Parkering

Parkering er, i dagligtale, å stoppe et fremkomstmiddel man selv fører og forlate det. Det finnes for de fleste fremkomstmidler egne normer og regler for hvordan man parkerer.

I trafikkreglene brukes en mer generell definisjon: «Enhver hensetting av kjøretøy, selv om føreren ikke forlater det. Unntatt er kortest mulig stans for av- eller påstigning eller av- eller pålessing.»

Parkeringsnorm[rediger | rediger kilde]

En parkeringsnorm er en kommunes regelverk for hvordan parkering av biler og sykler skal ordnes ved nybygging og ombygging. Antall plasser angis som regel per leilighet, per ansatt eller per kvadratmeter bygningsmasse. Dette gir et minimumsantall parkeringsplasser som må bygges for å få byggetillatelse. Hvis parkeringsnormen for boliger settes lavere enn 1, forutsetter man at noen husholdninger ikke har bil. Dette er vanligst å forutsette i leilighetsbygg i områder med god kollektivtrafikk.

Parkeringsnormer oppsto på 1900-tallet for å sikre at trafikken til nye hus ikke skulle konkurrere om tilgangen til eksisterende parkeringsplasser. Det er mindre vanlig å angi et maksimumsantall parkeringsplasser. I Japan må man bevise att man har ordnet med parkering før man får kjøpe bil. I Singapore reguleres biltrafikken heller ved å begrense antallet lisenser på å eie bil, slik at markedsprisen på en slik lisens stiger.

Fordi parkeringsplasser er dyrt velger de fleste utbyggere å følge minimumsgrensene for antall parkeringsplasser. En rapport fra det svenske transportforskningsinstituttet fastslo at parkering subsidieres av fellesskapet og at kostnadene som regel spres på husleier, eiendomspriser og varepriser uten at den parkerende får mulighet til å vurdere om nytten av parkeringen er verdt tilleggskostnaden. Etterspørselen etter parkeringsplasser er derfor konstant høy.

Parkeringsnormer har fått kritikk fordi de ofte hindrer oppdeling av store leiligheter eller innredning av hybler. Den svenske organisasjonen Yimby har kritisert at parkeringsnormen for nybygg i Stockholm er 1, mens realiteten er 0,46 biler per leilighet i befolkningen nå. Yimby mener en så høy norm for nybygg fører til mindre interesse for ¨å bygge billige ungdomsleiligheter, økte byggekostnader, økt biltrafikk, utspredning av byfunksjonene og miljømessige betenkeligheter.

I Norge har vi sentrale, veiledende normer for antall parkeringsplasser for ulike typer bygg og institusjoner. Normene for bil er fra 1970-tallet, mens sykkelnormene er av nyere dato:

Virksomhetens art	Enhet	Antall biloppstillingsplasser	Sykkelplasser
Enebolig, småhus	Leilighet	3,0	1-2
Rekkehus, atriumhus	Leilighet	2,0	1-2
Blokker	Leilighet	1,50	1-2
Hybler, hybelhus	Hybel	1,0	1
Kirke, kino, teater, forsamlingshus	Sitteplass	0,50	0,05
Detaljhandel	100 m² gulvareal	1,5 - 2,0	3-4
Varehus	100 m² gulvareal	3,0 - 3,5	3-4
Kontor	100 m² gulvareal	1,5 - 2,0	2 eller minst 10 % per ansatt
Barneskole/barnehave	Ansatt	0,6	minst 50 % av sykkelføre personer
Videregående skoler	Ansatt	0,6 + 0,4 x elever over 18 år	minst 50 % av sykkelføre personer
Verksteder	100 m² gulvareal	1,2	2
Lager	100 m² gulvareal	0,5
Hotell, gjestgiveri	Gjesterom	1,0 + 0,5 per ansatt
Restaurant, kafeteria	Sitteplass	0,3
Gatekjøkken, kiosk	Sitteplass	minst 8
Idrettsanlegg	Tilskuer	0,5 + 0,3 per ansatt	minst 10%
Sykehus/sykehjem	Sengeplass	0,2 + 0,6 per ansatt
Bensinstasjon (service)		minst 8
Bensinstasjon (tanking)		minst 6

Kommuner står relativt fritt i å vedta endringer av normene under henvisning til andre og lokalt mere tungtveiende hensyn. Disse kan eksempelvis dreie seg om lokal framkommelighet, forurensning grunnet økende biltetthet, ønske om å fremme kollektivløsninger. En kommunal parkeringsnorm kan angi både minimum, et fast antall og maksimum antall biloppstillingsplasser som skal etableres ved en gitt utbygging. Det er også anledning til å etablere frikjøpsordning og/eller sambruksordning. En frikjøpsordning fungerer slik at utbyggere kan betale en på forhånd vedtatt sum til kommunen som kommunen bruker til å etablere et offentlig anlegg. Dette er mest aktuelt i urbane situasjoner, der det offentlige selv har interesse av å ha kontroll på parkeringspolitikken og trafikkavviklingen, samtidig som det kan være vanskelig for utbyggere å dekke parkeringskravet på egen tomt. En sambruksordning går ut på at to eller flere utbyggere går sammen om å etablere et felles anlegg og at de da får et redusert krav som følge av at de har ulik tidsfordeling på når de bruker plassene.

Utviklingen i antall biler per innbygger har ført til at de etablerte normene ikke har dekket det reelle behovet. Private foretak har måttet ta hensyn til denne utviklingen i sine planer, mens offentlige foretak har fulgt de gamle normene. Resultatet er at offentlige institusjoner i den senere tid gjerne har underkalkulert behovet for antall parkeringsplasser for biler, særlig i rurale (landlige) strøk.

