Blaxploitation
Blaxploitation er en filmsjanger (som undersjanger av exploitationfilm) som oppsto i USA på 1970-tallet. Blaxploitationfilmer ble opprinnelig gjort særskilt for et urbant afroamerikansk publikum, skjønt sjangerens publikum appellerte snart på tvers av det etnisk og kulturelle skillelinjene. Begrepet i seg selv er en sammensetning av black (svart) og exploit (utnytte), og ble gitt tidlig på 1970-tallet av lederen av Los Angeles National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), Junius Griffin.
Blaxploitationfilmer var de første som benyttet funk og soulmusikk som lydspor foruten nesten utelukkende afroamerikanske skuespillere.[1] Magasinet Variety har kreditert filmen Sweet Sweetback's Baadasssss Song, utgitt i 1971, som opprinnelsen til blaxploitationfilmer, men andre har argumentert at den Hollywood-finansierte filmen Shaft, også utgitt i 1971, står langt nærmere sjangeren og er således den som mest sannsynlig begynte sjangeren.[2]
Definisjon av sjangerens kvaliteter[rediger | rediger kilde]
Med setting i nordøst eller på vestkysten i USA er oppholder blaxploitationfilmer seg hovedsakelig i forstadsnabolagene til storbyene. Nedsettende etnofaulismer mot hvite, eksempelvis «crackers» og støtende eller motbydelige hvite figurer er vanlige trekk i handlingsgangen. Blaxploitationfilmer som har lokalisering i Sørstatene forholder seg ofte til slaveriet i USA og raseblanding.[3][4]
Blaxploitationfilmer omfatter flere undertyper av filmsjangre, blant annet kriminalfilm (Foxy Brown), actionfilm/kampsport (Three the Hard Way), westernfilm (Boss Nigger), skrekkfilm (Abby, Blacula), komedie (Uptown Saturday Night), nostalgi (Five on the Black Hand Side), bli voksen-film/rettsdrama (Cooley High/Cornbread, Earl and Me), og musikal (Sparkle).
Ved å følge eksempelet som ble satt med Sweet Sweetback's Baadasssss Song, inneholdt mange av de lydspor med funk og souljazz med tung bass, funky beat og gitarer med wah-wah. Disse filmlydsporene er kjente for en grad av kompleksitet som ikke var vanlig i de radiovennlige funkmelodiene på 1970-tallet, og med et rikt orkester som omfattet instrumenter som ellers sjelden ble benyttet i funk eller soul som blant annet fløyte og fiolin.[5]
Etter at blaxploitation ble populære på 1970-tallet, begynte filmer innenfor andre sjangre å inneholde svarte figurer med stereotypiske trekk fra de, slik som gangsterfigurer fra Harlem i James Bond-filmen Å leve og la dø (1973), Jim Kellys figur i den amerikansk/kinesisk action-karate-filmen Enter the Dragon fra 1973, og Fred Williamsons figur i italienske Quel maledetto treno blindato (1978), på engelsk kalt for The Inglorious Bastards.
Stereotyper[rediger | rediger kilde]
Sjangerens rolle i å utvikle og forme etniske forhold i USA har vært en kontroversiell diskusjon. Mens noen har hevdet at trenden var et symbol på svart egenmakt,[6] har filmene også blitt anklaget av andre for å fortsette eller bekrefte vanlige hvite stereotyper om svarte mennesker. Som resultat har mange kalt det for slutten på sjangeren. Afroamerikanske borgerrettsorganisasjonene og religiøse organisasjoner NAACP, SCLC, og National Urban League gikk sammen om å opprette Coalition Against Blaxploitation, «Koalisjonen mot blaxploitation». Gjennom deres innflytelse kontrollerte de på slutten av 1970-tallet skjebnen til denne sjangeren.
Blaxploitationfilmer som Mandingo (1975) ga hovedstrømning av filmprodusenter i Hollywood, i dette tilfellet Dino De Laurentiis, en måte å framstille plantasjeslaveri med alle dets brutale, historiske og pågående rasistiske selvmotsigelser og kontroverser, inkludert sex, raseblanding, opprør og videre. Dessuten fortalte filmen om plantasjen som en av de viktigste årsakene boksesportens utvikling i USA. Tidlig på 1990-tallet kom det en ny bølge av afroamerikanske filmprodusenter som fokuserte på svart urbant liv i sine filmer, særskilt Spike Lees Do the Right Thing og John Singletons Boyz n the Hood, blant andre. Disse filmene benyttet seg av elementer fra blaxploitation, men også innarbeidet implisitt kritikk av sjangerens lovprising av stereotypisk kriminell oppførsel.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ebert, Roger (11. juni 2004): "Review of Baadasssss!" Arkivert 17. februar 2007 hos Wayback Machine., Chicago Sun-Times
- ^ James, Darius (1995): That's Blaxploitation!: Roots of the Baadasssss 'Tude (Rated X by an All-Whyte Jury). ISBN 0-312-13192-5.
- ^ Bright Lights Film Journal, Blaxploitation
- ^ Holden, Stephen (9. juni 2000): «Film Review; From Blaxploitation Stereotype to Man on the Street», The New York Times.
- ^ «Music Genre: Blaxploitation» Arkivert 20. oktober 2010 hos Wayback Machine.. Allmusic.
- ^ «Despite its incendiary name, Blaxploitation was viewed by many as being a token of empowerment», Seattle Times.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Guerrero, Ed (2012): «The Rise and Fall of Blaxploitation» i: The Wiley-Blackwell History of American Film, red. Cynthia Lucia, Roy Grundmann, Art Simon, New York: bind 3, s 435-469, ISBN 978140517984.
- Chavez, Andres; Chavez, Denise; Martinez, Gerald (1998): What It Is...What It Was!; The Black Film Explosion of the ’70s in Words and Pictures, Miramax Books, ISBN 0-7868-8377-4
- Guerrero, Ed (Høsten 2009): «The So Called Fall of Blaxploitation» i: The Velvet Light Trap #64