme tilbake i filmindustrien etter et lengre avbrekk, og vil at de tre skal være med på hans neste prosjekt. De er først avvisende, men Pebbel ber dem tenke på det mens han ringer Shields i Paris.

Mens de venter mimrer de over hvordan de ble kjent med Shields. Amiel møtte ham først, for 18 år siden, da Shields hadde leid ham for å være sørgende gjest i farens begravelse. Amiel drømmer om en karriere som regissør, mens Shields drømmer om å produsere gode filmer, og de to blir venner. Shields legger en plan der han taper penger i et pokerspill med Pebbel, før han deretter overtaler Pebbel til å la han jobbe av seg gjelden ved å produsere filmer. Som en del av planen blir også Amiel ansatt som regissør. I løpet av de neste årene lærer de to mennene seg stadig mer om filmkunst gjennom å jobbe med lavbudsjettsfilmer. Amiel mener at de er klar for større prosjekter, og viser Shields manuset til The Far Away Mountain. Shields presenterer ideen for sjefene, men tar selv æren for den. Han aksepterer også å vrake Amiel som regissør til fordel for den mer etablerte Von Ellstein (Ivan Triesault). Dette blir slutten på vennskapet mellom Shields og Amiel. Shields vinner en Oscar for The Far Away Mountain, men Amiel, som ble tvunget til å stå på egne bein, senere selv vinner et par Oscar.

Georgia er datter av den suksessfulle, men alkoholiserte filmstjernen George Lorrison. Faren etterlot henne ingenting, og hun fikk bare småroller i filmer. Da hun møtte Shields var hun fattig, alkoholisert, promiskuøs og deprimert. Shields mente at hun hadde stjernepotensiale, og sørget for at hun fikk spille hovedrollen i hans nye storfilm, selv om ingen andre var enig med ham. Han forsøkte også å få henne til å slutte med den selvdestruktive oppførselen sin. Georgia utviklet raskt følelser for Shields, og han innledet et forhold med henne. Hun klarte å fullføre filmen, som ble en stor suksess. Til hennes store overraskelse møtte ikke Shields opp på premierefesten, så hun bestemte seg for å oppsøke ham hjemme. Der blir hun bryskt avvist av ham, og får forklart at forholdet deres bare var forretninger. Georgia er knust og ønsker ingenting mer med ham å gjøre. Ved Shields hjelp har hun imidlertid blitt en av verdens største filmstjerner.

Til slutt husker James Lee Bartlow sitt møte med Shields. Han var professor ved et college i Virginia og jobbet med sin andre roman. Han brukte sju år på å fullføre sin første roman, The Proud Land og den ble bare en moderat suksess. Shields kjøper filmrettighetene til den, og inviterer Bartlow til Hollywood for å diskutere prosjektet. Etter press fra sin kone Rosemary (Gloria Grahame) takker han ja. Vel fremme blir han tilbudt å skrive manuset. Shields innser raskt at Rosemarys konstante avbrytelser fører til at Bartlow ikke får gjort jobben sin. Han inviterer derfor Bartlow med seg til et avsidesliggende sted for å skrive. For å forsikre seg som at ikke Rosemary forstyrrer dem, får han filmstjernen Victor «Gaucho» Ribera (Gilbert Roland) til å holde henne med selskap. Shields og Bartlow samarbeider godt, og får jobben gjort. På vei tilbake til Hollywood finner de ut at Rosemary og Gaucho er blitt drept i en flyulykke. Shields later som han ikke visste noe om forholdet deres. The Proud Land blir en flopp, takket være Shields' uerfarne regi. Bartlow forsøker å muntre ham opp, men i løpet av samtalen kommer det frem at Shileds likevel hadde visst om Rosemarys sidesprang. Vennskapet deres tar slutt. Bartlow får en suksessfull karriere som manusforfatter, og vinner Pulitzerprisen for en roman basert på Rosemary.

