Beleiringen av Sidon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Beleiringen av Sidon
Konflikt: Det Norske Korstog
Dato19. oktober5. desember 1110
StedSidon, i dagens Libanon
ResultatSeier for korsfarerne
Herredømmet Sidon opprettet
Stridende parter
Kongeriket Jerusalem
Kongedømmet Norge
Republikken Venezia
Fatimid-kalifatet
Kommandanter og ledere
Balduin I av Jerusalem
Sigurd I Jorsalfare
Ordelafo Faliero
Guvernøren av Sidon[1]
Styrker
Nordmenn:
~ 5 000 mann, 60 galeier[2]
Frankere:
~ Mange korsfarere og mange beleiringsvåpen
Venetianere:
~ En skipsflåte[3]
Fatimid:
~ Antakelig bare byens garnison
Tap
Ukjent, men antatt lavtUkjent, men antatt høyt

Beleiringen av Sidon var en hendelse som var et etterspill til det Første korstog. Kystbyen Sidon ble tatt av styrker ledet av Balduin I av Jerusalem og Sigurd I Jorsalfare, med hjelp fra Ordelafo Faliero, dogen av Venezia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1110 ankret en norsk flåte på 60 skip, ledet av kong Sigurd I Jorsalfare, opp i Acre hvor de ble mottatt av kong Balduin I av Jerusalem. Sigurd og Balduin red sammen til Jordanelven, hvorpå Balduin ba Sigurd om hjelp til å ta muslimskkontrollerte havner langs kysten. Sigurd svarte at «de hadde kommet for å hengi seg til Kristi tjeneste», og hjalp Balduin med å ta Sidon, som hadde blitt forskanset av Fatimid-kalifatet i 1098.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Balduins armé beleiret byen fra land, mens nordmennene kom sjøveien. En skipsflåte var nødvendig for å forhindre at Sidon skulle motta assistanse fra den egyptiske flåten i Tyr. Det var først da en venetiansk flåte kom at de klarte å slå tilbake egypterne. Byen falt på 47 dager.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

På ordre fra Balduin og patriarken av Jerusalem, Gibelin av Arles, ble splinter fra det hellige kors gitt til Sigurd.

Herredømmet Sidon ble opprettet og gitt til Eustace I Grenier.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fatimid-kalifatet overlot ofte ansvaret for å forsvare en by til en guvernør, som de f.eks. gjorde da Jerusalem falt til korsfarerne.
  2. ^ Krag, Klaus. «Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 16. februar 2010. 
  3. ^ Det eksakte antall skip i flåten er ikke kjent.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata