Bevarte trehus i Norge fra middelalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Norge er et av de land i verden som har bevart nest flest tømmerhus fra tiden før reformasjonen,[1] kun Japan som har bevart flere[2]. Utenom Skandinavia finnes det knapt laftede hus fra før 1500, og i Skandinavia er det særlig i Norge laftede bygg fra før 1500 er bevart.[3][4]

Bortsett fra alpene finnes det knapt laftebygg fra 1600-tallet utenom Norge, og de mange fint tømrede kirkene i Russland og østområdene ellers er stort sett fra 1700-tallet eller senere.[4](s39) Det har blitt bevart omkring 250 bygninger hvor noen er i sin helhet og noen har kun enkelte bygningsdeler av så høy alder.[1] Telemark har alene like mange bevarte tømmerhus som resten av Norge til sammen.[1](s120) Av de 250 middelalderhusene er 136 fra før svartedauden, av disse er 83 (over halvparten) i Telemark.[5] Alle hus fra middelalderen er i Norge automatisk fredet lov om kulturminner.[6]

«Gamlestoga» (lengst til venstre) på Nordigard Rygnestad (Valle i Setesdal) er fra middelalderen, den panelte delen er «forstoge», deretter «nyestoge» og «trihåglopt» (det vil si loft i tre høgder) med gavlen ut. Nyestoga har skorstein, gamlestoga har åre og ljore.

Det er gjennom Arne Berg sitt store registreringsarbeid at interessen for trebygningene har økt som igjen har ført til at flere nye hus blir oppdaget fra middelalderen. Arne Bergs arbeid resulterte i en oversikt over laftede trebygg i flere bind utgitt mens han var pensjonist, det første i 1989.[7] Dokumentasjonsarbeidet ble utført med støtte fra Miljøverndepartementet, Riksantikvaren og Norsk Kulturfond. Dokumentasjonsarbeidet omfattet Sør-Norge til og med Trøndelag, det er ikke påvist bevarte middelalderske trebygg i Nord-Norge. Oversikten for Vestlandet/Sørlandet omfatter også Færøyene (bind 5).[8] I Telemark alene er det så mange trebygg fra middelalderen at det fyller to av fem bind i bokserien som sammenfatter Arne Bergs dokumentasjonsarbeid. Det sjette bindet er tillegg og omfatter bygg som har blitt påvist i ettertid.[6]

En utfordring ved registrering er at gammelt tømmer har blitt skjult av panel både innvendig og utvendig. Derfor kan tømmervegger fra middelalderen dukke opp ved fjerning av panel. Ved sluttstilling av bind nummer 6 (tillegg) i bokserien var antall registrerte tømmerbygg antatt fra middelalderen 282, 57 av disse ble påvist uten å bli omtalt i bind 6 eller foregående bind. Dendrokronologisk tidfesting konkluderte med at treverket i minst 38 av 282 var fra etter reformasjonen. Bind 6 konkluderte med høyst 243 er fra før reformasjonen. Dateringsproblemene skyldes blant annet at det i blant annet Numedal og Telemark var en del byggevirksomhet like etter reformasjonen, omkring 1550, fordi folketallet i bygdene da trolig var på vei oppover etter Svartedauden.[3]

Det er i tiden mellom ca. år 1200 og 1350 at de fleste husene ble byd. Svartedauden førte til at byggevirksomheten gikk sterkt tilbake og hus fra de tre følgende århundrene ble nesten ikke bevart. I 2022 ble tømmeret i en årestue på gården Bolkesjø i Telemark ved hjelp av dendrokronologi datert til 1220-tallet. Årestuen har har vært flyttet flere ganger og veggene er svarte av sot innvendig.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lafteverk

Opphav til lafteteknikken[rediger | rediger kilde]

