Bispegata (Oslo)
| Bispegata | |||
|---|---|---|---|
 Oslo ladegård med Bispegata i front. Ladegården er bygget oppå østre deler av Oslo Bispeborg. | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Bispegata (2–38) | ||
| Land | Norge | ||
| Strøk | Gamlebyen | ||
| Bydel | Gamle Oslo | ||
| Kommune | Oslo | ||
| Kommunenr | 0301 | ||
| Tilstøtende | Dyvekes vei, St. Hallvards gate, Oslo gate, Oslo torg, Kanslergata, Trelastgata, Kong Håkon 5s gate, Dronning Eufemias gate | ||
|
| |||
 Bispegata 59°54′21″N 10°45′59″Ø | |||
Bispegata (17, 2–38), tidligere Strandgata og før det igjen Biskopsallmenningen, går tvers gjennom Gamlebyen i Oslo. Gata er nummerert fra øst til vest, og ligger i helhet innenfor kulturmiljøet Oslo middelalderby der grunnen er fredet og Riksantikvaren har avgjørende myndighet. I øst er gata avgrenset av St. Halvards gate og i vest av Kong Håkon 5.s gate.
I middelalderen og opp mot nyere tid var Bispegata en bygate avgrenset av Oslo torg med domkirke (St. Hallvardskatedralen) i øst og Oslofjorden (Bjørvika) i vest. På 1800-tallet ble Bispegata forlenget vestover Bjørvika der tilslamming og avleiring hadde gjort land av det som tidligere var vann. På 1880-tallet ble Bispegata forlenget østover fra Oslo torg, over gamle Oslos domkirkegård og fram til den kryssende St. Halvards gate. På 1900-tallet ble gateløpet ytterligere forlenget i begge ender og etterhvert også kraftig utvidet i bredden. Fra 1960-tallet har Bispegata vært utnyttet som europavei. Gata har også vært riksvei og ringvei.
Det nye hovedveisystemet har overflødiggjort Bispegata som europavei, riksvei og ringvei. Det er lagt til rette for å stenge Bispegata for bil- og kollektivtrafikk, og ta Bispegata øst for Oslo torg (som ligger oppå gamle Oslos domkirkegård) ut av vei- og gatenettet. Hvorvidt dette vil skje, er i dag uvisst. Det som har skjedd er at Statens vegvesen har redusert Bispegata fra seks til to felt og overlatt den til Oslo kommune. I Oslo kommunes forslag til reguleringsplan er gateløpet stengt for biler, men holdt åpen for rutebusser. Fra 2020 går trikken i Bispegata og samtidig ble Middelalderparken holdeplass etablert. Det er også regulert inn tosidig sykkelfelt. Reetablering av Oslo torg i krysset Bispegata–Oslo gate er integrert i planforslaget, men underordnet kollektivtrafikkens framkommelighet.[1]
Bispegata er historisk en fortsettelse av middelalderens Bispeallmenning ... den viktigste kommunikasjonsåren mellom Bispeborgen og torget i Oslo og bryggeområdet og Bispebryggen ... og den ser ut til å ha ligget omtrent på samme sted fra 1000-tallet til 1900-tallet.
Konsekvensutredning nytt Kulturhistorisk museum, NIKU 2007
[rediger | rediger kilde]
Rundt 1070 ble det opprettet tre bispedømmer i Norge med Alpsa (Oslo), Biargina (Bjørgvin) og Nithirosa (Nidaros) som bispeseter. Den første biskopen med sete i Oslo het Asgaut og var opprinnelig misjonsbisp. Oslos eldste kjente bispegård lå der Oslo ladegård med rokokkohagen ligger i dag. Bispegården ble reist i tre på begynnelsen av 1100-tallet og forsterket og utvidet til et lukket borganlegg i stein i det påfølgende hundreåret. I 1554 flyttet biskopen over i Olavsklosterets østfløy, rundt 100 meter øst for sitt tidligere tilholdssted, og her har han holdt hus siden. «Bispegaden» ble stadfestet som gatenavn i 1874. Ifølge navnevedtaket har gata navn «Efter Oslo gamle Bispegaard (den nuværende Ladegaard)».[2]
Arkeologi[rediger | rediger kilde]
Restene av middelalderens Bispegata, den såkalte Biskopsallmenningen (Bispeallmenningen), ble først funnet og registrert ved utgravningene i 1954, i området der Vestre strete stikker av fra Oslo torg.[3][4]
Vandring i Gamlebyen, Morten Krogstad og Erik Schia 1982
I forbindelse med utgravingene til Follobanen, blev 37 meter av Biskopsallmenningen gravet fram.
Allmenningen, eller gaten, består av tykke trestokker som ligger tett inntil hverandre.
