Bioøkonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Bioøkonomi er produksjon av fornybare biologiske ressurser og deres konvertering til for eksempel mat, fôr, kjemikalier, ingredienser, materialer, farmasøytiske produkter og bioenergi.

Bioøkonomien har ikke noen omforent internasjonal definisjon, men brukes på litt forskjellige måter i ulike miljøer, f.eks. inkluderer EU konvensjonelt landbruk i større grad enn OECD. Utgangspunktet for begrepet er «bioøkonomi» som motsats til «petroleumsøkonomi». Uansett nyanseforskjeller er kjernen i bioøkonomien et skifte fra fossile hydrokarboner til bærekraftig produksjon og foredling av fornybare karbohydrater. Fornybare karbohydrater omfatter ethvert biologisk materiale som et produkt i seg selv eller som et råstoff.

I en bioøkonomi vil primærnæringenes betydning øke betydelig ved at råvaren blir utgangspunkt for langt flere produkter enn i dag. Utviklingen drives av to hovedtrender, dels fremveksten av ny muliggjørende teknologi og dels et markesdrevet behov for å erstatte fossilt karbon med fornybare råvarer. Sentralt i bioøkonomien er derfor integrasjon av tradisjonelle produkter fra jordbruk, skogbruk og havbruk med parallell raffinering til et bredt spekter av ingredienser, helseprodukter, tekstiler, kjemikalier, komposittmaterialer og energi.

Fornybare råvarer, totalutnyttelse og livsløpsanalyse er tre hovedelementer i et mer bærekraftig bioøkonomisk samfunn.

Bedrifter innen jordbruk, skogbruk og marin sektor trenger mer robust lønnsomhet. Helhetlig og bærekraftig utnyttelse av råvaren vil øke verdiskapingen av eksisterende bedrifter og skape grunnlag for nye. Bioøkonomien er en viktig brikke for å få til dette. Det er et viktig mål å stimulere utnyttelse av råvaren nærmest mulig produksjonsstedet og bioøkonomien åpner derfor for nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser i distriktene.

Totalutnyttelse forutsetter en omstilling av primærproduksjonen knyttet til faktorer som råvarens egenskaper, kvalitet, volum og sesongvariasjoner. Fremveksten av bioøkonomien vil derfor innebære en endring av etablerte verdikjeder gjennom nye typer råvarer, innhøstingsmetoder, bearbeiding og oppbevaring. Helhetlig raffinering vil endre næringsstrukturen gjennom nye samarbeidsformer og leverandør-kundeforhold.

Norge har gode forutsetninger for å bli en ledende nasjon innen avansert raffinering av fornybare råvarer med utgangspunkt i en eksisterende kunnskapsbase i bioteknologi og internasjonalt ledende industribedrifter innen sentrale områder som trevirke, marine oljer og marint restråstoff.

Definisjon av Bioraffinering: Innebærer foredling av biologiske råvarer, dvs. "bio" henspiller her på råvaren. Raffineringen / foredlingsprosessen kan i prinsippet benytte alle typer teknologi og er som regel et samspill mellom separasjonsteknologi, konvensjonell kjemi og bioteknologi. Biologiske råvarer er i utgangspunktet fornybare, men høstingen av biobaserte råvarer er ikke nødvendigvis miljømessig eller samfunnsmessig bærekraftig.

Definisjon av Industriell bioteknologi: Innebærer anvendelse av mikroorganismer (fermentering) eller enzymer (biokatalyse) i produksjonsprosessser, dvs. «bio» henspiller her på prosessen, ikke råvaren. Selv om råvaren ofte er fornybar kan bioteknologi også brukes til raffinering av f. eks. petroleum eller metangass.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]