Laftehus finnes i Alpene, i de østeuropeiske fjellområdene, russiske skogsområder og i Norden. Dette tilsvarer omtrent barskogenes utbredelse. Den gang barskog dekket større deler av Sentral-Europa var trolig lafting vanligere, men det finnes få arkeologiske spor. De er påvist spor av laftebygg fra rundt eller før år 0. I Øst-Europa var lafting vanlig fra omkring år 500. I Skandinavia ble laftebygg vanlig i løpet av vikingtiden og i Norge er trebygg lite kjent fra eldre tid der stein og jord har vært det vesentlige byggematerialet slik det er påvist langs kysten. Laftede bygg kan ha eksistert i det indre av landet og i skogsområdene før vikingtiden, men det finnes nesten ingen arkeologiske spor. Laftede hus etterlater få arkeologiske spor.[10] I Norge er ingen laftehus kjent før på 1000-tallet.[4]:36 Bryggen i Bergen ble fra siste del av 1100-tallet bygget ut med steinfylte bolverkskar i laftet tømmer.[11]

I Norge og Norden ble langhusenes tak holdt oppe av stolper inne i rommet, mens veggene kunne bestå av stein eller torv. Roar Hauglid skriver at i Mellom-Europa gikk byggeskikken over til mur eller utmurt bindingsverk, mens i det nordlige Skandinavia og store deler av Øst-Europa begynte man i stedet for de store hallhusene (med alt under ett tak) å lage flere mindre hus i liggende tømmer sammenbundet i hjørnene. Med denne konstruksjonen støtter veggene hverandre og blir i stand til å bære taket uten stolper. Laftebygg ble vanlig på Den skandinaviske halvøy, i Finland, store deler av Russland, Baltikum, Belarus, Polen og sørover langs Karpatene. I Alpene og fjellstrøk i Nord-Spania har lafting også vært vanlig. Laftede gravkammer er funnet i Europa og i Altai i det vestlige Sibir det siste med til dels avansert laftteknikk.[4](s1-36)

I Finland, de baltiske landene og Russland har spor etter laftebygg fra før år 1000. I Latvia er laftebygg kjent fra vikingtid og tidligere. Egils saga forteller om reise i år 925 til Kurland der de besøkte et av hus laget av mektige stokker og med en overetasje med soverom. I Russland, Belarus og Ukraina er trolig lafteteknikken svært gammel og kjent fra 400-500 år e.Kr..[4](s39-44) Den eldste delen av Danevirke er det avdekket lafteverk av godt håndverk, laftekassene i eik fra før år 800 var fylt med sand som støttekonstruksjon.[4](s58)

Hauglid konkluderer med at laftebygg er eldre i slaviske områder enn i Skandinavia. I perioden 800-1000 var lafting nærmeste enerådende i Russland og delvis i Polen, mens reisverk dominerte i Vest-Europa.[4](s59-62) Tysk Stube, norsk stue og slavisk izba var opprinnelig navnet på rommet med ildsted, da izbaen ble utvidet med flere rom gikk izba over til navn på hele bygget.[4](s66-72)

Det er uklart om laftebyggene har et rent slavisk opphav eller om de ble utviklet ved tysk innflytelse da russiske stammer vandret fra de skogfattige steppene og nordover til skogsområdene.[4](s96)

Teknikk[rediger | rediger kilde]

I middelalderen ble tømmermannen som tilpasset stokkene i hjørner og på langs kalt tresmed (tresmiðr) eller kanskje bare smed (smiðr) slik det fremgår blant annet av rettsdokumenter fra Bergen (1280) og runeinnskrift i Nigard Rauland (1325).[1](s122)

Til tradisjonell lafting ble trestokken brukt nesten i sin naturlige fasong. For å unngå at veggen ble høyere i ene enden, ble de ofte lagt vekselvis med rotenden og toppenden. Det krever mye material og mye arbeid for å gjøre stokkene jevnhøye. Sammenføyning av stokkene i hjørnene kalles laft og har gitt navn til byggemåten. Lafting gir vanligvis ender av stokker som stikker ut fra hjørnet, med unntak av sinklaft der hjørnene blir helt rette.[10]