Overflaten egnet seg godt til å gå på eller for kjerrer og vogner. Noen steder er det brukt jord for å jevne ut overflatene.
– Vi ser også at kvaliteten på gaten varierer på forskjellige steder. Det er fordi en utbygger av en bygård var pliktig til å sørge for at gatenivået var på samme nivå som bygården.
Oslogate graves frem etter 800 år, Østlandssendingen 18. april 2018[5]
Historie[rediger | rediger kilde]
Fra 1000-tallet og fram til slutten av 1800-tallet var Bispegata en kort gatestump (allmenning) i Gamlebyen. Den var avgrenset i øst av Oslo torg (i dag krysset Bispegata–Oslo gate) med St. Hallvardskatedralen (domkirka), og i vest av fjorden med bryggene (i dag Middelalderparkens vannspeil). Mot slutten av 1800-tallet ble gatestumpen forlenget i begge retninger, og på 1960-tallet ble gata motorvei. I kjølvannet av Ekebergtunnelens åpning i 1995 ble Bispegata nedgradert til lokalgate og navnet Bispegata forbeholdt gateløpet fra St. Halvards gate i øst, over St. Hallvardskirkegården og Oslo torg, og fram til Kong Håkon 5.s gate – gata som i dag skiller Gamlebyen/Middelalderbyen fra Bjørvika.
Middelalderens Biskopsallmenning[rediger | rediger kilde]
«Biskopsallmenningen» er dokumentert skriftlig gjennom diplomer fra 1300-tallet[7][8] – og gjennom nedskrifter/avskrifter av den gamle byloven som skriver seg fra ca. 1276.
Magnus Lagabøtes bylov ca. 1276
Allmenningene (gatene) lå på tvers av byen, mens stretene (veiene) fulgte byens utstrekning på langs. Oslo hadde to streter: Langstrete (også kalt Vestre strete sørvest for Oslo torg og Nordre strete nord for Oslo torg) og Østre strete (også kalt Søndre strete og Eyrastrete lengst sør). I tillegg er det identifisert seks allmenninger (det har etter alt å dømme vært flere). To av allmenningene er kjent ved navn: Biskopsallmenningen og Klemetsallmenningen. Allmenningene startet ved Bjørvikshavnas bryggeanlegg og gikk østover i Middelalderbyen.
Biskopsallmenningen som startet ved Bispebrygga, løp langsmed Bispeborgens søndre festningsmur og opp til Oslo torg. Østover fra Oslo torg gikk det ingen vei eller gate. Der lå Oslo bispedømmets hovedkirke St. Hallvardskatedralen, med kirkegård. Det var en mektige steinkatedral viet Oslos skytshelgen St. Hallvard. Den sto trolig ferdig i 1130, da kong Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i denne daværende Oslo domkirkes kor.
En guide til Oslo domkirke, Hilde Brunsvik 2003
Ved nordsida av Biskopsallmenningen/ Oslo torg lå Oslo bispegård. Fra begynnelsen av 1100-tallet strakte Oslo-bispens eiendom seg fra Bjørvika og opp til Langstrete (Nordre strete). Bisp Nikolas Arnesson utviklet bispegården til et lukket borganlegg med tårn og festningsmurer, derav navnet Oslo bispeborg. Han fikk også bygget ei takoverbygd bru (drombegang) mellom Bispeborgen og St. Hallvardskatedralen, slik at han tørrskodd og uforstyrret kunne krysse Nordre strete når han skulle til og fra kirken.
Ved sørsida av Biskopsallmenningen/ Oslo torg lå bygårdene tett i tett; hver av dem bestod av flere tømmerhus som ivaretok ulike funksjoner. Ved Oslo torg ser det også ut til at Gamlebyens rådhus (rådstue) lå mot slutten av Middelalderbyens tideverv. Rådhuset skiltet med åpen vinkjeller.[9]
Allmenningen fra 1624 til 1900[rediger | rediger kilde]
Etter storbrannen i 1624 ble det bygget opp en ny by på vestsida av Bjørvika etter kong Christian IVs befaling. Gamlebyens branntomter ble overdekket med jord og gjort til ladegård for garnisonen på Akershus festning. Biskopsallmenningen med Gamlebyens sentrale markedsplass Oslo torg, fikk ligge i fred. Dessuten ble bispeboligen liggende igjen i Gamlebyen. St. Hallvardskatedralen ble videreført som Oslo bispedømmets hovedkirke i drøyt tretti år etter Christian IV beordret Oslo-borgerne over til Christiania. Også Bispebrygga ble opprettholdt.
Konsekvensutredning nytt Kulturhistorisk museum, NIKU 2007
1600-tallets kuppelsteinsgate[rediger | rediger kilde]
Trolig var gateløpet uendret på 1600-tallet, bortsett fra at det kanskje var litt utrettet. Ifølge arkeologiske utgravninger ved Cato Enger i 1954, var gatebelegningen kuppelstein. Rundt år 1600 oppstod tettstedet Stranden allerede rundt år 1600. Stranden vokste seg etter hvert oppover langs begge sider av den gamle Biskopsallmenningen.
[rediger | rediger kilde]
- På et kart fra 1742 er Biskopsallmenningen navnsatt Gaden Fra Gamelbys Brygge. På nordsida av gata ligger Opslo Lade Gaards Nordre Eng (Nordenga), på sørsida Opslo Lade Gaards Søndre Eng (Sørenga). Middelalderbyens Nordre strete (dagens Oslo gate nord for Oslo torg) er forlenget sørover – over øvre delen av Gamlebyens torg og fram til foten av Ekeberg (jamfør dagens Oslo gate sør for Oslo torg).
- I en boligannonse fra 1769 er en eiendom til salgs i Bispe-Gaden. Navnet kan være en videreføring av middelaldernavnet (Biskopsallmenningen). Gården som er til salgs består blant annet av bolighus med kjeller, dyrehus samt «tvende Store Urte-Haver med alle Slags rare Frugt-Træer i».[10]
- Fra slutten av 1700-tallet omtales gata som Strandgaden (ev. Opsloe/Oslo Strandgade) etter tettstedet Stranden. Gata ble etter hvert sjømennenes gate: «Gata var nærmest til Bispehavna, hvor de hadde sine små båter som de rodde ut i når det kom skip som skulle loses til havn. Folketellingen i 1801 nevner to loser blant de nærmere syv hundre innbyggerne i Gamlebyen. Antallet skulle snart stige, og i ligningsprotokollen for 1860 er hele fjorten av de 54 skatteyterne i gata faste loser. I tillegg kommer tre reserveloser, tolv skippere, en skipskaptein, en maskinist, en styrmann og en fergemann.»[11]
1800-tallets utvidelser og forlengelser[rediger | rediger kilde]
- På 1860-tallet ble gateløpet gjort bredere, på bekostning av Ladegårdshagens søndre del.
- Fra 1879 ble Bispegata som til da hadde stoppet ved Bispebrygga, forlenget vestover bordtomtene. (Denne delen av gateløpet heter i dag Dronning Eufemias gate.) Det ble i den forbindelse reist ei enkel jernbru over Akerselva. Brua fikk navnet Bispebrua og åpnet for allmenn ferdsel i 1887.
- På 1880-tallet ble gata ført østover fra Oslo torg, over middelalderens St. Hallvardskirkegård og fram til St. Halvards gate. Bispegatas østforlengelse er visualisert på Kart over Kristiania 1887.
1900–1980[rediger | rediger kilde]
Rundt år 1900 gjorde bilen inntog i Norge og etter hvert også i Bispegata. Bilene kom i tillegg til togene og trikkene som krysset Bispegatas nedre og øvre del. Smaalensbanen (åpnet år 1877) krysset Bispegata nede ved Bispebrygga. Gamlebylinjen (åpnet 1875 og forlenget bort til Oslo hospital i 1899) krysset Bispegata oppe ved Oslo torg. Bilene skulle komme til å få store konsekvenser for Bispegata på 1900-tallet.
-
Mann og bil 1922 -
Lastebil og trikk 1923 -
Hest og bil 1923
Fra lokalgate til gjennomfartsåre[rediger | rediger kilde]
I 1939, like før andre verdenskrig, ble Bispegatas østende utstyrt med bru, ei bru over jernbanen i det tørrlagte elveløpet for Alna. Brua fikk navnet Dyvekes bru, og knyttet Bispegata sammen med Dyvekes vei (anlagt etappevis på trange budsjetter i perioden 1914–39). Og dermed ble Bispegatas funksjon endret fra lokalgate til gjennomfartsåre. På samme tid ble den gamle Bispebrua over Akerselva byttet ut med ei kraftigere bru. Vest for Bispebrua het gateløpet Havnegata.[12]
Det styggeste stedet i byen, Arbeiderbladet 1949
Bygårder rives og gata utvides[rediger | rediger kilde]
Siste rest av Bispegatas trehusbebyggelse ble revet på 1940-tallet for å gi mer plass til samferdsel. Etter hvert som flere og flere fikk bil, ble Bispegata mer og mer trafikkert. Særlig var det trafikktett i området Oslo torg – i krysset Bispegata–Oslo gate.[13] Drastiske utvidelser ble varslet i 1953 i avisinnlegget «Bispegata er nøkkelen til en rasjonell trafikk».[14] Etter rasjoneringen av personbiler ble opphevet 1. oktober 1960 ble det fart på utvidelsene.
I 1961 ble Bispegata nedenfor Ladegårdsbygningen utvidet mot nord.[15] I 1963 åpnet en motorveibru fra Bispegata til Mosseveien på drøyt 350 meters lengde. Denne såkalte Loenga bru gikk ut fra Bispegata litt vest for området der det rekonstruerte Vestre strete (gangvei) løper ut fra Bispegata i dag, og videre over Sørenga med Klemetskirke-ruinen og fram til Mosseveien ved krysset Kongsveien / Oslo gate / Konows gate / Mosseveien.[16][17]
Året etter ble Minneparken (Ruinparken) – Gamlebyens første middelalderpark – redusert i sør, til fordel for utvidelse av Bispegata mellom Oslo gate og St. Halvards gate. Utvidelsen innebar at Minneparkens hovedattraksjon St. Hallvardsruinen, ble lagt delvis under betonglokk slik den ligger den dag i dag. Samtidig ble Dyvekes bru utvidet med ei parallellbru sør for den gamle.
I 1968/69 ble leiegårdene mellom Oslo gate og Loenga bru revet, og Bispegata utvidet også her.[18]
Den økende privatbilismen var arealkrevende. På det meste var det seks bilfelt i Bispegata forbi Oslo ladegård. Lenger vest var Bispegata enda bredere. Både Ring 2, Riksvei 161, Europavei 6 (E6) og Europavei 18 (E18) gikk via Bispegata.
Ytterligere utvidelser ble uttenkt, foreslått og planlagt. I 1979 foreslo veimyndighetene og Oslo byplankontoret et treplanskryss i Bispegata ved Ladegården (Oslo kommune 1980a).[19]
Fra 1980[rediger | rediger kilde]
Kulturmiljøet Oslo middelalderby setter premisser[rediger | rediger kilde]
Som reaksjon på alle Bispegata-utvidelsene og de mange forslagene til nye, kom publikasjonen Gamlebyen i Oslo: Innstilling om de antikvariske verneverdiene i 1980. Den ble gitt ut av Riksantikvaren i samarbeid med Byantikvaren og Universitetets oldsaksamling. I forordet omtaler daværende riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen Gamlebyen som «Nordens største sammenhengende ruinområde fra Middelalderen». I sammenfatningen blir fokus rettet mot de fragmenterende veiarealene som hindrer forståelsen av helheten. E18 og Bispegata står på toppen av lista.[20]
I 1981 kom oppfølgeren Gamlebyen i Oslo: Verneplan for antikvariske kulturverdier. Dette var et samarbeid mellom Riksantikvarens utgravingskontor og en daværende diplomstudent i landskapsarkitektur ved Landbrukshøgskolen på Aas. Verneplanen foreslår å stenge Bispegata øst for den daværende Loenga bru for all biltrafikk. Visjonen er å gjenvinne sammenhengen i Oslo middelalderby.
Også Gamlebyens beboere engasjerte seg for at et nytt hovedveisystem skulle legges utenom, slik at overdimensjonerte og fremmede veiarealer inne i boområdene kunne bygges ned /fjernes. Gamlebyens gamle gatenett skulle imidlertid tas vare på. Bevaringsplan for Gamlebyen 1980 som ble utgitt av Fortidsminneforeningen uttrykker det slik: «Når vi her går inn for å bevare det eksisterende gatenettet, henger det sammen med at også dette for en stor del har dype historiske røtter, uten at det på noen måte kan legalisere den aktuelle konflikten mellom gjennomgangstrafikken i Bispegata og bevaringsverdiene i Minneparken. Der må trafikken vike.»[21]
Fornminner i veien, Erik Schia 1990
Trafikken ledes utenom[rediger | rediger kilde]
Fra 1980 og utover ble det tenkt ut stadig forbedrede veiforslag som unngikk Bispegata.[22]
Det indre alternativet betød at trafikken kunne fjernes fra Oslo torg med omegn. Det vil si at trafikken kunne fjernes fra Bispegata øst for Oslo torg (som ligger oppå Hallvardskirkegården), fra Bispegata langs Ladegården ned til krysset med Loenga bru, og fra Oslo gate i torgområdet. Samtidig ville gjennomfartstrafikken opprettholdes over Bispegata vest for Loenga bru og over selve brua.[19]
Det ytre alternativet innebar at gjennomfartstrafikken kunne ledes helt utenom Middelalderbyen. Det vil si at Loenga bru ville bli oveflødig og kunne rives og at hele Bispegata innafor Middelalderbyen (daværende Bispegata mellom det som i dag er Kong Håkon 5.s gate i vest og St. Halvards gate i øst) kunne stenges for gjennomfart. I tillegg kunne Oslo gate stenges for trafikk i torgområdet – slik som i det indre alternativet.[19]
![Kulturminnemyndigheter og andre sentrale aktører[1] har tatt til orde for at Vannspeilet som kan sees "bak" Sørenggata / Kong Håkon 5.s gate forlenges nordover. Dette for å tydeliggjøre hele Middelalderbyens utstrekning mellom Alnaoset i sør og Hovinbekkens utløp i nord. I fall utvidet vannspeil vil Bispegata igjen kunne framstå som Middelalderbyens sentrale allmenning mellom havna og torget.](/wiki/Fil:Middelalderparken,_Oslo.jpg)
Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen og Gamlebyens beboere med flere presset hardt på, og i 1989 vedtok Stortinget det ytre alternativet med Ekebergtunnelen – Sørenggata/ Kong Håkon 5.s gate og Galgebergforbindelsen. Dermed kunne trafikken legges utenom Middelalderbyen, og overflødige/fremmede veiarealer fjernes til fordel for bedrede bo- og leveforhold, og til fordel for kulturlandskapet Oslo middelalderby.[19]
Da Ekebergtunnelen – Sørenggata/ Kong Håkon 5.s gate åpnet (1995) mistet Bispegata statusen som europavei. Som direkte konsekvens ble den delen av Bispegata som lå i Gamlebyen redusert fra seksfelts til tofelts veibane (1995). Loenga bru ble revet året etter (1996).[23] Dermed ble krysset Bispegata/ Loenga bru – Norges mest trafikkerte veikryss gjennom tidene[24] – historie.
Oppryddinga rundt Bispegata ble starten på en rekke tiltak iverksatt rundt tusenårskiftet for å løfte fram Middelalderbyen for allmennheten. I kjølvannet av trafikkomleggingene fikk krysset Bispegata–Oslo gate tilbake det gamle navnet Oslo torg (1997), og området rundt Klemetskirkeruinen ble istandsatt som Oslos tusenårssted. I tillegg anla Oslo kommune Middelalderparken med et vannspeil som illuderer 1200/1300-tallets havsnivå mot Gamlebyens søndre bydel. Ved åpninga av Middelalderparken framførte daværende Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen at «Byen har gjenvunnet dette området som tidligere lå skjult under jernbanespor og motorveier … ».[25]
.jpg)
Gata holdes åpen[rediger | rediger kilde]
Bispegata ble ikke stengt for gjennomfartstrafikk slik det var lagt opp til i og med Ekebergtunnelen og Sørenggata/ Kong Håkon 5.s gate. Heller ikke da Galgebergforbindelsen åpnet i 2001, ble Bispegata stengt; dette til tross for at stenging av Bispegata var hovedfokus så sent som 23. februar 2000, da byggingen av såkalt Forenklet Galgebergforbindelse var oppe i Oslo bystyre for siste gang.
I reguleringsbestemmelsene for Bjørvika (S-4099) vedtatt av Oslo bystyre i 2003, er Bispegata vedtatt stengt for biler, men holdt åpen for busser. [26] Stengingen er ikke gjennomført. I tillegg ble det regulert inn toveis trikketrasé. Trikken i Bispegata fra Dronning Eufemias gate til Oslo gate åpnet for ordinær trafikk 4. oktober 2020.[27]
I forbindelse med navnsetting av Bjørvikas veier og gater, vedtok bydelsutvalget i Gamle Oslo 13. februar 2007 at Bispegata skulle forbeholdes den delen av gata som ligger innenfor Middelalderbyen, mens Bispegatas forlengelse gjennom Bjørvika skulle få navnet Dronning Eufemias gate.
Alliansen av Bydel Gamle Oslos ti vel- og interesseforeninger gikk inn for å lukke Bispegata øst for Oslo torg for både bil- og kollektivtrafikk i sin trafikkplan for Bydel Gamle Oslo fra 2008. Dette til fordel for en frilagt St. Hallvardskirkegård, Oslo torg, Biskopsallmenningen – og en helhetlig middelalderby.[28]
Bispegata mistet statusen som riksvei i forbindelse med riksveisrevisjonen (forvaltningsrevisjonen) iverksatt 1. januar 2010. På samme tidspunkt ble Ring 2 lagt utenom Bispegata.
27. januar 2010 vedtok et enstemmig Oslo bystyre å reetablere Oslo torg i krysset Bispegata–Oslo gate, på bekostning av kollektivtrafikken.
