Bernhard Ziegler
| Prof. Dr. theol. Bernhard Ziegler Laterensis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. nov. 1496 Gauernitz slott i Det tysk-romerske riket | ||
| Død | 1556[1][2][3] Leipzig i Det tysk-romerske riket | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, hebraist | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leipzig | ||
| Ektefelle | Anna von Krosigk | ||
| Far | Caspar Ziegler | ||
| Mor | Katharina von Miltitz | ||
| Søsken | 3 oppføringer
| ||
| Barn | 3 oppføringer
| ||
| Nasjonalitet | Kurfyrstedømmet Sachsen | ||
| Språk | Tysk Latin | ||
Bernhard Ziegler (født 10. november 1496 på Gauernitz slott i Det tysk-romerske riket, død 1556 i Leipzig) var en tysk reformator, teolog og hebraist som var en sentral person under reformasjonen.
Han ble i sin samtid sett på som den viktigste av herbraistene blant reformatorene i Wittenberg.[4] Som teolog underviste han ved høyskolene og universitetene i Legnica, Ansbach og Leipzig. Han bidro betydelig til reformasjonen i markgrevskapet Brandenburg-Ansbach.[4] Under arbeidet med den første tyske bibeloversettelsen (Lutherbibelen) i perioden 1540–1541 bidro han med både sin teologiske kunnskap og hebraiske språkekspertise i oversettelsen av det gamle testamente, og ble en gode venn og støttespiller av både Martin Luther og Philipp Melanchthon.[4]
I sine skrifter benyttet han ofte sitt nom de plume «Laterensis», latin for «Ziegler».
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bernhard Ziegler ble født 10. november 1496 på Gauernitz slott utenfor Dresden. Han tilhørte slekten Ziegler som i det fjortende århundre ble rike på sølvgruvedrift i bergområdet Erzgebirge rundt byen Freiberg, og ble i det tatt opp i landadelen i markgrevskapet Meißen.[5] Han var sønn av herre på Gauernitz og senere regent i Friesland, Caspar Ziegler († 1515), som i 1479 hadde fått landsbyene Constappel og Gauernitz i len av kurfyrsten Ernst av Sachsen og Albrekt markgreve av Meißen og landgreve av Thüringen.[6] Hans mor var Katharine von Miltitz († e. 1514), søster av Karl von Miltitz, pavelig kammerjunker og pavelig utsending til Sachsen.
Lite er kjent om barndommen til Ziegler, utover at den antakeligvis ble tilbrakt på hans fødested og slektens stamslott, Gauernitz.
Teologisk utdannelse og Cisterciensermunk i Leipzig (1512–1521)[rediger | rediger kilde]
Han nevnes først i skriftlige kilder når Ziegler og hans bror, Caspar Christoph Ziegler († e. 1571), immatrikuleres ved Universitetet i Leipzig i 1512. I 1521 fullfører han sine teologiske studier med graden Magister, og er i denne forbindelse nevnt som en ordensbror i Bernhardkollegiet. Bernhardkollegiet tilhørte Altzelleklosteret, og var en studieinstitusjon som blant annet tilbød husrom for Cisterciensere i Leipzig. Det er ikke kjent når Ziegler avla sine klosterløfter, men humanisten Joachim Camerarius den eldre antyder i begravelsesprekenen som han holdt i Zieglers begravelse at hans foreldre hadde gitt han til klosteret allerede før Ziegler kom til Leipzig for å studere.
Hebraisk utdannelse og lærer i Legnica (1521–1529)[rediger | rediger kilde]
Det var sannsynligvis i Leipzig at Ziegler først ble kjent med Martin Luther og hans reformatoriske gjerning. Rundt år 1521 ble Ziegler en følger av Luthers lære, til tross for at han forble medlem av Bernhardkollegiet og fra 1525 fikk tittelen Provisor av kollegiet.
Det var rundt denne tiden at Ziegler ble student av den konverterte jøden og hebraisten Antonius Margaritha, som underviset i hebraisk ved både Altzelleklosteret og Universitetet i Leipzig. Det var denne tiden som påvirket Zieglers senere virke som hebraist. Antonius Margaritha var ikke vennelig innstilt til sin tidligere religion, og var sannsynligvis en av inspiratorene for Luthers senere antijødiske skrifter. Hvorvidt Margarithas antijødiske holdning, uttalelser og skrifter påvirket Ziegler i hans lære er enda ikke forsket på.
I 1526 anbefalte Philipp Melanchthon hertug Friedrich II Piast av Schlesien å la Ziegler undervise i teologi ved den nystiftede høyskolen i Legnica. Fra 1526 foreleste da Ziegler ved Universitetet i Legnica sammen med andre akademikere og teologer som Valentin Trozendorf, Valentin Krautwald, Conrad Cordatus og Theodor Bibliander.
Ziegler var ikke i Legnica lenge, for i 1529, med støtte fra Martin Luther, ble Ziegler anbefalt som lærer til den nystiftede høyskolen i Ansbach, i markgrevskapet Brandenburg-Ansbach. Ziegler flyttet med sin nærmeste familie til Ansbach samme år.
Lærer, Prost og reformasjon i Brandenburg-Ansbach (1529–1539)[rediger | rediger kilde]
Etableringsarbeidet med den nyopprettede høyskolen i Ansbach ble utført av Ziegler sammen med hellenisten Vincentius Obsopoeus og latinisten Christoph Pistor. Ziegler underviste her i både teologi og det hebraiske språk, og ble utnevnt til Prost for Sankt Gumbertus kirkestift i Ansbach, den viktigste religiøse institusjonen i markgrevskapet Brandenburg-Ansbach.
Det lokale katolske presteskapet motsatte seg, men til tross for motstand så tvangsinnførte og håndhevet Ziegler protestantisk doktrine i Ansbach, med støtte fra den markgrevlige kansleren Georg Vogler. Ziegler ble også betrodd rollen som Superintendent og markgrevlig rådgiver med tilsyn av klostere og sognekirker. Ziegler ble også leder for en rådgivende kommisjon for etableringen av en ny kirkeordning. Det kan derfor anslås at en betydelig del av æren for reformasjonen i markgrevskapet Brandenburg-Ansbach kan tilskrives Ziegler.
I begynnelsen av november 1529 får Ziegler sitt første barn, som fødes i huset til humanisten Vincentius Obsopoeus. Barnets navn eller kjønn kjennes ikke.
Professorat, doktorgrad og bibeloversettelse i Leipzig (1539–1544)[rediger | rediger kilde]
I 1539, ved starten av den evangelisk-lutherske hertugen Henrik IVs (Henrik den Fromme) regjeringenstid i Sachsen, ble den augsburgske konfesjon innført i hertugdømmet. Zieglers alma mater, Universitetet i Leipzig skulle reformeres, og han ble på nytt anbefalt til et professorat av Philipp Melanchthon, som professor i hebraisk språk. Den tyske teologen og kirkehistorikeren Hermann Jordan (1878–1922), har spekultert i at Melanchthons anbefaling av Ziegler med en påfølgende relokering til Leipzig var etter ønske fra Luther for å benytte seg av hans hebraiske språkkunskap i den første tyske bibeloversettelsen, også kjent som Lutherbibelen. Innen 1540 var Ziegler blitt den ledende akademiske eksperten på hebraisk i Midt-Tyskland, og i 1540 og 1541 bistod han Martin Luther med flere revisjoner av bibelen og oversettelser av det gamle testamente fra hebraisk.
I 1540 begynte Ziegler å forelese på Universitetet i Leipzig innenfor både teologi og hebraistikk. Der ble han skjenket Bernhardkollegiet, hvor han selv hadde bodd som student, som sin prviate residens. Han blir i 1542 omtalt som Provisor av kollegiet. Han blir i 1541 domherre i Meissen.[7] Samme år fullførte han sin baccalaureus (Bacc. Theol.) og sitt lisensiat (Lic. Theol), før han i 1543 fullførte sin doktorgrad i teologi (Dr. theol.). I 1544 mottak han et professorat i teologi ved Universitetet i Leipzig, hvor han besatt rollen som Dekan for det det teologiske fakultet flere ganger. Han ble, sammen med andre lærde ved fakultetet, betrodd med å fremme den da noe haltende reformasjonen ved unversitetet av hertug Moritz av Sachsen.
Teologiske disputter og den osiandriske strid (1544–1556)[rediger | rediger kilde]
Da den den schmalkaldiske krig utspilte seg, oppholdt Bernhard Ziegler seg på riddergodset Frauendorf, hvor hans bror Caspar Ziegler var herre.
Under sin tid i Leipzig diskuterte Ziegler regelmessig teologiske spørsmål, problemstillinger og kampen om rettferdiggjørelsesdoktrinen som utspant seg i Det tysk-romerske riket på denne tiden. I disputten over den Augsburgske interim, en religionsordning tvunget igjennom av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike på riksdagen i Augsburg 1548 for å stifte fred mellom katolikker og protestanter, etter at protestantene var blitt slått i den schmalkaldiske krig tok Ziegler parti med Filippistene.[8] Eponymet Filippister var et samlebegrep for en gruppe teologer som vokste frem fra interne protestantiske lærestridigheter. Betegnelsen peker tilbake på Philipp Melanchthon.
Melanchthon hadde på vegne av hertug Moritz av Sachsen laget et alternativ til Leipzig-artiklene, blant annet hvorledes de kultiske handlinger skulle praktiseres under gudstjenesten. Filippistene aksepterte at man i den protestantiske gudstjeneste beholdt visse liturgiske særegenheter fra den katolske kirke, et standpunkt som ble forsvart av Ziegler i både taler og trykkskrifter. Han talte blant annet tydelig imot avskaffelsen av Den hellige messe og bildestormen i Wittenberg. Dette samsvarer godt med Zieglers filosofi om en forsiktig og skånsom innføring av reformasjonen. Spesielt følte gnesiolutheraneren Nikolaus von Amsdorf seg angrepet av Zieglers kommentarer, og skrev minst en polemikk mot Ziegler.
Fortolkning av bibelvers under den osiandriske strid ble utkjempet i enda skarpere ordelag. Teologen Andreas Osiander, en tidligere venn av Ziegler, tolket en disputas som Ziegler holdt i Leipzig 6. juni 1549 og omhandlet temaet gudommelig skapelse, som en forsvarstale for Matthias Lauterwalds teser og følgende som et angrep på sin egen person og doktrine. En slik intensjon av Ziegler er ikke blitt bevist, og han nevner heller ikke teologiprofessoren Matthias Lauterwalds fra Königsberg i sin avhandling. Osiadner svarte med å skrive sin polemikk, «Epistola», som var rettet mot Ziegler, hvor han forsøkte å lede Zieglers uttalelser ad absurdum på grunnlag av motsigende bibelvers.
I senere brever Ziegler skrev til hertug Albrecht av Preussen fordømmer han Osianders uttalelser som et forsøk på å skade kirkens enhet.
Siste år og gravsted (1556)[rediger | rediger kilde]
I 1556 dør Bernhard Ziegler i Leipzig etter en kort tids sykeleie, antakeligvis av pest. Philipp Melanchthon forespurte Albrekt II. Alcibiades, markgreve av Brandenburg-Kulmbach og nevø til en av Zieglers tidligere velgjører i Ansbach, Georg (den Fromme) av Brandenburg-Ansbach-Kulmbach om å forsørge hans enke og overlevende barn.
Ziegler testamenterte hele sitt teologiske og hebraiske bibliotek til Universitetet i Leipzig.