Parkering med sykkel[rediger | rediger kilde]

Sykler parkeres som regel ved et sykkelstativ. Sykkelstativ finnes i mange varianter og utforminger. Sykkelstativ står ofte plassert utenfor kjøpesentere, gater, skoler og andre steder, ofte i nærheten av andre parkeringsplasser. Når sykkelen parkeres er det vanlig å låse sykkelen fast til et sykkelstativ.

Dersom det ikke finnes et sykkelstativ tilgjengelig ved parkering av sykkel er det vanlig å låse sykkelen fast til lyktestolper, gjerder, osv.

Parkering med bil[rediger | rediger kilde]

På grunn av bilens sentrale rolle i samfunnet er bilparkering en forutsetning for god tilgjengelighet. Utenfor kjøpesentrere, kontorbygninger, o.l. finnes gjerne store åpne parkeringsplasser, eller parkeringshus som er tilrettelagt for bil. Ved slike parkeringsplasser er det vanlig at bakken er markert med maling for å markere hvor bilen skal plasseres.

Ved offentlige parkeringsplasser og private avgiftsbelagte plasser, er det som regel merket med skilt betingelsene for å parkere på stedet. Normalt angis hvor lenge det er lov å stå parkert og om/når man må betale avgift for å parkere.

Parkeringsplass for personbiler - mål - (vanlige normer)

Vanlig størrelse på en parkeringsplass for personbil, er lengde på 5 m og bredde på 2,5 m. (ut/inn-parkering på en parkeringsplass). Ved inn/ut-parkering (90° på kjøreretningen) og parkering på begge sider av kjøreområdet, bør det være min. 7 m. mellom parkeringsfeltene. Størrelseskrav er beskrevet i Statens vegvesen Håndbok 017 for vegutforming.

Ved parallellparkering (langs en gate – «lukeparkering») er vanlig størrelse 6,1m x 2m, alternativt 5m x 2m og en luke på min 1,5 m for annenhver p-plass.

Det finnes egne parkeringsplasser til personer med handikapp. Disse er noe større enn vanlige parkeringsplasser (lengde ca. 6m og bredde ca. 4,5m). For å få lov til å parkere på handikapp-plasser må man ha en spesiell tillatelse. Parkering på slike plasser uten tillatelse er ulovlig og straffes med parkeringsgebyr.

Inntil Statens vegvesen publiserte Håndbok 017 (2008), fantes ingen sentrale krav til størrelsene på parkeringsplasser i Norge. Normene for størrelser er utarbeidet på 1960-tallet, og de enkelte kommunene har innført egne normer og krav som stort sett baserer seg på normene fra 1960-tallet. Utviklingen har imidlertid gått mot både lengre og bredere biler og større svingradius. Dette har resultert i flere mindre «uhell» (forsikringssaker) ved parkering, en indikasjon på at normene angir for snevre avstander.

Parkeringsplasser for bil i storbyer har en byggekostnad på flere hundre tusen kroner, og markedspris kan være alt fra 500 kroner måneden til flere tusen kroner måneden avhengig av beliggenheten på parkeringsanlegget. På tomter tar bilparkering rundt 25 kvadratmeter, inkludert plass til svingradius. 400 plasser krever derfor 10 000 m². På gaten tar parkeringsplasser 15 kvadratmeter, fordi man bruker gaten til å svinge i.

Parkering med båt[rediger | rediger kilde]

Parkering med båt inntil land kalles «å legge til» som kommer av at båten blir lagt i ro inntil land eller en brygge. For å legge båten til på et vis slik at den ikke driver vekk fra land blir båten bundet fast (fortøyd) med tau. I rolige farvann, som regel i havner eller lignende som er skjermet for vind, er det vanlig å legge båten til slik at en av båtens langsider ligger inntil land. I områder med mer vind og strømmer er det vanlig å legge båten til slik at baugen ligger mot land. Hvis båten da ikke er lagt til ved et brygge-anlegg er det vanlig å kaste anker. Ved brygge-anlegg er det vanlig å fortøye akterenden til en del av brygga.

I havner beregnet på fritidsbåter er det vanlig at båten blir lagt til på flytebrygger som stikker ut fra land. Vanligvis ligger flere båter på siden av hverandre, av og til separert med en liten brygge eller en metall-stang til å feste båten med. Båtene ligger da enten med baugen eller hekken mot bryggen – i Norge vanligvis baugen.

Parkeringsavgift[rediger | rediger kilde]

Et parkometer

Flere steder må man betale en avgift for å parkere kjøretøyer. Som regel er det gratis å parkere sykler i sykkelstativ. For fritidsbåter koster det penger å ha en fast plass ved en havn.

For biler må man mange steder, som regel i urbane områder, betale avgift for å parkere. Betaling kreves inn ved hjelp av parkometre. Noen parkometre er tilknyttet én enkelt parkeringsplass mens andre er tilknyttet flere. Av typen som er tilknyttet flere gir parkometeret en kvittering til kunden som skal plasseres godt synlig i bilen, som regel i frontruten.

Beboerparkering[rediger | rediger kilde]

Beboerparkering er en ordning som innebærer at en bileier mot en årlig avgift har rett til gratis å benytte parkeringsplasser i nærheten av sin folkeregistrerte bolig.

Etter søknad mottar bileieren et såkalt beboerkort som legges på synlig plass i bilen. Kortet er bevis på at parkering kan skje innenfor et nærmere definert område.

Beboerparkering er en prøveordning som er innført i bydelene Frogner, St. Hanshaugen og Gamle Oslo i Oslo kommune. Ordningen vil innføres i flere bydeler i løpet av 2015 og 2016.^[1]