Framtid[rediger | rediger kilde]
Biskopsallmenningen og Oslo torg[rediger | rediger kilde]
I og med det enstemmige bystyrevedtaket av 5. mars 2014 om Plan for utvikling av Middelalderbeltet (Byrådssak 162.2/13), er det besluttet å reetablere Biskopsallmenningen fra Bjørvika og opp til Oslo torg.
Etablering av Oslo torg ble enstemmig vedtatt i Oslo bystyre den 27. januar 2010, etter forslag fra Kjell Veivåg i Venstre. Vedtaket er i helhet som følger:
1. Byrådet bes utarbeide en plan for etablering av Oslo torg i krysset Bispegata/Oslogate som inkluderer opparbeiding av Bispegata som fellesareal/grøntareal utformet på en slik måte at det skapes sammenheng mellom Ruinparken og Middelalderparken, herunder også at Ladegården og rokokkohagen trekkes inn i en helhetlig sammenheng.
2. Det legges til grunn i planarbeidet at det fortsatt skal være plass for en trikkelinje over torget. Byrådet bes i samarbeid med Ruter AS legge til rette for at regionbussene får nye traseer, samtidig som det vurderes hvordan lokale bussruter kan innpasses i de endringene av området som en reetablering av Oslo torg vil medføre.
Hallvardskirkegården[rediger | rediger kilde]
Bispegata øst for Oslo torg ligger oppå St. Hallvardskatedralens kirkegård. Et kurant framtidsscenario er at denne delen av Bispegata lukkes for trafikk og løftes ut av vei- og gatenettet til fordel for Middelalderbyens gamle domkirkeanlegg. (På samme måte som Loenga bru ble stengt og revet i 1996 slik at den overkjørte Klemetsruinen med sin kirkegård kunne løftes fram i lyset til år 2000.)
At det er tilrettelagt for å stenge Bispegata øst for Oslo torg (Bispegata langs Minneparken/Ruinparken), går fram av plangrunnlaget for det nye hovedveisystemet (Ekebergtunnelen og så videre), og det går fram av den politiske behandlingen av forenklet Galgebergforbindelse i Oslo bystyre 23. februar år 2000. Daværende byutviklingsbyråd Grete Horntvedts viste til at «det var bred enighet i det faglige miljøet om at det var en god og sannsynlig fremtidig situasjon for denne strekningen».
Statens vegvesen Oslo oversendte i brev av 6. januar 1998 til byutviklingskomiteen et notat hvor bl.a. følgende står: «Resultatene av trafikkberegningene med Bispegata forutsatt stengt ved Ruinparken, er» osv.. Sitatet er dermed slutt, men det står videre et annet sted: «For øvrig legger den nye Galgebergforbindelsen forholdene til rette for å kunne stenge Bispegata ved Ruinparken.» .... Det samme notatet inneholder en oversiktsskisse, der Bispegata mellom Oslogate og St. Hallvards gate ikke inngår i veisystemet ...
Det er med andre ord ingen tvil om at bystyret, byutviklingskomiteen og samferdsels- og miljøkomiteen ble opplyst om denne forutsetningen om stenging av Bispegata. Jeg oppfatter det slik at denne forutsetningen ble tatt med fordi det var bred enighet i det faglige miljøet om at det var en god og sannsynlig fremtidig situasjon for denne strekningen.
Gata hos Undset, Garborg og Prøysen med flere[rediger | rediger kilde]
Biskopsallmenningen[rediger | rediger kilde]
«Biskopsal(l)menningen» dukker opp i en rekke historiske romaner: Bondeoprøret (1900), Dyveke i Norge (1901) og Jomfruerne paa Østraat (1903) av Jacob Breda Bull; Olav Audunssøn og hans børn (1927) av Sigrid Undset; Nikolas (1972) av Ragnhild Magerøy; Felttoget (1976) av Karsten Alnæs; Baglerhøvdingens sønn (1981) av Berit Sagen Ramsfjell; Tre Vandrere (1997) av Frid Ingulstad og Måne over Eikaberg (1998) av Torill Thorstad Hauger.
Strandgaden og Bispegata[rediger | rediger kilde]
Jonas Lie (1833–1908) nevner «Oslo Strandgade» i lystspillet Udmeldt af Klubben. Skuespillet ble skrevet på 1870-tallet og utgitt posthumt i 1983.
Arne Garborg (1851–1924) forteller om bladarbeid i «Bispegata» i et intervju gjort i 1917: «Fyrste nummeret av det nye bladet, Fedraheimen, kom laurdag 6. oktober 1877 … Redaktionskontor hadde eg paa hybelen min i Bispegata 1 nedmed hamni ute i Oslo.»[29]
Ivar Mortensson-Egnund (1857–1934) besøkte Garborg i «Bispegata» i tida rundt 1875: «Det var ved dette leitet Moltke Moe fekk meg med til hybelen hans (Garborgs) i ein liten gamal tregard i Bispegata i Gamlebyen. Og der var det gildt å vera. Kaldtokken kvarv.»[30]
Karen Sofie Hanssen /Nicolette (1879-1950), født og oppvokst i en gård øverst i «Bispegaten», forteller om «Gamle Bispegaten» i verseprologen til viseboka 12 sjømandsviser (1920).[31] Fra en av de siste strofene: «En tre–fire huser er levnet end, / hvor gaten gaar over i brygge. / De staar der saa trist og forlatt igjen / som eget gjenfærd og skygge.»
Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) skildrer miljøet i gamle «Bispegaten» i romanen Marihand (1926).[32] Miljøskildringene fikk hun fra Oline Marie Augusta Mjøen Abrahamsen (trolig født på 1850-tallet), som bodde hos tanten sin i en kafé i Bispegata: « ... med det samme skramlet en hel række kjørere med langvogner ned gjennom Bispegaten. Kjørerne hudde og sang, vognladningen oste, og det smalt arrig i vinduer hist og her. – – Nederst i gaten utenfor en ølstue slog første gampen trassig med hodet ...» / «Saa satte hun avsted med hele ongeflokken i hælene paa sig i møte med to kvindfolk som just svinget ned Bispegaten med en handkjærre mellem sig med en lirekasse paa.» / «Lorang rettet sig stridig og gren stygt. "Det skal ikke være fire ben i senga naar´n far er borte." skrek han. Saa satte han i en styg vise og løp nedover Bispegaten.»[33]
Alf Prøysen (1914–1970) har foreviget «Bispegata» i diktet Å, den som var en løvetann (1964). I en tidlig versjon heter Prøysen-diktet Hestehov-lykke. Det ble trykt i Arbeiderbladet 25. juli 1964, og starter slik: «Å, den som var en hestehov som stakk fram ved ei bakgårdstrapp / i Bispegata tre! / Den aller første hestehov som skinte med en sol omkapp / i Bispegata tre.»[34] Diktet ble tonesatt i 1970 av Alf Cranner (f. 1936), og visa er fremdeles litt av en slager.[35]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Innsyn i plan- og byggesaker». innsyn.pbe.oslo.kommune.no.
- ^ Gatenavn i Kristiania/Oslo kommune 1847–1952, s. 92
- ^ «Fine funn i Gamlebyen». Arbeiderbladet. 28. september 1954. s. 3.
- ^ Krogstad, Morten; Schia, Erik (1982). Vandring i Gamlebyen. Oslo: Oslo kommune. ISBN 8299090504.
- ^ «Oslogate graves frem etter 800 år». Østlandssendingen. 18. april 2018.
- ^ Fischer, Gerhard 1890-1977 (1950). Oslo under Eikaberg: 1050-1624-1950. Oslo: Aschehoug.
- ^ «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. 4. september 1367. «biscops almænningenom»
- ^ a b «Diplomatarium Norvegicum». www.dokpro.uio.no. 7. mai 1389. «biskups almenninghenom»
- ^ «Er dette vinkjelleren i Oslos første rådhus?». Aftenposten. 14. mai 2014. Arkivert fra originalen 28. januar 2015.
- ^ Norske Intelligenssedler 1769.12.06. Christiania. 6. desember 1769. s. 2.
- ^ Leif Thingsrud (1995). «Bispegata - Losenes gamle gate». www.oslo.kommune.no.
- ^ Arbeiderbladet 1949.08.09. Oslo. 9. august 1949.
- ^ Kjelstadli, Knut. «Gamlebyen gjennom tidene». St. Hallvard. 1989 Vol. 67: illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt. Oslo: Oslo Byes Vel. s. 4–21. ISBN 00362859 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ «Bispegata er nøkkelen til en rasjonell trafikk». Arbeiderbladet. 15. juni 1953. s. 4.
- ^ «Bispegata utvides.». oslobilder.no. 11. august 1961. Arkivert fra originalen 9. mars 2017.
- ^ «Mosseveien i bro over jernbanen.». juni 1963. Arkivert fra originalen 15. mars 2017.
- ^ «Korgen i "Gamleby-ringen" forsvinner sommeren 1963». Arbeiderbladet. 8. mars 1962. s. 6.
- ^ «Gårdene faller i Bispegata – vei neste år». Arbeiderbladet. 22. november 1967. s. 6.
- ^ a b c d Schia, Erik (1990). "Fornminner i veien", St. Hallvard. 1990 Vol. 68. Oslo: Oslo Byes Vel. s. 32–43. ISBN 00362859 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ Christie, Sigrid 1923-2004 (1980). Gamlebyen i Oslo: innstilling om de antikvariske verneverdier. Oslo: Institusjonene.
