Bateau-mouche

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bateuux-Mouche «La Galere» med Eiffeltårnet i bakgrunnen, 2009.

Bateau-mouche (på norsk: flue-båt) er en båttype blant de franske sightseeingbåtene i elven Seinen gjennom storbyen Paris, som er attraktiv for turister ettersom båtruten går langs elven og dermed gjennom sjøsiden av den historiske og severdighetsrike byen. Båttypen har glassoverbygde passasjerkabin på hoveddekket som gir reisende svært god utsikt tross værelementene, og om kvelden brukes lyskastere for å fremheve severdigheter ved elvebredden.

De første båtene av typen bateau-mouche var først og fremst passasjerbåter for de bofaste som det siste kapittelet i den sjøbaserte kollektivtrafikken langs elven gjennom Parisregionen, som et begrep på passasjerbåter med propelldrift siden 1867. Disse parisiske båtene kalles også bateaux omnibus, som betyr «båt-busser» eller vannbusser, ettersom de fungerte som busser langs en fast rute mellom Sursnes i vest og Maisons-Alfort i øst. Etter metronettverkets fremvekst i Paris begynte vannbussene i mellomkrigstiden å miste sitt passasjergrunnlag, og tjenesten ble nedlagt i 5. mai 1933.

Da turistvirksomheten tok seg opp i etterkrigsårene, innså en visjonær entreprenør, Jean Bruel, hvilket fantastisk potensial det lå i sightseeingturer med båt langs Seinen og startet Compagnie des Bateaux Mouches etter å ha kjøpt overlevende vannbussfartøyer og eneretten på navnet «Bateau-Mouche» i 1950.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tegning av en omnibus på Seinen etter år 1867.
Bateau Mouche på Seinen i år 1900.

Organisert passasjertransport langs Seinens bredder startet på 1600-tallet som en del av den nasjonale elvesjøfarten som tok seg opp etter åpning av tverrgående kanaler mellom seilbare elver som rant gjennom landet, i første omgang ment for godsfrakt. Pramdragere - hyrede menn eller hester - trakk elvebåter etter seg i behagelig tempo ettersom det med større lastemengde gjerne var raskere langs elvene enn landveien. Skrittet over til frakt av betalende reisende var ikke langt, og i selve Parisregionen ble elveprammen coche d´eau utviklet og tatt i bruk. Disse passasjerprammene sattes så inn i regulærtrafikk med ruteavgang, og var et vanlig syn på elven mellom Rouen i vest og Marne i øst med Paris i midten et stykke inn på 1800-tallet. I 1820 kom dampbåtene «Parisien» og «La Parisisenne» i rute mellom d´Orsay og Saint-Cloud, innsatt av Compagnie générale des bateaux à vapeur de Paris, og dermed var en revolusjon startet.[1]

Dampbåtens ankomst avløste i begynnelsen ikke pramdragerne på alle kanaler og elver men den ble raskt populær for personbefordring på de seilbare elvene som bateaux à roues à aubes. Etter år 1830 overtok den slanke elvedamperen virksomheten etter passasjerprammene. Avlange og slanke båter med lite fribord mellom salongvinduer og vannlinjen ble regelen; «Picardie» - bygd og sjøsatt i året 1839 - var karakterisk ved å være 50 meter lang og 3,60 meter bred som en slettdekker med benkerekker og et par trapperom som førte ned til salongene, med maskineriet midtskips, med store skovlhjul i forhold til skipet.[2] Slanke og høye skorsteiner var vanlig på elvedamperne, men i Paris med de mange og lave broer måtte skorsteinene tas ned hver gang man skulle under disse. Dette førte til at senere tids passasjerfartøyer i Paris fikk korte skorsteiner.

I 1850 var Paris blitt midtpunktet for et omfattende elvetransportssystem som spredt seg over hele Frankrike med hjelp av kanalene mellom flodene Seinen, Rhone, Loire og Rhinen, og industrialiseringen fulgt til et voldsomt hopp i godsfrakt samtidig som stadige flere i storbyen ønsket adspredelser etter hvert som det bli mer fritid i hverdagslivet. Den økte mobiliteten blant pariserne var blitt mulig med jernbane, omnibus og båter, og mesteparten av severdighetene og adspredelsesmål var aldri langt fra elvebreddene. Fortettingsproblemet fulgt til at myndighetene for mange år framover slet med å bringe båttrafikken under kontroll, og i 1865 ble passasjerbåtene underordnet statlig regulering. Det utarbeides spesifikasjoner for selskaper som vil få konsesjoner for 15 år om gang. Et viktig motiv for inngrepet var kommet med verdensutstillingen planlagt for året 1867, som måtte ha egnede transport for de mange besøkende.

I 1866 hadde propelldrift kommet til den franske elvesjøfarten, de skovlhjuldrevne hjuldamperne avløses med propelldrevne passasjerbåter som vist seg godt egnet for korte rutesamband, og Compagnie des bateaux omnibus de Lyon (CBL) introduserte bateaux omnibus eller vannbuss i 1862. I denne byen langs elven Saône hadde flere elvemunninger tørket inn og blitt bebygd, blant annet La Mouche (Mouche Quarter), en av de søndre forstedene. Ordet «mouche» betyr flue, som en henvisning til forstadens opprinnelighet som våtmark. To entreprenører, mr. Plasson og mr. Chaize, gav deres støtte til et båtsverft i forstaden som var et arbeiderklassedistrikt, opprettet av Michel Felizat som skipsbygger. CBL fikk «Mouche 1» levert for rutetrafikk fra desember 1862. CBL som senere skiftet navn til Compagnie des Bateaux Mouches, fikk en serie av likedesignerte passasjerbåter, samtidig var nummert fra «Mouche 1» og videre, som fraktet både folk og stykkgods mellom La Mulatière og Vaise langs Rhone i 1860-tallet. CBL ble først lagt ned i 1913, men var et populært transportmiddel med 1,5 mill. reisende per år i Lyonregionen, med året 1871 som toppåret med omtrent 4 millioner reisende.

Da komiteen ansvarlig for organiseringen av verdensutstillingen i 1867 lyste ut konsesjonskonkurranse kom CBL og båtsverftet på bordet med sin fartøystype, og vunnet kontrakten på tretti båter som skulle leveres tidsnok. Fra båtsverftet i Lyon ble disse tretti båtene transport til Paris ved hjelp av kanalsystemet som forbandt Seinen med Rhone. Under verdensutstillingen ble disse båtene kalt bateaux-mouches en sensasjon for de besøkende, mer enn 2,5 millioner ferdes på Seinen med hjelp av passasjerbåtene.

En dampbåt i tjeneste for Compagnies des Bateaux Parisiens, før 1917.

Bateaux mouche-båten i året 1867 var 24,5 meter lang og 3,6 meter bred med dypgang på 1,25 m, med dampmaskin som gav opptil 16 km/t i toppfart og med plass for 270 passasjerer fordelt på to dekk. Den første parisiske bateaux-mouche var «Hirondelle», som det var lagd en modell av. Modellen viser salongdekket sunket ned i skroget med salongsvinduene lik over relingsbordet og et åpent panoramadekk. Dette er tilstedeværende i alle etterfølgende passasjerbåtene uansett størrelse og endringer på det øvre dekket.[3] Paul Bert i 1887 beskrev disse båtene som propelldrevne dampbåter med plass for 300 til 400 passasjerer i både kabinene og på dekk, som et raskt transportalternativ på lave takster. Mot år 1910 var passasjerbåten overbygd på det øvre dekket foran det reiste styrehuset foran den lave skorsteinen, med markiser som kan gi midtetidig ly mot værelementene akterut mot en balkong med trapper til begge sider.

CBL fra Lyons var ansvarlig for konsesjonsdriften fram til 1873, deretter overtok Compagnie des Hirondelles Parisiennes (CHR) som et par år senere, 1875, overførte en del av konsesjonen til Compagnie des Bateaux Omnibus (CBO). Ved utgangen av 1881 ønsket CBO å fornye konsesjonen og deretter være ansvarlig for passasjerbåtdriften i Seinen, men ministeriet for offentligtransport besluttet at båtene i Seinen og Marne skal deretter være gratis for reisende. I 1883 startet Compagnie des Bateaux Express (CBE) en ekspresslinje mellom Suresnes og Charenton ved siden av CBO. I 1886 gikk CBE og CBO sammen inn i Compagnie des Bateaux Parisiens (CBP) som fortsatt fram til 1917.

Flere passasjerbåter i Charenton-le-Pont ved år 1906.

