Biologisk medisin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Biologisk medisin er en samlebetegnelse på en rekke naturlige behandlingsformer som styrker kroppens selvhelbredende funksjoner.[1] Vanlige behandlingsmetoder innen biologisk medisin er faste, ulike former for vegetarisk kosthold, vitamin- og mineralerterapi, naturmidler og naturlegemidler, fysikalsk terapi som akupunktur, refleksologi (som fotsoneterapi), hydroterapi og massasje, fysisk aktivitet, samt avspenningsteknikker og psykoterapi.

En av banebryterne for komplementær medisin i Norden, Olov Lindahl (1919-91), professor i ortopedisk kirurgi ved Linköpings universitet, definerte biologisk medisin i sin bok Reseptfri helse som "den medisinske filosofi som mener at all sykepleie skal rette seg mot sykdommenes årsaker".[2] Det vil si at hovedfokus ikke rettes mot å behandle enkelt symptomer, men å fremme legning av organismen som helhet. Biologisk medisin anvendes i forebyggende hensikt, ved behandling av tidlige sykdomsstadier og ved mange kroniske sykdommer.[1]

Årsaksrettet behandling[rediger | rediger kilde]

Ifølge all moderne medisinsk tenkning ligger to hovedårsaker til grunn for sykdom eller manglende helse, nemlig arv og miljø. Miljøfaktorer er kosthold, fysisk miljø og psykisk miljø. Å sikre at kostholdet er næringsrikt og fritt for forurensninger, er grunnleggende innen biologisk medisin. Det samme gjelder for vann og luft.

Dette grunnleggende syn på sykdommenes årsaker aksepteres i teorien både av biologisk medisin og skolemedisin. Det er imidlertid stor forskjell i praksis. De som praktiserer biologisk medisin, tillemper disse prinsipper i sine forsøk på å helbrede og forebygge. Også de som legger vekt på forebyggende medisin innen skolemedisin, vektlegger dette, men deres anbefalinger blir av ulike grunner ofte ikke tilstrekkelig prioritert i praksis: "Skolemedisinen konsentrerer seg hovedsakelig om å behandle sykdom som allerede er brutt ut, ved å manipulere symptomene - ikke årsakene - hovedsakelig på to måter: med legemidler og operasjoner. Disse metodene kan i og for seg være bra nok, men angriper ikke årsakene som ligger til grunn".[2]

Innen biologisk medisin betraktes sykdomssymptomer i mange tilfeller som et uttrykk for organismens forsøk på å overvinne sykdom og opprettholde liv. Hvis disse reaksjonene ikke utgjør en alvorlig fare for individet, er det behandlerens oppgave å støtte dem. Dersom symptomene undertrykkes gjennom symptomatisk behandling, vil dette kunne være uheldig på lengre sikt. Likeledes anses det innen biologisk medisin som 'ubiologisk' å anvende legemidler som er giftige, gir bivirkninger ved normal dosering eller som kun påvirker visse sykdomssymptomer. I livstruende og akutte tilfeller kan det imidlertid være påkrevd å anvende slike legemidler. Det gjelder å finne en balanse mellom skånende og styrkende behandling.

De preparatene og behandlingsmetodene som anvendes innen biologisk medisin, har gjerne milde og langsomtvirkende effekter. Preparatene som anvendes, er i hovedsak fremstilt av stoffer av biologisk opprinnelse.

Hjernen og psykologiske faktorer påvirker og blir påvirket av alle fysiologiske prosesser og derfor også av sykdomsprosesser. Et eget fagfelt har vokst fram for å studere slike fenomener – psykonevroimmunologi.[3][4] Ulike former for avspenningsbehandling og psykoterapi utgjør derfor også en del av biologisk medisin.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

I Norge har Tunsberg Medisinske Skole en 3-årig utdanning i Biopati.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Statens offentliga utredningar. Alternativa terapier i Sverige: en kartläggning. SOU 1989: 62. Stockholm: Allmänna förlaget, 1989.
  2. ^ a b Lindahl O. Reseptfri helse. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag, 1992.
  3. ^ Aarli JA. Hjernen og immunsystemet. Tidsskr Nor Lægeforen 1995; 115: 954-8.
  4. ^ Ader R, Felten DL, Cohen N, red. Psychoneuroimmunology. San Diego, CA: Academic Press, 1991.