Tømrerens viktigste redskap var øksen og bilen. Naver ble brukt til å lage hull for tretapper. Medrag var et jernredskap som ble brukt til nøyaktig tilpasning av laftestokkene i lengderetningen. Skavjern og høvel ble brukt til å lage fine overflater, og kniv til å lage dekorasjoner. Sag ble lite brukt i middelalderen. Åstak er vanlig på laftebygg, sperretak har også vært brukt. Med sperretak vil vekten av taket med last gjøre at sperrene presser langveggene ut. Dette problemet har til dels vært løst med «beter» som er vannrette bjelker på tvers av rommet på høyde med raftet.[10]

Utforming av laftingen klassifiserer byggene i forskjellige typer. Dette gir grunnlag for å undersøke byggenes alder og laftetypenes spredningsmønster, ifølge Håkon Christie har ikke forskning med dette utgangspunktet gitt klare resultater. En vanlig antakelse er at de enkleste laftetypene er de eldste.[10]

Type bevarte bygninger[rediger | rediger kilde]

Kravikloftet i Nore og Uvdal ble trolig reist på 1300-tallet. Numedal har en stor konsentrasjon av gamle trebygg.
  • Stavkirke (ikke omfattet av Bergs kartlegging)
  • To bevarte kapell i tømmer fra sen middelalder.[1]
  • Loft (sove- og forrådshus på to etasjer), den mest tallrike typen med om lag 100 med stort og smått. Av disse er 15 fra Numedal, 64 fra Telemark[1](s81) (et annet sted oppgir Berg 55 før 1550[1](s119))
  • Stuer, om lag 10 bevarte, 3 fra Numedal, 4 i Hardanger[1](s81) (et annet sted oppgir Berg 26[1](s119))
  • Stabbur, også kalt bur eller stolpehus, forrådshus på en etasje, om lag 25 av disse 17 i Telemark.[1](s81)
  • En løe er kjent fra Setesdal.[1](s81)

Det er bevart flest loft fra middelalderen.[1](s81) Eksempler er Finnesloftet på Voss, Alfstadloftet i Numedal og Vangestadloftet i Hallingdal.

Typer som ikke er bevart[rediger | rediger kilde]

Noen bygningstyper er det ikke bevarte eksemplarer av: hus for husdyr, høyløer, smier, tørkehus, badstue, sjøboder og naust. Dette var bygg av lavere status, som lettere ble ødelagt av fukt eller brann, og har i deler av landet vært oppført med annen byggeteknikk.[1](s120)

Arkeologiske spor etter typer av trehus som er forsvunnet viser at det var en større variasjon i byggemåter og konstruksjonsformer enn det stavkirkene og tømmerhusene representerer. De bevarte laftebyggene og stavkirkene er trolig blant de best utførte av de spesielt motstandsdyktig type bygg og ikke nødvendigvis representative for periodens byggeskikk. På Bryggen i Bergen er det funnet rester av et stavbygg i to etasjer, av en type det ikke finnes bevarte eksemplarer av.[10]

På Vestlandet fra Agder nord til Romsdal har grindbygg vært vanlig i naust og låver helt til 1900-tallet. Grindbyggene er en lett og luftig stavkonstruksjon som egner seg til bygg uten krav til varmeisolering. Til forskjell fra stavkirkene har ytterveggene (kledningen) i et grindbygg ingen bærende funksjon. De er bevart grindbygg fra 1500-tallet. Fra Møre og nordover kysten har stavlinehus og skjelterverkshus, som ligner på grindbygg og stavkirkenes konstruksjon, vært vanlig.[12]

Områder[rediger | rediger kilde]

I de større byene i Norge har det også vært trebygg i middelalderen, men alle er nå forsvunnet og finnes bare som noen få arkeologisk spor i grunnen.[1](s119)

Numedal og Telemark har særlig konsentrasjon av gamle loft og stabbur. For alle tømmerhus fra middelalderen har Telemark om lag like mange bevarte bygg som resten av landet til sammen. Ellers har særlig Numedal mange bygg, dessuten finnes en del i øvre bygder i Aust-Agder og Oppland samt i indre Hordaland (Hardanger og Voss). I områder der det har vært høy andel selveiende bønder er det også bevart mange loft og stabbur, dette mønsteret gjelder særlig Telemark, Numedal og Setesdal. Forskjeller i klima og materialkvalitet gir ufullstendige forklaringer på den store geografiske forskjellen.[1](s81, 120) Byggeskikken i Vest-Telemark og Agder har mange fellestrekk med byggeskikken på Vestlandet.[5]

Antall registrerte bygg etter område[rediger | rediger kilde]

Loft på Øvre Vindlaus (Oppistog), Tokke i Telemark. En 66 cm lang runeinskripisjon lyder i nynorsk oversettelse: «Desse runer riste Vestein. Heil både den som riste og likeins den som rår» (det vil si både den som skriver og leser runene). Runene og lafteteknikken tyder på at bygget er fra før 1350. Dendrokronologisk datering viser at tømmerstokkene ble hugget i år 1167, og bygget er i så fall det eldste daterte ikke-kristelig bygg i Norge.[13][14]
Omtrent halvparten av de bevarte, middelalderske tømmerhusene i Norge er fra Telemark. Bildet viser loftet på Heggjestøyl i Vinje, lafteteknikken tyder på før 1350.[6]
  • Vest-Agder: 2 bygg[1](s120)
  • Rogaland: 2[8]
  • Hordaland: 13[1](s120) eller 16 bygg, av dette[3][8]
  • Sogn og Fjordane: 9[1](s120) eller 11 bygg[3][8]
  • Møre og Romsdal: 5[1](s120) eller 8 bygg, av dette[3][8]
  • Sør-Trøndelag: 2[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x Berg, Arne (1997). Arne Berg: et utvalg av hans artikler om bygningshistorie samlet i anledning hans 80-års dag. Øvre Ervik: Alvheim & Eide akademisk forl. ISBN 8290359616. 
  2. ^ Christensen Lie, Arne (1999). «Materialer og byggeteknikk». Den norske byggeskikken. Norge: Pax Forlag A/S, Oslo. s. 51. ISBN 82-530-1735-9. «Norge er - nest etter Japan - det landet i verden som har bevart flest trehus fra tiden før reformasjonen.» 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Berg, Arne (1998). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 6. Tillegg og tidfesting. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252921515. 
  4. ^ a b c d e f g h i Hauglid, Roar (1980). Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo: Dreyers forlag. ISBN 8209018507. 
  5. ^ a b Telemark, fylket med det lange minnet. Dag og Tid, 28. juni 2019, s.22.
  6. ^ a b c d e f g h Berg, Arne: Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 4: Vestre Telemark.. Riksantikvaren/Landbruksforlaget, Oslo, 1991.
  7. ^ a b c Berg, Arne (1990). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 1. Oslo: Landbruksforlaget/Riksantikvaren. ISBN 8252913784. 
  8. ^ a b c d e f g h Berg, Arne (1917-2012) (1995). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Oslo: Landbruksforlaget/Riksantikvarn. ISBN 8252913814. 
  9. ^ Indreiten, Aina Beate (23. oktober 2022). «Et av Europas eldste bolighus i tre står i Bolkesjø». NRK. Besøkt 23. oktober 2022. 
  10. ^ a b c d e Christie, Håkon (1974). Middelalderen bygger i tre. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200013952. 
  11. ^ Solberg, Per (1983). Vågen: Bergen havn 1070-1800 : [utstillingkatalog] : Bryggens museum. [Bergen]: Museet. ISBN 8290289111. 
  12. ^ Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495. 
  13. ^ Årbok. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 2008. 
  14. ^ Endresen, Lars Tore (23. november 2015). «Stålekleivloftet er 848 år gammelt». NRK. Besøkt 9. august 2019. «Men ved hjelp av dendrokronologisk teknikk, som går ut på å telle årringer på tømmerstokkene, fant man frem til den riktige alderen på bygningen. Og det skulle vise seg at bygningen var langt eldre enn først antatt. Det viste seg da at tømmerstokkene i Stålekleivloftet ble hogd i løpet av vinteren 1167.» 
  15. ^ a b c d e f Berg, Arne: Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 3: Austre Telemark.. Riksantikvaren/Landbruksforlaget, Oslo, 1991.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]