Bemannet torpedo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En italiensk bemannet torpedo av typen maiale, utstilt på Royal Navy Submarine Museum, Gosport.
Israelske bemannet torpedo. 1967.

Bemannet torpedo er en type miniubåt, hvor dykkere sitter overskrev på, ble brukt som hemmelig maritimt våpen under den andre verdenskrig. Det grunnleggende prinsipp er fortsatt i bruk i dag, de er en form for mekanisk hjelpemiddel for dykkere å komme seg fram.[1]

Betegnelser som menneskelig torpedo eller bemannet torpedo viser til våpen som Italia og senere Storbritannia benyttet i Middelhavet for å angripe skip i fiendens havn. En gruppe på rundt et dusin land har benyttet eller benytter bemannede torpedoer, fra Italia til Storbritannia, til Argentina og Egypt. Det er en del museer og filmer som er viet til dette marinevåpenet. Et eksemplar finnes i Marinemuseet i Horten [2] Mindre utgaver av konseptet bemannet torpedo er også benyttet rekreerende av sportsdykkere.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Bemannet torpedo, den italienske «maiale», utstilt på teknologimuseet Museo nazionale della scienza e della tecnologia Leonardo da Vinci i Milano.

Den første bemannede torpedo, den italienske Maiale («grisen»), var elektrisk propelldrevet med to mann i dykkerdrakter som satt overskrev på den torpedolignende undervannsfarkosten. De styrte torpedoen med lav hastighet mot fiendens skip. Det avtakbare stridshodet ble deretter brukt som en mine med sugekopper som ble festet på fiendens skip, og deretter kom seg vekk med undervannsfarkosten.[3]

Under operasjoner ble den italienske Maiale fraktet med et annet fartøy (vanligvis en vanlig ubåt), og sjøsatt i nærheten av målet. De fleste bemannet torpedooperasjoner foregikk om natten og når det var nymåne for å minske risikoen å bli sett.

Dette opplegget ble vellykket benyttet av den italiensk marinen (Regia Marina) tidlig i den andre verdenskrig, og deretter kopiert av britene da de forsto hvor kraftfullt dette nye våpenet var etter tre italienske bemannede torpedoer angrep havnen i Alexandria i Egypt og klarte å senke to britiske krigsskip, HMS «Queen Elizabeth» og HMS «Valiant», foruten også tankskipet «Sagona».[4] Det offisielle italienske navnet for disse torpedoer var Siluro en Lenta Corsa (SLC), «langsomtgående torpedo», men de italienske operatører kalte den Maiale (italiensk for «grisen», flertall maiali), etter deres oppfinner Teseo Tesei i irritasjon hadde kalt SLC for en gris ettersom den var så vanskelig å styre. Britiske kopier ble kalt for chariot, «stridsvogn», som i antikkens hestetrukne stridsvogner.[5]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Datagenerert bilde av en bemannet torpedo, den britiske Mk 1 «chariot», styrt av to froskemenn som sitter overskrevs med pusteutstyr.

En typisk bemannet torpedo har en propell bak, styrefinner på siden og foran og et kontrollpanel. Den er vanligvis bemannet med to froskemenn som sitter forovervendt. Den har navisjonshjelpemidler som et kompass, og i dag, moderne utstyr som ekkolodd og GPS for posisjonering og ultralyd kommunikasjonsutstyr. Det kan ha en luft (eller annen pustegassbeholder) slik at froskemennene trenger ikke å tømme sine egne apparater mens de opererer den. I noen sitter froskemennene i en innelukket cockpit; i andre plassene er åpne og operatørene sitter som på en hest. Det er flytetanker (typisk sett fire: foran til venstre og høyre, bak til venstre og høyre), som kan fylles eller tømmes for å justere oppdrift og stilling i vannet.

Historisk anvendelse[rediger | rediger kilde]

Blant de første angrepene som førte til at skip ble minelagt og sank grunnet bemannet torpedo, skjedde i Middelhavet under den andre verdenskrig, som det italienske angrepet i Alexandria, men allerede den 1. november 1918 red to italienske menn i dykkerdrakt fra den italienske marinen, Raffaele Paolucci og Raffaele Rossetti, på en primitiv bemannet torpedo som ble kalt for Mignatta («iglen») inn i marinebasen til Østerrike-Ungarn ved PulaIstria. Der senket de det østerrikske krigsskipet «Viribus Unitis» og lastebåten «Wien» ved hjelp av klebeminer. De hadde ikke noe pusteapperat og måtte derfor holde hodene over vannet. Av den grunn ble de oppdaget og tatt til fange.[6]

I 1938 ble den italienske 1a Flottiglia Mezzi d'Assalto («1. flåteangrepsfartøyer») opprettet som resultat av forskningen og utviklingen til to menn, major Teseo Tesei og major Elios Toschi, fra den italienske marinen. De to hadde gjenopptatt ideen til nevnte Paolucci og Rossetti. I 1940 reorganiserte kommandant Moccagatta i den italienske marinen nevnte angrepsstyrke til Decima Flottiglia MAS («10. lette flotilje av angrepsfartøyer») eller «X-MAS», under kommando av Ernesto Forza. Det ble i all hemmelighet framstilt bemannede torpedoer og krigsfroskemenn ble opplært. De ble kalt for nuotatori, italiensk for «svømmere».

Et angrep den 26. juli 1941 på havnen i VallettaMalta endte i katastrofe for X MAS-gruppen, og major Teseo Tesei mistet livet.

Den 19. desember 1941 angrep derimot den italienske kampgruppen havnen i Alexandria med tre bemannede torpedoer. De britiske krigsskipene HMS «Queen Elizabeth» og HMS «Valiant», foruten også tankskipet «Sagona» på 8000 tonn ble senket på grunt vann og tok dem ut av drift for mange måneder. Luigi Durand de la Penne og fem andre froskemenn ble tatt til fange. De la Penne ble belønnet med den italienske gullmedaljen for militær tapperhet etter krigen (Medaglia d'oro al Valore Militare).

I oktober 1942 ble to britiske bemannede torpedoer (charioter) fraktet av den norske Shetlandsgjengen om bord på skipet MK «Arthur» for å angripe det store tyske krigsskipet «Tirpitz» under en operasjon med kodenavn «Title». Torpedoen ble firt på vannet straks de var kommet i norsk farvann, men slepetauet røk i den opprørte sjøen og operasjonen måtte avblåses som mislykket.[7]

Tidlige beskrivelser i litteratur oversatt til norsk[rediger | rediger kilde]

I 1951 fantes beskrivelsene «liten torpedoliknende undervannsbåt»[8] «bemannet langdistansetorpedo»[9], «tomannstorpedo»,[9] «dvergbåt»,[10] «torpedo»,[10] «lilleputtbåt»,[11] omtalt i boka Froskemennene (1951), oversatt av orlogskaptein Helge Øi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Greatest World War II Weapons : Human Torpedo», Defencyclopedia
  2. ^ Aftenposten Historie, nr. 6-2016
  3. ^ «Maiale (Pig) Manned Torpedo Submarine (1939)», Military Factory
  4. ^ «Emilio Bianchi, 'human torpedo' - obituary», The Telegraph 20. august 2015
  5. ^ «chariot (n.)», Online Etymology Dictionary
  6. ^ Fotografier av «mignatta», den første bemannede torpedo, oppfunnet Raffaele Rossetti, og senkingen av «Viribus Unitis»
  7. ^ Quick, D. (1970): «A History Of Closed Circuit Oxygen Underwater Breathing Apparatus», Royal Australian Navy, School of Underwater Medicine. RANSUM-1-70.
  8. ^ Waldron og Gleeson (1951): Froskemennene, s. 10-11
  9. ^ a b Waldron og Gleeson (1951): Froskemennene, s. 11
  10. ^ a b Waldron og Gleeson (1951): Froskemennene, s. 13
  11. ^ Waldron og Gleeson (1951): Froskemennene, s. 18

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Waldron, T.J.; Gleeson, James (1951): Froskemennene, oversatt av Helge Øi. Stabenfeldt forlag
  • Brown, David (1990): Warship Losses of World War Two. Arms and Armour, London, ISBN 0-85368-802-8.
  • Warren, C.; Benson, J. (1953): Above Us The Waves, Harrap
  • Hobson, Robert W. (2004): Chariots of War, Ulric Publishing, ISBN 0-9541997-1-5
  • Greene, Jack; Massignani, Alessandro (2004): The Black Prince and the Sea Devils: The Story of Prince Valerio Borghese and the Elite Units of the Decima Mas, ISBN 0-306-81311-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Human torpedoes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons