Bilens hoveddeler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bilens hoveddeler har stort sett vært de samme siden bilens opprinnelse, selv om det de forskjellige systemene igjen består av har endret seg vesentlig.

Motor[rediger | rediger kilde]

En Mercedes-Benz V6 fra 1996

Motoren er den drivende kraften i en bil. Drivstoff pumpes inn i motoren fra drivstofftanken. I dag inneholder de fleste biler en forbrenningsmotor som forbrenner bensin eller diesel. De siste årenes fokus på miljøet har også gjort at gass, elektrisitet eller hybrider har fått en viss oppmerksomhet.

Den mest typiske motoren i en moderne personbil i Norge er en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor med elektronisk styrt innsprøytning, montert på tvers foran i bilen.

De vanligste typene forbrenningsmotor er:

Drivverk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bilens drivverk

Differensial

Kraften fra motoren overføres gjennom drivverket til drivhjulene. De viktigste bestanddelene i drivverket er kobling (clutch), girkasse og differensial og drivaksler. De fleste bakhjulsdrevne biler har også en mellomaksling mellom girkassen og differensialen.

Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler.

Moderne manuelle girkasser er synkroniserte, det vil si at de har en mekanisme som utligner tannhjulenes bevegelser mellom girskiftene. Føreren slipper da å bruke koblingen to ganger.

Styring[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bilens styring

Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I tidligere tider hadde noen biler styrepinne i stedet for ratt.

Mellom rattet og hjulene sitter rattstammen, universalledd og en styresnekke med et kugghjul (pinjong) som driver en tannstang. Innunder fleksible gamasjer på hver side av tannstangen er endeledd festet med kuleledd mellom tannstang og styrespindel på hvert hjul. Moderne biler har også servostyring, det vil si hydraulisk eller (nå vanligere) elektrisk hjelp til å dreie på hjulene.

Hjuloppheng[rediger | rediger kilde]

MacPherson-fjærbein

Utdypende artikkel: Hjuloppheng

Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon.

Fjæringen til personbiler har gått fra å være bladfjærer, en teknologi som stammer fra hestekjerrer, til skruefjærer (kalles ofte feilaktig spiralfjærer) eller torsjonsstang. Moderne personbiler har som regel uavhengig hjuloppheng. Pickuper og lastebiler har ofte fremdeles både bladfjærer og stive aksler.

Elektrisk anlegg[rediger | rediger kilde]

Strømkilden til det elektriske anlegget er enten batteriet eller en dynamo. Moderne biler har vekselstrømsdynamo (teknisk sett en generator), men biler fra 70-tallet og før finnes ofte med likestrømsdynamo. Dynamoen leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang, og dets viktigste oppgave er å starte motoren.

Vanlig spenning for et elektrisk system i dag er 12 volt for personbiler og 24 volt for militære kjøretøyer og lastebiler. Fram til 1950-tallet var 6 volt vanlig for personbiler. I framtiden vil sannsynligvis spenningen måtte øke, da det stadig er flere strømforbrukere i moderne biler. Alternativet er at man må legge tykkere og tykkere kabler, og vekten på bilen vil øke. 42 volt er et alternativ det jobbes med.

Karosseri[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Karosseri

Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind. Det stiver også av konstruksjonen. Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, men eldre personbiler og lastebiler har separat ramme.

Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen.

Hjul, dekk og bremser[rediger | rediger kilde]

Skivebremse

Hjulet på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et dekk, hovedsakelig av gummi. De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet.

Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk. Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen. Dekk for motorsport på bane har en mye mykere gummiblanding, og ofte lite mønster.

Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til varme. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes. Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en stillestående del. På alle moderne biler så virker bremsene på alle hjul.

En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, og ofte bak også.

Kilder[rediger | rediger kilde]