- ^ Brochmann, Marianne; Storsletten, Ola 1948- (1980). Bevaringsplan for Gamlebyen 1980. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo og Akershus avdeling.
- ^ Keller, Karl-Fredrik 1939-; Keller, Karl-Fredrik; Schia, Erik (1. januar 1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007.
- ^ «Kan en vei være verneverdig?». Aftenposten.
- ^ Strømholm, Gørill (15. april 1999). «Hva skjer i Nordens Pompeii – Oslos vakre vugge». NRK1 fjernsynet 15. april 1999.
- ^ Per Ditlev-Simonsen ved den offisielle åpninga av Middelalderparken 15. juni 2001
- ^ Reguleringsbestemmelser for Bjørvika – Bispevika – Lohavn (S-4099) vedtatt 2003
- ^ Linjekart trikk, ruter.no 4.10.2020 Arkivert 7. oktober 2020 hos Wayback Machine. Besøkt 4.10.2020.
- ^ Rammeverk for helhetlig trafikkplan for Bydel Gamle Oslo av. 10. oktober 2008
- ^ «Intervju med Arne Garborg», Den 17de Mai, 6. oktober 1917
- ^ Ivar Mortensson-Egnund i «Garborgs religiøse program», Norsk Aarbok, 1924
- ^ Nicolette (1. januar 1920). 12 sjømandsviser. Kristiania: Erichsen.
- ^ Hagen, Ingeborg Refling 1895-1989 (1979). De unge: kampår. Oslo: Aschehoug. s. 83–94. ISBN 8203100732.
- ^ Hagen, Ingeborg Refling 1895-1989 (1926). Marihand. Oslo: Aschehoug.
- ^ Prøysen, Alf. Arbeiderbladet 1964.07.25. Oslo. s. 13.
- ^ NRK. «Dagens Prøysen: Å, den som var en løvetann». NRK (norsk).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Marianne Brochmann og Ola Storsletten: Bevaringsplan for Gamlebyen, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo og Akershus avdeling. Oslo 1980.
- Heidi Brunsvig: En guide til Oslo domkirke, Oslo 2003
- Cato Enger: «Bispealmenningen funnet. De siste utgravinger i det gamle Oslo», Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1954. Side 113-120. Oslo 1954.
- Gerhard Fischer: Oslo under Eikaberg 1050 - 1624 - 1950, Oslo kommune, Aschehoug. Oslo 1950.
- Helge I. Høeg, Hans Emil Lidén, Alsak Liestøl, Petter B. Molaug, Erik Schia, Christian Wiberg: De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen Oslo, Universitetsforlaget. Oslo 1977.
- Karl-Fredrik Keller og Erik Schia: Middelalderbyen i Oslo – en rekonstruksjon, William Dall. Oslo 1994. ISBN 82-91455-00-7
- Knut Kjellstadli: «Gamlebyen gjennom tidene», St. Hallvard 1989. Vol. 67. Side 113-120. Side 4-21. Oslo 1989.
- Morten Krogstad og Erik Schia (1982). Vandring i Gamlebyen, Oslo kommune. Oslo 1982. ISBN 8299090504.
- Petter B. Molaug, NIKU: «Delutredning kulturminner og kulturmiljø», For Statsbygg. Konsekvensutredning nytt Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Oslo 2007.
- Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng. Middelalderbyen ved Bjørvika, Cappelen. Oslo 2000. ISBN 82-02-19100-9
- Riksantikvaren, Byantikvaren og Universitetets oldsakssamling: Gamlebyen i Oslo, innstilling om de antikvariske verdiene, Riksantikvaren. Bergen 1980.
- Erik Schia: «Gamlebyen: Ruinpark, boligområde eller trafikkmaskin? FORNMINNER I VEIEN», St. Hallvard 1990 Vol. 68. Oslo 1990.
- Erik Schia: Oslo innerst i Viken: Liv og virke i middelalderbyen (2. utg.), Aschehoug. Oslo 1995. ISBN 8203221149
- Leif Thingsrud: «Losenes gamle gate», TOBIAS 3/1995, Oslo 1995
- Knut Are Tvedt, red.: Oslo byleksikon
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Fotografier
- Artikler og andre relevante tekstdokumenter
- Bydel Gamle Oslos ti vel- og interesseforeninger: Rammeverk for helhetlig trafikkplan for Bydel Gamle Oslo (pdf)
- Ernst Bjerke for Oslo katedralskole: Skolens historie
- Museumsnett.no: Torget i Middelalderen
- Statens vegvesen: E18 Bjørvikaprosjektet