Berse Skaldtorvason
| Berse Skaldtorvason | |||
|---|---|---|---|
| Født | 980-årene | ||
| Død | 1030 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, skald | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Island | ||
Berse Skaldtorvasson (norrønt: Bersi Skáldtorfuson) var en islandsk skald hos de norske ladejarlene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson, senere også hos kong Knut den mektige og kong Olav den hellige.
Liv[rediger | rediger kilde]
Berse ble født i siste halvdel av 980-tallet og døde trolig i 1030. Navnet Skaldtorvasson er et matronymikon, moren hans var den ellers ukjente skalden "Skald-Torva" fra Midfjorden på det nordlige Island.
Berse var en barndomsvenn av den sagnomspunne skalden Grette Åsmundsson (Grette den sterke) - et vennskap som ble satt på prøve da Berse med fare for sitt eget liv klarte å hindre at vennen ble henrettet. Grette sto anklaget for uaktsomt drap i Norge. Dette omtales i Grettes saga.
Berse deltok i slaget ved Nesjar i 1016 ombord i jarlen Svein Håkonssons skip, og etter nederlaget i kampen mot Olav den hellige synes han å ha fulgt Svein i eksil.[1] Etter Sveins død vendte han tilbake til Norge, men ble tatt til fange av kong Olav. I fangenskapet skrev han en flokk (flokkr) om kong Olav som ble godt mottatt, trolig ble han tatt opp i hirden. En (trolig fiktiv?) dialog som Snorre refererer mellom Olav og Berse på slutten av slaget ved Nesjar tyder på at de to kjente hverandre allerede da.
Rundt 1026 var Berse i England hvor han var i tjeneste hos kong Knut den mektige. Han traff her også skalden Sigvat Tordsson (Sigvat skald). Senere, i 1029 skal de to skaldene ha foretatt en pilegrimsreise til Roma. Dette var mens kong Olav var i eksil i Gardarike. På hjemveien fikk de beskjeden om at Olav hadde falt i slaget på Stiklestad. Berse vendte da tilbake til Roma og skal etter sigende ha dødd i Peterskirken, hvor han også skal være begravd.
Dikt[rediger | rediger kilde]
Ifølge Skáldatal har Berse framført hylningsdikt til både Svein Håkonsson og Knut den mektige, men av disse diktene er ingenting bevart.
Av en Flokkr um Óláf er bare tre strofer bevart. I denne flokken om Olav den hellige som Berse diktet i fangenskap portretterer dikteren seg selv som en modig og rettskaffen mann:
|
|
Berse forteller her kongen at han aldri vil bøye seg for ham i en slik grad at han glemmer sine tidligere venner, selv om de tilfeldigvis var kongens fiender. Olav aksepterte dette, og Berse ble deretter like lojal og trofast mot ham som han hadde vært mot hans fiende Svein Håkonsson.
Også en lausavísa er bevart. Onde tunger hevdet at Berse ikke kunne komponere uten å låne fra andre skalder. For å teste dette viste kong Olav ham på et tidspunkt noen sverd og oppfordret ham til å lage et dikt om dem. Berse improviserte da den lausavísa som har blitt bevart[3], og beviste dermed sine poetiske evner.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, kap. 50
- ^ Norsk oversettelse ved Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Heimskringla, Olav den helliges saga, kap. 50
- ^ «Berses lausavisa på norrønt med engelsk oversettelse». Arkivert fra originalen 25. januar 2016. Besøkt 9. januar 2016.
- ^ Styrmir Kárasons tillegg til Olav den helliges saga (Flatøybok). Den samme strofen tilskrives både Sigvat Tordsson og Ottar svarte, men Styrmer er den eneste som forklarer bakgrunnen for strofen, og filologen Finnur Jónsson finner det mest sannsynlig at det er Berse er forfatter. Se også Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, bd. I, 2 utg., København, 1920, sid 564ff
Kilder og litteratur[rediger | rediger kilde]
- Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga (Heimskringla), Den norske bokklubben/Gyldendal (1979)
- Grettes saga (Norrøn saga, bd V), Aschehoug (1989)
- Sigvat Tordarsons saga i den femte volum av De isländska sagorna, i en oversettelse av Åke Ohlmarks, Stockholm, i 1964.
- Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, bd I, 2. utg., København, 1920, s 564ff