Bekjennelseslitteratur

Bekjennelseslitteratur er svært personlige og intime selvbiografiske verk. Det er en undersjanger av selvbiografien, der forfatteren går inn for å fortelle det intime, uanstendige, ulovlige og så videre. Selvbiografier kan brukes til skryt for å skape seg et godt ettermæle, men de kan også brukes til å offentliggjøre anfektelser og komme med syndsbekjennelser. I motsetning til i tradisjonelle selvbiografier er det i bekjennelseslitteraturen en åpenhet helt ned i sjelens avgrunner. Denne litteraturen er ofte sjokkerende, og det hender den blir forbudt i sin samtid.

Teksten er avsløringsorientert og kan lage skandaler. Forfatteren framstår som modig, men kanskje også hjerteløs overfor noen av dem som omtales. Bekjennelsesforfatterne bruker skrivingen til å komme seg mentalt løs fra fortiden og fra sin oftest dårlige samvittighet. De er ærlige inntil selvplageri. Bører kastes av ved å beskrives. Skrivingen og offentliggjøringen fungerer som en botsgang.

I bekjennelseslitteraturen er det ofte interessant å oppleve hvordan fortidens hendelser omtolkes i ettertidens lys: Noe som alle trodde var tilfeldig, avsløres som nøye planlagt, altruistiske handlinger avsløres som egoistiske og noe tilsynelatende uviktig omtolkes til å bli svært viktig.

Katolske skriftemål og andre samtaler innen kirken som institusjon har av og til også resultert i at synderen har bekjent sin brøde offentlig og gjort bot. I vår tid har «tilgi meg»-programmer på såkalt «søppel-TV» en lignende funksjon som bekjennelseslitteraturen.

Det finnes også bekjennelsestekster på Internett.

Eksempler på bekjennelseslitteratur i bokmediet

• Augustin: Bekjennelser
• Jean-Jacques Rousseau: Bekjennelser
• Thomas DeQuincey: Confessions of an English Opium Eater
• Arthur Rimbaud: En tid i helvete
• Leo Tolstoj: Skriftemål
• George Moore: Confessions of a Young Man
• Hans Jæger: Bekjendelser
• Pamela Des Barres: I'm With The Band: Confessions Of A Groupie
• Lars Einar Engström: En sexists bekännelser