Høydepunktet var mot århundreskiftet til det tjuende århundret, etter all passasjerbåttrafikk var organisert innenfor det ene og samme selskapet, CBP, som opererte på tre båtruter; Tuileries-Suresnes, Charenton-Auteuil og Austerlitz-Auteuil, en fjerde rute ble åpnet i 1895 mellom Louvre og Ablon-sur-Seine. Mellom 1886 og 1900 var det registrerte 25 millioner reisende per år, med rundt 70,000 hver dag, langs en 39 kilometer lang rute fra Charenton-le-Point til Suresnes med 47 anløp. Under verdensutstillingen i 1900 var 42 millioner reisende registrerte på båtene.[4]

Men ved året 1900 hadde den første metroen kommet med åpningen av Port de Vincennes-Porte Maillot linjen, og utover de neste to tiår gikk passasjertallene nedover på passasjerbåtene. CBP som begynte å gå med tap som et resultat av metroen, etter hvert vil legge ned virksomheten, spesielt under krigsårene da den første verdenskrigen raste. Statsmyndighetene overtok båtene etter CBP, men trafikken var i effektiviteten nedlagt fra 1. januar 1918 til 1920. Den parisiske kollektivtransporten ble samlet og underordnet Société de Transports en Commun de la Région Parisienne (STCRP) i 1921, og generalrådet for Seinen overtok passasjerbåtdriften som på nytt tok seg opp. Men nedfallet fortsatte ubønnhørlig.[5]

I 1934 som et resultat av sviktende passasjeromsetning besluttet generalrådet for Seinen å legge ned passasjerbåtvirksomheten fra den 5. mai 1934. Da hadde 1,3 mill. reist med passasjerbåtene i løpet av sommersesongen året før, vintertrafikken var nedlagt siden 1926.

Kuriositeter[rediger | rediger kilde]

CBE i 1883 lanserte ekspressruten mellom Suresnes og Charenton, og deretter ekspressruten mellom Lagny og Charenton. Etter sammenslåingen med CBO inn i fellesselskapet CBP i 1886 hadde en egne klasse blant bateaux-moutes oppstått, Express amélioé, «Serie A» fra nr. 71 til nr. 102, blant annet for verdensutstillingen i Paris i 1889.[6]

Fire bateaux-moules var stilt til disposisjon for Société des Magasins du Louvre for verdensutstillingen i 1889, og disse skilt seg ut med forgylte dekorasjoner på begge ender. En av båtene ble solgt til Société anonyme des bateaux à vapeur de Namur i 1891 for en båtrute mellom Namur og Dinant under sitt navn «Touriste I».[7] Der fungerte ruten som en sightseeingsbåtrute, og «Touriste I» ble fulgt av andre bateaux-mouches da turisttrafikken i Mosedalen tok seg opp, først «Touriste II» i 1899, deretter «Touriste III» i 1904 og «Touriste IV» i 1907.[8]

Under verdensutstillingen i 1900 var de sedvanlige bateaux-moutes på plass for besøkende, men de fikk konkurranse fra små batteridrevne passasjerbåter kalt Les Libellules, som var i virksomhet siden 1897 av Compagnie Générale des Bateaux Parisiens (CGBP). Disse båtene var åpent på begge ender med et salongrom i midten med soldekk. Disse ferjebåtene fraktet 40,000 reisende mens utstillingen pågikk.[9][10]

Gjenbruk av utrangerte bateaux-mouches ble etter hvert vanlig som etterspørselen reduseres og CBP måtte kutte ut store deler av flåten som på sitt høyeste besto av 107 båter. Mange ombygges til slepebåter, men flere videreselges som passasjerbåter som til den belgiske S.A. des Bateaux Liégeois som kjøpt fire 27 meter lange båter av «Hirondelle»-type i 1909 og 1910. Der i Liege vist det seg at disse passasjerbåtene som kunne ombygges ved behov, var fortreffende som eksklusjonsbåter for turister og som ferger til øya L'ile Robinson, en båt fikk navnet «Touriste 2» hos S.A. des Bateaux-Tourists Liège-Wandre-Visé i 1921. Bateaux-mouches overlevd fram til 1959.[11]

Rutekart mellom Suresnes og Maisons-Alfort ved år 1900.

Sightseeingbåter[rediger | rediger kilde]

Restaurantbåten «Jean Bruel» i Port de la Conférence, Paris 2015.

Startet av sightseeingbåtselskapet i 1950 var ledeført av usannheter, ettersom Jean Bruel i hans markedsføring var ikke hevet over bløff og myteskapelse for å skape størst mulig blest om hans virksomhet. Bruel konspirerte seg med en journalist fra avisen Le Monde for å publisere en fiktiv biografi om «Jean-Sébastien Mouche» som oppfinneren bak bateaux-mouches med en fargerik bakgrunn. Prefekten i Paris og samferdselsdepartementet bet på bløffen som videreutvikles til øyeblikket da «mr. Mouche» hylles med «etableringen» av Compagnie des Bateaux-Mouches (CBM) i 1953. Bløffen virket så godt, at den fiktive mr. Mouche har blitt en del av Parislegenden, uløselig knyttet til de velkjente sightseeingbåtene i Paris.[12]

