Hopp til innhold

Birger Eriksen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Birger Eriksen
FødtBirger Kristian Eriksen
17. nov. 1875Rediger på Wikidata
Moskenes (Nordlandenes amt)
Død16. juli 1958[1]Rediger på Wikidata (82 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseOffiser, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
BarnBorghild Eriksen
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
UtmerkelserOffiser av Æreslegionen (1946)[2]
Krigskorset (1945)[3]
Croix de guerre 1939–1945 (1946)[2]
TroskapNorge
VåpenartHæren
Tjenestetid1896–1940
Militær gradKaptein, major, oberstløytnant, oberst
KommandoerAgdenes festning, Bergen festning, Oscarsborg festning
Deltok iAndre verdenskrig, Slaget ved Oscarsborg festning
Birger Eriksen på Commons

Birger Kristian Eriksen (1875–1958)[4] var en norsk offiser. Oberst Eriksen er mest kjent for sin innsats som kommandant ved Oscarsborg festning, hvor han ved den tyske invasjonen den 9. april 1940 beordret ild mot de inntrengende tyske styrkene og bidro til senkingen av «Blücher».

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Eriksen tok examen artium i 1893 og gikk deretter inn på Krigsskolen. Her ble han uteksaminert i 1896, og gikk inn som befal ved infanteriet.

Han var gift med Christiane Eriksen (født Sæhlid), og paret hadde tre barn: Astrid, Edvard Andreas og Borghild. Deres yngste datter, Borghild Eriksen, arbeidet i en sivil stilling ved Oscarsborg festning og var til stede under kamphandlingene den 9. april 1940, mens moren, Christiane, var bortreist til familiegården.[5]

Under selve angrepet befant Borghild seg på verandaen til kommandantboligen, hvor hun observerte slaget med «Blücher» sammen med familiens hund. Det skadeskutte skipet, sto i brann, og mannskapene skjøt rundt seg i det skipet drev forbi kommandantboligen,[6] der Borghild stod, uten at hun ble truffet. Hun er en av få kvinner som er navngitt i primærkildene fra denne hendelsen.

«Frøken Eriksen, som også om natten hadde stått på verandaen i kommandantboligen, og sett slaget uten å bli truffet, hun og hennes hund, var imidlertid den hele tid helt uanfektet.»[7]

Da «Blücher» sank nord for Oscarsborg festning, stod datteren Borghild sammen med sin far og var vitne til de dramatiske scenene. I et intervju med VG publisert 9. april 1953, trakk Birger Eriksen frem datterens tilstedeværelse som et sterkt minne fra den dagen.[8]

«Fjorden var full av forkullede lik som fløt på livbeltene. Men min unge datter, og hushjelpen vår fra Hedmarken sto bare noen hundre meter fra og iakttok hele tragedien.»

Borghild Eriksen var sammen med sin far under deler av det påfølgende bombeangrepet mot festningen, som varte i omtrent ti timer. Andreas Anderssen forteller at Borghild ønsket å hente mat til sin far, men ble nektet å gå ut fordi det var for farlig.[9]

«Et par ganger om ettermiddagen ville hun forsøke å komme seg opp i kommandantboligen for å lage noe mat til sin far, men hun ble beordret av meg til å være inne i torpedobatterisalen.»

Etter kamphandlingene i 1940, flyttet familien fra kommandantboligen på Oscarsborg, til et hus i Seimbakken i Drøbak.[10] Etter krigen var Birger Eriksen pensjonist, mens datteren Borghild fortsatte å arbeide ved Oscarsborg festning, hun arbeidet da på reglementsarkivet.[11] Konen til Birger Eriksen, Christiane døde i 1952.[12][13][14]

Etter farens død fungerte Borghild Eriksen som familiens representant ved offisielle markeringer knyttet til kamphandlingene på Oscarsborg. Blant annet deltok hun ved en offisiell minnemarkering på festningen 9. april 1960,[15] og som familiens representant ved avdukingen av et portrett av oberst Eriksen i Frogn i 1960.[16][17] Hun deltok ved en kransenedleggelse på gravene til oberst Birger Eriksen og kommandørkaptein Andreas Anderssen i Drøbak 9. april 1965.[18]

Virke

[rediger | rediger kilde]

I 1899 gikk han inn i det nyopprettede festningsartilleriet, der han ble utnevnt til kaptein i 1901 og major fra 1915, da han ble kommandant for Tønsberg befestninger. Samme år ble han kommandant ved Agdenes befestninger, fra 1918 som oberstløytnant. I 1931 ble han kommandant for Bergen befestninger, da som oberst. I 1933 ble han overført som kommandant ved Oscarsborg festning.