Han blir begravet i Paulinerkirken i Leipzig, da kjent som Universitetskirken St. Pauli. Paulinerkirken overlevde den allierte bombingen av Leipzig under andre verdenskrig, men den 30. mai 1968 blir minneplaten og monumentet til Bernhard Ziegler i Paulinerkirken destruert da kirken ble sprengt med dynamitt etter en avgjørelse fra kommunistregiment i Øst-Tyskland og den SED-kontrollerte byadministrasjonen.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]
Enkelte av Zieglers verker har blitt digitalisert i nyere tid:
- Ziglero, Bernardo (1544). Capita Disputationis de Ecclesia, Iustitia, Fide ac Ministerio eius, ex Iesaia. Leipzig.
- Ziglero, Bernhardo (1548). De Sacramento Altaris, Seu Coena Dominica et Missa. Leipzig.
- Ziglero, Bernardo (1549). Oratio de coniunctione et unitate Christianorum, contra non necessarias separationes, et aemulationes perversas. Leipzig.
Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 130524794, besøkt 7. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ NUKAT, oppført som Bernard Ziegler, NUKAT autoritetspost n2009128951[Hentet fra Wikidata]
- ^ CERL Thesaurus, CERL-ID cnp00877667, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c «Sächsische biografie: Bernhard Ziegler». Institut für Sächsische Geschichte und Volkskunde e.V., Dresden.
- ^ Digitalisat Deutsche Adelsgenossenschaft (Utg.): Jahrbuch des Deutschen Adels, bind 3. Verlag von W. T. Bruer. 1899. s. 973.
- ^ Vries, Oebele (1999). De Heeren van den Raede. Biografieën en groepsportret van de raadsheren van het Hof van Friesland, 1499–1811. Hilversum: Uitgeverij Verloren. s. 194.
- ^ Rüling, Johann Ludwig (1839). Geschichte der Reformation zu Meissen im Jahre 1539 und folgenden Jahren nebst beweisenden und erläuternden Anmerkungen: auch ein Beitrag zur dritten Jubelfrier dieses denkwürdigen Greignisses. C.F. Klinkicht. s. 109.
- ^ «Augsburgske interim». Store norske leksikon.
- ^ Oversettelse: På denne plass stod Universitetskirken St. Pauli. Bygget som kirke for dominikanerklosteret, var universitetets eiendom fra 1543. Den overlevde alle kriger uskadd. Den 30. mai 1968 ble universitetskirken sprengt. Denne vilkårlige handlingen ble ikke forhindret av byadministrasjonen eller Leipzig Universitet. De motstod ikke presset fra et diktatorisk regime.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- «Sächsische biografie: Bernhard Ziegler». Institut für Sächsische Geschichte und Volkskunde e.V., Dresden.
- Adam, Melchior (1615). Vitae Germanorum philosophorum. Frankfurt am Main: Zimmermann und Gerlach. s. 140.
- Bergmann, Jan (2011). Laterensis – Ein Kurzporträt des Hebraisten, Theologen und fast vergessenen Reformators Bernhard Ziegler (1496–1552). Archiv für Familiengeschichtsforschung. s. 61-66.
- Bergmann, Jan (2010). „Kliphausen heis ich, in Gotes Hant ste ich, wer mich hast, der meidi mich.“ – Zur Geschichte und Genealogie der Herren und Freiherren von Ziegler und Klipphausen. Archiv für Familiengeschichtsforschung. s. 3/2010, S. 89–96; 4/2010, S. 123–130; 1/2011, S. 4–10.
- Jordan, Hermann (1917). Reformation und gelehrte Bildung in der Markgrafschaft Ansbach-Bayreuth. Eine Vorgeschichte der Universität Erlangen, Teil 1: bis gegen 1560 (Quellen und Forschungen zur bayerischen Kirchengeschichte, Bd. 1.1). Leipzig. s. 133–176.