De første sightseeingbåtene var eldre passasjerbåter som hadde blitt overhalt i 1950, men Bruel var raskt med å erkjenne behovet for moderne båter, de såkalte avant-garde båter med de karakteriske glassoverbygde kabindekkene oppsto som et resultat. Siden har samtidige sightseeingbåter vært utformet etter dette prinsippet, ettersom de reisende skal ha god utsyn til ethvert tidspunkt og ha anledning for adspredelser som restauranttjenester. Bruel som forbli selskapets formann fram til 2003, delt hans båtene inn i utsynsbåter med to dekk, et åpent panoramadekk og et lukket kabindekk, og restaurantbåter med utsøkte og anerkjente kjøkken for romantiske opplevelser. Den typiske reisetiden er på omtrent en time.

Utsynsbåten «La Gabarre» under Pont au Double, 2008.

Flaggskipet for CBM er «Jean-Sebatien Mouche» sjøsatt i Le Havre i 1955, renovert i 1978 og ombygd i 2004 som en restaurantbåt med utsynsdekk og fasiliteter som tillatt private ansamlinger opptil femti personer om gang. Den har blitt dels overgått med båten «Jean Bruel» til minne om grunnleggeren som sluttet i 2003, etterfulgt av hans datter Charlotte Bruel Matovic, sjøsatt i november 2010. Denne båten på 60 meter lengde med rundt 400 tonn i glass og tre har plass for opptil 400 personer, som en kombinerte utsyns- og restaurantbåt.[12]

Flåten besto av omtrent 15 båter, fordelt i 9 utsynsbåter og 6 restaurantbåter, de fleste er individuelt forskjellige fra hverandre, og har historiske navn som «La Besogne», «Le Coche d´eau», «Le Courau», «L´Espoir», «La Flûte», «La Gabarre», «La Galere», «La Galiote», «L´Hirondelle», «Le Mulet Coureau», «Le Zouave» i tillegg til «Jean-Bruel». I kontrast til eldre passasjerbåter før 1950 er disse sightseeingbåtene bredt i forholdet til lengden, og flere har pramskrog.

CBM er ikke alene om å tilby sightseeingsopplevelser på båtkjøl i Paris, men de andre selskapene må markedsføre sine båtene som bateaux omnibus (vannbuss) ettersom ordet «Bateaux-mouche» er patentbeskyttet, selv om dette er det selveste begrepet for den parisiske sightseeingbåten allment sett. Dermed har CBM en dominerende rolle blant sightseeingsbåtselskapene gjennom sin markedsføring og servicetilbud til tross for at nyvinninger, oppsiktsvekkende båtutseende og konservative båter som alternativ presenteres for interesserte turister.

Noen av selskapene fulgt opp sporet etter Breul med oppfinnsomhet som ordet «Batobus» siden 1997 for mindre utsynsbåter som med hyppige anløp tillatt impulsive tur av kort varighet, disse er glassoverbygd med trimaranskrog.[13] Et annet selskap er litt mer jordnært, Bateaux parisiens, som betyr parisernes båt, har vært i konkurranse med CBM siden 1956, med en flåte på 8 utsynsbåter og 5 restaurantbåter med navn hentet fra kjente franske kjendiser som Brigitte Bardot, med trimaranen «Pierre Bellon» med plass for 600 passasjerer i spissen siden 2011.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Dampbåter 1920». Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 27. november 2022. 
  2. ^ Laurent Roblin, s. 52
  3. ^ Laurent Roblin, s. 82
  4. ^ Gaillard, Marc, s. 90
  5. ^ «Bateaux Parisiens Omnibus, histoire». Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 27. november 2022. 
  6. ^ «Express». Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 27. november 2022. 
  7. ^ «Les chantiers navals A. Jabon d'Ombret, Amay». Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 27. november 2022. 
  8. ^ «La compagnie des bateaux luxe-Namur». Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 27. november 2022. 
  9. ^ Kevin Desmond, s. 52
  10. ^ Cie Gle des bateaux parisiens. Les libellules électriques : F. Hugo d'Alési
  11. ^ «Bateaux touristes Liège - Wandre - Visé». Arkivert fra originalen 27. november 2022. Besøkt 27. november 2022. 
  12. ^ a b Bateaux-Mouches
  13. ^ Batobus

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gaillard, Marc (1991). Du Madeleine-Bastille à Meteor, histoire des transports parisiens [From Madeleine-Bastille to Meteor, a history of Paris transport]. Martelle. ISBN 978-2-87890-013-2.
  • Laurent Roblin, Cinq Siecles de Transport fluvial en France - du XVIIe au XXIe siecle Histoire Editions Ouest-France 2003 ISBN 978-2-7373-3307-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]