Senkingen av «Blücher»

[rediger | rediger kilde]

Eriksen skrev seg inn i norgeshistorien da han som kommandant for det siste festningsverket foran Oslo måtte ta stilling til det tyske angrepet morgenen 9. april 1940. Han hadde da fått meldinger fra Oslofjord festning om at fremmede krigsskip hadde unnlatt å stoppe for varselskudd, og fortsatt nordover forbi festningen, altså med kurs for Oscarsborg. Eriksen vurderte da situasjonen opp mot sin instruks. Hans vurdering var at de fremmede skipene ikke hadde stoppet for varselskudd fra Oslofjord festning, og at neste trekk etter instruksen da skulle være å gi rettet ild med skarp ammunisjon.

«Visst fanden skal der skytes med skarpt!»

Oberst Birger Eriksen, Oscarsborg, om morgenen 9. april 1940.[19]

Eriksen sluttet ut fra dette at han måtte avgi ild med skarp ammunisjon uten varsel. Det var dette han ga ordre om da festningen kl. 04.21 avga ild med alt tilgjengelig artilleri og torpedoer mot det første fremmede skipet i flotiljen. Skipet skulle vise seg å være den tunge tyske krysseren «Blücher».

«Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!»

Oberst Birger Eriksen[20]

Resten av flotiljen stanset foran Drøbaksundet, og landsatte soldatene som var ment for Oslo, bl.a. i Son. Oberst Eriksen forsinket med andre ord den reelle okkupasjonen av Oslo med nærmere ett døgn, og han skaffet dermed Kongen, Regjeringen og Stortinget det nødvendige tidsvinduet til å forlate Oslo og ta opp motstanden. Forsinkelsen gjorde det også mulig for Norges Bank å evakuere hele gullbeholdningen på 48,8 tonn.

Datteren Borghild, som var sivilt ansatt, var tilstede i kommandantboligen under senkingen av Blücher og det påfølgende bombeangrepet.[21]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Begivenhetene 9. april gjorde ikke oberst Birger Eriksen til noen krigshelt i Forsvarets øyne da freden kom. Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 kritiserte Eriksen for at han bare skjøt mot «Blücher», ikke mot skipene «Lützow» og «Emden» som kom bak. Undersøkelseskommisjonen kritiserte også at Eriksen kapitulerte dagen etter, da han vurderte videre motstand som hensiktsløs. Granskningen landet på en sterkt kritisk vurdering som også ble sendt ut som pressemelding, der det het at kommisjonen «finner at der ikke er grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende i anledning av overgivelsen av festningen da den fant sted». Det ble ikke reist noen statue av ham før i 1975, og da finansiert av privat innsamlede midler.[22] Forsvarsdepartementet skulle bidra «om det var nødvendig», men innsamlingen rakk.[23] Bysten av ham på hjemstedet står nå nedenfor hovedgården på Moskenes der han vokste opp.[24]

Selv om Eriksen ble belønnet for sitt valg om å åpne ild, kom han etter krigen også under kritikk for å ha avstått Oscarsborg tidligere enn nødvendig. Eriksen forsvarte seg med at han handlet under enormt press, og faktisk åpnet ild mot de tyske inntrengerne, i strid med offisiell norsk ordre om at det først skulle fyres av varselskudd.

I tillegg bekreftet undersøkelseskommisjonen av 1945 og undersøkelseskommisjonen av 1946 Eriksen for å ha oppfylt sine plikter under den tyske invasjonen. Han slapp å stilles for krigsrett og fikk krigskorset med sverd. Også kommandørkaptein Andreas Anderssen, sjef for torpedobatteriet, mottok denne utmerkelsen.[25]

Etter hvert som årene gikk og de politiske og militære sårene grodde, ble han både blant de militære og menigmann anerkjent som en stor krigshelt. I 1977 ble kisten til oberst Eriksen flyttet til æreslunden på Vår Frelsers gravlund. I 1995 kom det på plass en statue av Eriksen på Oscarsborg. I 2008 avduket kong Harald et portrett av Eriksen i Oslo Militære Samfund.