Da Pebbel til slutt får kontakt med Shields på telefonen forlater alle tre rommet. De har ikke før forlatt kontoret før de tviler, og plukker opp en telefon i de andre rommet for å lytte til hvilke planer Shields har.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Charles Schnee skrev manuset, som i hovedsak var basert på novellen «Memorial to a Bad Man» skrevet av George Bradshaw. Den hadde opprinnelig blitt publisert i Ladies' Home Journal i februar 1951, og handler om en Broadway-produsent. Schnee inkluderte også elementer fra enda en av Bradshaws noveller, «Of Good and Evil», som hadde blitt publisert i Cosmopolitan i februar 1948.[3][4] Filmen hadde arbeidstitlene Tribute to a Bad Man og Memorial to a Bad Man, før valget til slutt falt på The Bad and the Beautiful.[5]

Det har blitt spekulert mye i hvem de ulike rollefigurene i filmen er basert på. David O. Selznick, Val Lewton, Darryl F. Zanuck og Orson Welles har blitt nevnt som mulige kandidater for Jonathan Shields, mens Georgia Lorrison antas å være inspirert av John Barrymores datter, Diana. Herman J. Mankiewicz og Harry Rapf har blitt nevnt som mulige kandidater for Harry Pebbel, og F. Scott Fitzgerald og William Faulkner mulige kandidater for James Lee Bartlow. Gilbert Rolands rollefigur, Victor «Gaucho» Ribera, antas å være basert på ham selv, Henry Whitfield antas å være basert på Alfred Hitchcock, mens Erich von Stroheim og Josef von Sternberg har blitt nevnt som mulige kandidater for Von Ellstein.[6]

Filmen var den første av totalt fire Vincente Minnelli regisserte med Kirk Douglas i hovedrollen. De neste var Hva er kjærlighet? (1953), Han som elsket livet (1956) og Medaljens bakside (1962).

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble godt mottatt og blir gjerne omtalt av filmhistorikere som en av de beste filmene om Hollywood.[5] Variety roste manuset, som anmelderen mente var «usedvanlig velskrevet».[7] Bosley Crowther i The New York Times mente derimot at filmen ble for oppstykket til at den gav noe klart bilde av hvordan filmproduksjon foregår. Han syntes også at rollen som Jonathan Shields var perfekt for Douglas, men at rollefigurens motiver i for liten grad ble forklart og at han derfor ble en «klisjé».[8]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1952 National Board of Review Ti beste filmer Vant
1953 Filmfestivalen i Venezia Gulløven Vincente Minnelli Nominert
Oscar Beste kvinnelige birolle Gloria Grahame Vant
Beste filmatisering Charles Schnee Vant
Beste kinematografi – Svart-hvitt Robert L. Surtees Vant
Beste scenografi – Svart-hvitt Cedric Gibbons, Edward Carfagno, Edwin B. Willis og F. Keogh Gleason Vant
Beste kostymedesign – Svart-hvitt Helen Rose Vant
Beste mannlige hovedrolle Kirk Douglas Nominert
Golden Globe Beste mannlige birolle Gilbert Roland Nominert
Beste kvinnelige birolle Gloria Grahame Nominert
Directors Guild of America Award Beste filmregissør Vincente Minnelli Nominert
Writers Guild of America Award Beste manus til et amerikansk drama Charles Schnee Nominert
1954 BAFTA Beste internasjonale film Nominert
2002 Utvalgt til bevaring i National Film Registry Vant

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «THE BAD AND THE BEAUTIFUL (A)». British Board of Film Classification. 4. desember 1952. 
  2. ^ a b The Eddie Mannix Ledger. Los Angeles: Margaret Herrick Library, Center for Motion Picture Study. 
  3. ^ Naremore, James (1993). The Films of Vincente Minnelli. Cambridge University Press. s. 112-113. ISBN 978-0521387705. 
  4. ^ Lentz, Robert J. (2011). Gloria Grahame, Bad Girl of Film Noir: The Complete Career. McFarland. s. 114. ISBN 978-0786487226. 
  5. ^ a b «Notes for The Bad and the Beautiful (1952)». Turner Classic Movies. 
  6. ^ Dirks, Tim. «The Bad and the Beautiful (1952)». Filmsite.org. 
  7. ^ «Review: ‘The Bad and the Beautiful’». Variety. 31. desember 1951. 
  8. ^ Crowther, Bosley (16. januar 1953). «' The Bad and the Beautiful,' With Kirk Douglas Playing a Scoundrel, at Music Hall». The New York Times. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: