Baumol-effekten
Baumol-effekten eller Baumols kostnadssyke,[1][2][3] etter engelsk Baumol effect og Baumol's cost disease, er vekst i lønna selv om produktiviteten ikke øker. Baumol-effekten inngår i samfunnsøkonomisk teori. Normalt i den norske frontfagsmodellen skal reallønnsvekst følge av økt arbeidsproduktivitet.
Effekten er oppkalt etter den amerikanske økonomen William J. Baumol (1922–2017) som beskreiv fenomenet i 1960-åra.
Baumol-effekten skyldes stigende lønninger i «fremadskridende virksomheter» (the progressive sector), for eksempel i industri som kan produsere flere varer med færre ansatte enn før. Denne lønnsveksten påvirker arbeidsmarkedet og det generelle lønnsnivået i samfunnet, også «stillestående virksomheter» (the stagnant sector) der en ikke har samme mulighet til produktivitetsøkning ved å investere i ny teknologi.[4]
På samme måte som at et symfoniorkester ikke blir mer produktivt ved å spille raskere, blir ikke en trøstende samtale mer effektiv om man snakker raskere. Både helse – og spesielt omsorg – er sektorer hvor kvaliteten er uløselig knyttet til arbeidskraften som puttes inn.
Bjørnelv & Melberg Penger, prinsipper og prioritering[5]
Baumols teori om stigende lønnskostnader til tross for uforandra produktivitet, gjelder blant annet arbeidskrevende bransjer og sektorer innafor helse, utdanning og kultur. Baumoleffekten viser seg særlig i tjenesteytende næringer der det offentlige tar hovedansvaret for produksjon og finansiering.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ NOU 2016: 3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi — Produktivitetskommisjonens andre rapport
- ^ Ebba Boye i Manifest om Kostnadssyken (2017)
- ^ Økonomiske blikk om Baumoleffekten (2019)
- ^ Høyrepolitiker Paul Chaffey 2013 om The Cost Disease og Baumoleffekten (2013)
- ^ Bjørnelv, Gudrun Waaler; Melberg, Hans Olav (12. juni 2023). «Penger, prinsipper og prioritering». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.23.0210. Besøkt 13. juni 2023.