Oscarsborg museer og Forsvarshistorisk museum har produsert en dokumentarisk videoserie og podcast om hendelsene 9. april 1940.[26][27][28][29]

Etter militærkarrieren

[rediger | rediger kilde]

Eriksen gikk av for aldersgrensen i november 1940. Han engasjerte seg også i det sivile samfunn. Da han tjenestegjorde ved Agdenes, satt han i kommunestyret i Rissa. Han satt også i kommunestyret i Frogn, og som pensjonist satt han i Drøbak bystyre. Hele tiden representerte han Høyre.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble oberst Eriksen blant annet dekorert med krigskorset med sverd,[30] Deltagermedaljen med rosett[omstridt – diskuter] og den franske utmerkelsen Croix de Guerre, og han ble utnevnt til offiser av den franske Æreslegionen. I 1930 mottok Eriksen Norsk Artilleri-Tidsskrifts prismedalje.[31]

Utmerkelser

Krigskorset med sverd
Deltagermedaljen med rosett
Æreslegionen - Offiser
Croix de guerre

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Birger Kristian Eriksen, Norsk biografisk leksikon ID Birger_Eriksen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Østlandets Blad, Tore Kubberød, «Kongen ærer oberst Eriksen», verkets språk bokmål, utgitt 19. oktober 2018, besøkt 13. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Grøndahl og Dreyers Forlag, «Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren», side(r) 148–149, verkets språk bokmål, redaktør Erik Gjems-Onstad, ISBN-10 8250421906, utgitt 1995, besøkt 13. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Tore Kubberød (19. oktober 2008). «Kongen ærer oberst Eriksen». Østlandets Blad. Besøkt 13. desember 2019. 
  5. ^ «Oberst Eriksen». Pro patria/Vårt vern (3): 4. 2003. 
  6. ^ Eriksen, Birger (6. juni 1945). «Den dramatiske kamp ved Oscarsborg 9. april 1940.». Aftenposten. s. 3. «… kanonbetjeningen i hvert fall ved at småskyts utvilsomt stod med «fingern på avtrekkeren» da det umiddelbart etter vårt første skudd, åpnet alle skip den rene trommeild med småkalibrert skyts. De røde, grønne og hvite sporlysprosjektiler for omkring i alle retninger og dannet formelig et lysende tak over festningen […] Etter å være skutt i brann seg det forreste fartøy, som senere viste seg å være den helt nye store krysser «Blücher», inn forbi Kaholmen under stadig ildgivning fra småskytset.» 
  7. ^ Anderssen, Andreas. «Kommandørkaptein forteller» (på norsk). Slekten Kielland. Besøkt 7. juli 2025. 
  8. ^ Eriksen, Birger (9. april 1953). «Bare slump at “Blücher” ble senket, intervju med oberst Eriksen.». Verdens Gang. 
  9. ^ Anderssen, Andreas. «Kommandørkaptein forteller» (på norsk). Slekten Kielland. Besøkt 7. juli 2025. 
  10. ^ «Birger Eriksen, hvem var han egentlig?». Oscarsborg museum. 6. mai 2020. Besøkt 7. juli 2025. ««I Seimbakken i Drøbak, i dette huset her, bodde oberst Eriksen med familie […] han flyttet inn høsten 1940, og bodde her til han døde i 1958.» 
  11. ^ «Kystartillerist Steinar Eriksen forteller». Oscarsborg museum. 22. oktober 2024. Besøkt 7. juli 2025. «Kystartillerist Steinar Eriksen forteller om sitt nære forhold til Oscarsborg: Jeg kjente jo datteren hans, Borghild, hun jobbet jo på reglementsarkivet på festningen. Jeg husker det godt. Hun brukte stokk, hun hadde hatt polio, og hun hadde en hund. Også husker jeg at hun røyket sigarillos. Det hente jeg satt og pratet med henne med en kopp te eller kaffe …» 
  12. ^ «Christiane Eriksen død». Aftenposten. 19. juli 1952. s. 11. «Min kjære hustru, og vår kjære mor Christiane Eriksen f. Sæhlie døde i Drøbak, 18. juli 1952.» 
  13. ^ «1940-kommandanten på Oscarsborg død.» (pressemelding). Fredriksstad Blad. NTB. 17. juli 1958. s. 1. 
  14. ^ «Birger Eriksen, hvordan var han som person?». Oscarsborg Museum. 6. mai 2025. Besøkt 7. juli 2025. «Huset til Eriksen, i Seimbakken i Drøbak. Eriksen bodde i dette huset til sin død i 1958. Hans datter Borghild overtok så huset og bodde her i noen år, før det ble solgt til andre, utenfor familien.» 
  15. ^ «Til minne om 9. april 1940». Akershus Amtstidende. 11. april 1960. s. 1, 6. 
  16. ^ «Frogn kommunestyre hedret oberst Birger Eriksen.». Østlandets Blad. 25. november 1960. s. 3. «Et bilde av Oberst Birger Eriksen, i nærvær av nærmeste familie representert ved frk. Borghild Eriksen […] ble avduket i kommunestyresalen på Ullerud i Frogn torsdag.» 
  17. ^ «Bilde av oberst Birger Eriksen i kommunelokalet i Frogn.». Akershus Amtstidende. 18. november 1960. s. 1. «Formannskapet i Frogn har latt anskaffe et stort bilde av oberst Birger Eriksen for plassering i kommunelokalet. […] Som kommunestyrets gjester var innbudt oberstens slektninger, hvorav hadde anledning til å komme datteren frk. Borghild Eriksen.» 
  18. ^ «Bekransning av oberst Eriksens og kommandørkaptein Andreas Anderssens graver ved Drøbak kirke.». Akershus Amtstidende. 12. april 1965. s. 1. «Ved gravene stod de avdødes slektninger da major Vagn Enger minenes den innsats obersten og kommandørkapteinen hadde gjort den 9. april 1940 […] Major Vagn Enger overrakte også blomster til oberst Eriksens datter Borghild Eriksen.» 
  19. ^ «Her er mannen som reddet kongen fra nazistene». www.aftenposten.no. Besøkt 15. oktober 2022. 
  20. ^ «Birger Eriksen». Store Norske Leksikon. Besøkt 13. desember 2019. 
  21. ^ Jacobsen, Alf R. (2011). «Visst fanden skal det skytes med skarpt». Krysseren Blücher : 9. april 1940. Vega Forlag. s. 11,73,119,224. ISBN 9788282111614. «Selv nærmet han seg 65 år og skulle i november flytte inn i sitt nye skipperhus i Drøbak som pensjonist sammen med sin hustru Kristiane, og sin poliorammede datter, Borghild […] Han oppholdt seg 9. april i kommandantboligen på Oscarsborg alene med datteren Borghild, som jobbet på festningen […] Unneberg ringte oberst Birger Eriksen, som oppholdt seg i den vakre gamle kommandantboligen på Nordre Kaholmen sammen med datteren Borghild […] Han ba datteren og hushjelpen om å sove med klærne på og gjorde forgjeves forsøk på å få tak i den nye sjefen for hovedbatteriet […] På sin vandring var oberst Eriksen sammen med kaptein Sødem utpå ettermiddagen kommet til Torpedobatteriet, der datteren Borghild oppholdt seg sammen med familiens hund, som tilsynelatende var uberørt av eksplosjonene.» 
  22. ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 217), Kagge forlag 2015, ISBN 978-82-489-1598-0
  23. ^ Tom Ullsgård: «Birger Eriksen – krigshelt etter sin død», Moss Avis 9. april 2015
  24. ^ Kai Nikolaisen: «Avduket byste av krigshelt», Lofotposten 16. juli 2008
  25. ^ Tom Ullsgård: «Birger Eriksen – krigshelt etter sin død», Moss Avis 9. april 2015
  26. ^ «Kystartillerist Steinar Eriksen forteller». Oscarsborg museum. 22. oktober 2024. Besøkt 7. juli 2025. «Kystartillerist Steinar Eriksen forteller om sitt nære forhold til Oscarsborg: Jeg kjente jo datteren hans, Borghild, hun jobbet jo på reglementsarkivet på festningen. Jeg husker det godt. Hun brukte stokk, hun hadde hatt polio, og hun hadde en hund. Også husker jeg at hun røyket sigarillos. Det hente jeg satt og pratet med henne med en kopp te eller kaffe …» 
  27. ^ «Birger Eriksen, hvordan var han som person?». Oscarsborg Museum. 6. mai 2025. Besøkt 7. juli 2025. «Huset til Eriksen, i Seimbakken i Drøbak. Eriksen bodde i dette huset til sin død i 1958. Hans datter Borghild overtok så huset og bodde her i noen år, før det ble solgt til andre, utenfor familien.» 
  28. ^ «Birger Eriksen, hvem var han egentlig?». Oscarsborg museum. 6. mai 2020. Besøkt 7. juli 2025. ««I Seimbakken i Drøbak, i dette huset her, bodde oberst Eriksen med familie […] han flyttet inn høsten 1940, og bodde her til han døde i 1958.» 
  29. ^ Forvarshistorisk Museum (31. januar 2025). «Thordis Mostrøm forteller fra sin tid på Oscarsborg». Forvarshistorisk Museum. Besøkt 10. juli 2025. «Borghild var en artig dame, og var en som så det humoristiske i de fleste situasjoner, og dermed så falt jo jeg. Hun brukte sjeldent stokk på den korte turen til båten, men hun haltet. Hun vernet om sitt privatliv. Hun hadde sin kjære følgesvenn en bikkje, det kan ha vært en elghund.» 
  30. ^ Erik Gjems-Onstad, red. (1995). Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 148–149. 
  31. ^ Gram, Harald; Steenstrup, Bjørn, red. (1955). Hvem er Hvem?. Oslo: Aschehoug. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Birger_Eriksen&oldid=25235914»