Birger Eriksen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Birger Eriksen
Birger Kristian Eriksen.jpg
FødtBirger Kristian Eriksen
17. nov. 1875Rediger på Wikidata
MoskenesRediger på Wikidata
Død16. juli 1958[1]Rediger på Wikidata (82 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Offiser, politikerRediger på Wikidata
Utdannet ved KrigsskolenRediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlundRediger på Wikidata
Utmerkelser Offiser av Æreslegionen (1946)[2], Krigskorset (1945)[3], Croix de guerre 1939–1945 (1946)[2]Rediger på Wikidata
TroskapNorge
VåpenartHæren
Tjenestetid1896–1940
Militær gradKaptein, major, oberstløytnant, oberst
KommandoerAgdenes festning, Bergen festning, Oscarsborg festning
Deltok iAndre verdenskrig

Byste av Birger Eriksen i badeparken i Drøbak
Monument over oberst Eriksen på Oscarsborg

Birger Kristian Eriksen (født 17. november 1875 i Flakstad i daværende Moskenes kommune i Lofoten, Nordland[4], død 16. juli 1958) var en norsk offiser. For ettertiden er Eriksen mest kjent for sin innsats som kommandant ved Oscarsborg festning, hvor han ved den tyske invasjonen den 9. april 1940 beordret ild mot de inntrengende tyske styrkene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Eriksen tok examen artium i 1893, og gikk deretter inn på Krigsskolen. Her ble han uteksaminert i 1896, og gikk inn som befal ved infanteriet. I 1899 gikk han over i det nyopprettede festningsartilleriet, der han ble utnevnt til kaptein i 1901 og major fra 1915, da han ble kommandant for Tønsberg befestninger. Samme år ble han kommandant ved Agdenes befestninger, fra 1918 som oberstløytnant. I 1931 ble han kommandant for Bergen befestninger, da som oberst. I 1933 ble han overført som kommandant ved Oscarsborg festning.

Senkingen av «Blücher»[rediger | rediger kilde]

Eriksen skrev seg inn i norgeshistorien da han som kommandant for det siste festningsverket foran Oslo måtte ta stilling til det tyske angrepet morgenen 9. april 1940. Han hadde da fått meldinger fra Oslofjord festning om at fremmede krigsskip hadde unnlatt å stoppe for varselskudd, og fortsatt nordover forbi festningen, altså med kurs for Oscarsborg. Eriksen vurderte da situasjonen opp mot sin instruks. Hans vurdering var at de fremmede skipene ikke hadde stoppet for varselskudd fra Oslofjord festning, og at neste trekk etter instruksen da skulle være å gi rettet ild med skarp ammunisjon.

Laquote.svgVisst fanden skal der skytes med skarpt! Raquote.svg

Oberst Birger Eriksen, Oscarsborg, om morgenen 9. april 1940.

Eriksen sluttet ut fra dette at han måtte avgi ild med skarp ammunisjon uten varsel. Det var dette han ga ordre om da festningen kl. 04.21 avga ild med alt tilgjengelig artilleri og torpedoer mot det første fremmede skipet i flotiljen. Skipet skulle vise seg å være den tunge tyske krysseren «Blücher».

Laquote.svgEnten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr![5]Raquote.svg

Oberst Birger Eriksen

Resten av flotiljen stanset foran Drøbaksundet, og landsatte soldatene som var ment for Oslo, bl.a. i Son. Oberst Eriksen forsinket med andre ord den reelle okkupasjonen av Oslo med nærmere ett døgn, og han skaffet dermed Kongen, Regjeringen og Stortinget det nødvendige tidsvinduet til å forlate Oslo og ta opp motstanden. Forsinkelsen gjorde det også mulig for Norges Bank å evakuere hele gullbeholdningen på 48,8 tonn.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Begivenhetene 9. april gjorde ikke oberst Birger Eriksen umiddelbart til noen krigshelt i Forsvarets øyne da freden kom. Selv om Eriksen ble belønnet for sitt valg om å åpne ild, kom han etter krigen også under kritikk fra etterforskere, som følte at han hadde avstått festningen sin tidligere enn det var nødvendig. Eriksen forsvarte seg og sa at han handlet under enormt press, og faktisk åpnet ild mot de tyske inntrengerne, i strid med offisielle norske ordrer om at det først skulle bli skudd av advarsler mot inntrengere.

I tillegg bekreftet undersøkelseskommisjonen av 1945 og kommisjonen for militær undersøkelse fra 1946 Eriksen for å ha oppfylt sine plikter under den tyske invasjonen. Han ble heller ikke stilt for krigsrett og fikk Krigskorset med sverd.

Etter hvert som årene gikk og de politiske og militære sårene grodde, ble han både blant de militære og menigmann den store krigshelten. I 1977 ble Eriksen flyttet til æreslunden på Vår Frelsers gravlund. I 1995 kom det på plass en statue av Eriksen på Oscarsborg. I 2008 avduket kong Harald et portrett av Eriksen i Oslo Militære Samfund.

Etter militærkarrieren[rediger | rediger kilde]

Eriksen gikk av for aldersgrensen i november 1940. Han engasjerte seg også i det sivile samfunn. Da han tjenestegjorde ved Agdenes satt han i kommunestyret i Rissa. Han satt også i kommunestyret i Frogn, og som pensjonist satt han i Drøbak bystyre. Hele tiden representerte han Høyre.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble oberst Eriksen blant annet dekorert med Krigskorset med sverd[6] og den franske utmerkelsen Croix de Guerre, og han ble offiser av den franske ordenen Æreslegionen.

Utmerkelser
Krigskorset med sverd stripe.svg
Krigskorset med sverd
Legion Honneur Chevalier ribbon.svg
Æreslegionen
Croix de guerre 1939–1945 stripe.svg
Croix de guerre

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Birger Kristian Eriksen, Norsk biografisk leksikon ID Birger_Eriksen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Østlandets Blad, «Kongen ærer oberst Eriksen», Tore Kubberød, verkets språk bokmål, utgitt 19. oktober 2018, besøkt 13. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Grøndahl og Dreyers Forlag, «Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren», side(r) 148–149, verkets språk bokmål, redaktør Erik Gjems-Onstad, ISBN-10 8250421906, utgitt 1995, besøkt 13. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tore Kubberød (19. oktober 2008). «Kongen ærer oberst Eriksen». Østlandets Blad. Besøkt 13. desember 2019. 
  5. ^ «Birger Eriksen». Store Norske Leksikon. Besøkt 13. desember 2019. 
  6. ^ Erik Gjems-Onstad, red. (1995). Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 148–149. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]