The Seven Basic Plots
| Basisplot | |||
|---|---|---|---|
| orig. The Seven Basic Plots | |||
| Forfatter(e) | Christopher Booker | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Utgitt | 2004 | ||
Basisplot er en term formet av Christopher Booker i hans bok The Seven Basic Plots.[1]
Begrepet er satt sammen av det tradisjonelle litteraturteoretiske begrepet plot og 'basis-', som i denne sammenhengen betyr 'grunnleggende, dypstruktur'. Booker bruker dermed basisplot i betydningen 'underliggende fortellingsmønster' som kan være identisk i handlingsforløp som tilsynelatende er ulike på overflaten'.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Booker forteller i boken at han har tumlet med tanker om emnet i rundt 30 år. Han innrømmer at han overhodet ikke er den første som undres over dette feltet. Imidlertid argumenterer han for at han har klart å sammenfatte sitt svar på spørsmålet på den mest konsistente måte. Gjennom å ha lest fortellinger (inkludert å ha sett teater og film) fra hele den vestlige kulturkrets i rikt monn, og prøvd å sammenfatte et system for å «koke ned» fortellingene til et visst antall dypere grunnstrukturer, har Booker konkludert med syv basisplot.[2]
Mange fortellinger blander nok riktignok inn to eller flere grunnplot, slik at det kan være vanskelig å finne utelukkende ett mønster. Poenget er at det fins – om ikke alle, så i alle fall mange – fortellinger som passer perfekt inn i de syv forskjellige strukturene.
Syv basisplot[rediger | rediger kilde]
1. «Overvinne monsteret»[rediger | rediger kilde]
Et vanligvis fredelig lokalsamfunn får en «skygge» kastet over seg: et monster av nesten overnaturlig styrke som kommer fra intet og begynner å angripe og drepe innbyggerne. En helt drar ut og kjemper mot monsteret i en fryktelig kamp som han så vidt kommer helberget ut av. Landsbyen feirer til slutt at trusselen er tilintetgjort, og takker helten på storslått vis, for eksempel ved å tilby ham en av stedets unge kvinner som brud.
Eksempler: St. Georg og dragen, Spielbergs Haisommer (film), noen krim-fortellinger, deler av Flemings James Bond – fortellinger,
2. «Oppdraget»[rediger | rediger kilde]
En helt mottar et ekstremt viktig oppdrag: det krever at han trer inn i en hemmelig verden han ikke møter til daglig. Helten drar ut på en lang og hvileløs reise, der han støter på mye motstand, frustrasjon og viderverdigheter underveis. Blant annet kommer en «skygge» nærmere og nærmere og truer med å sende både helten og oppdraget hans i døden. Imidlertid har eller møter helten noen gode hjelpere som støtter ham fram mot målet og fullført oppdrag.
Eksempler: Rowlings Harry Potter-serie, Tolkiens Ringenes herre, Askeladden og de gode hjelperne, alle Flemings James Bond – fortellinger, de fleste krimfortellinger, de fleste «førstepersonsskytere» videospill, for eksempel Counter Strike – serien eller Battlefield – serien.
3. «Komedie»[rediger | rediger kilde]
Helten lever i en heterogen verden som er snever, fragmentert og detaljstyrt: dvs uten sammenheng og med dårlig mellommenneskelig kontakt, kommunikasjon og forståelse. Hovedpersonen trives likevel tilsynelatende godt i denne verdenen: Den gjør ham kanskje litt ensom, men den gir mye frihet. Han er kanskje ikke lykkelig, men han takler livet sitt godt. Han er kompetent og trygg i denne verdenen.
På grunn av dårlig kommunikasjon oppstår det imidlertid ofte misforståelser i dette samfunnet. Forviklingene øker derfor jevnt og trutt, helt til frustrasjonen og problemene blir kaotisk og marerittaktig (om enn i et latterlig lys). Kaoset fører til at mange nye fakta om personene, som før var hemmelige og skjulte, nå blir avslørt. Dermed snur folks oppfatning om personene. Forvirring og irritasjon blir erstattet med forståelse og aksept. Personene begynner å leve homogent: sammen i fellesskap.
Eksempler: Michells Notting Hill (film), Hornbys Gutter er gutter, Eastwoods Gran Torino (film), Erlend Loes Naiv.Super.,
4. «Fra fattig til rik»[rediger | rediger kilde]
En helt lever i (tilsynelatende) ydmykende og betydningsløs fattigdom og skjul fra viktige begivenheter. Han blir brått løftet opp til usannsynlig rikdom og luksus av en ukjent kraft. Imidlertid forsvinner denne kraften like brått som den kom, og helten mister posisjonen igjen. Likevel har helten nå en helt annen innstilling til livet: han har fått et mål å strekke seg mot; et håp. Nå må han med egne krefter klare det som han tidligere fikk (magisk) hjelp til, om enn med eventuelle enkle hjelpemidler og venner. Helten møter dessuten motstandere, kanskje en «skygge» som vil hindre heltens vei tilbake til toppen. Gjennom å bekjempe dem og mestre visse oppgaver, klarer helten igjen å nå opp til suksess.
Eksempler: Askepott, Pretty Woman, Den stygge andungen, Wachowski-brødrenes Matrix-trilogi,
5. «Utfart og gjenkomst»[rediger | rediger kilde]
En helt som er uerfaren og naiv, men åpen for nye opplevelser, «faller» på en eller annen måte (gjerne overnaturlig eller i en drøm) plutselig inn i en annen verden, som først virker spennende, eksotisk og paradisisk. Etter hvert får imidlertid denne verdenen mer og mer skinn av det obskøne, ekstreme og groteske, den kan til og med minne om noe demonisk eller helvetesaktig. Det er en slange i paradiset. En skygge (gjerne en person) begynner sakte, men sikkert å nærme seg helten, og til slutt kommer den så nær ham at den truer både ham og hans eventuelle tilbakeferd til den opprinnelige verden. Men like før det er for sent klarer helten å vende tilbake til den daglige verden.
Eksempler: Defoes Robinson Crusoe, Carolls Alice i Eventyrland, Swifts Gullivers reiser, Lost (tv-serie), Rødhette og ulven
6. «Tragedie»[rediger | rediger kilde]
En urolig og forventningsfull person drømmer om å bli noe stort, og setter i gang med å nå målet. En stund ser det bra ut, og det virker som at han skal nå målet. Etter hvert begynner helten å møte stadig sterkere motstand i sine planer. Frustrasjonen stiger og heltens prosjekt virker dømt til å mislykkes. Den positive stemningen snur til mørke når helten begår en stor synd (ifølge sine egne moralske normer). En «skygge» begynner da å nærme seg, og helten føler seg truet. Helten innser ikke at han har gjort noe galt, og forstår derfor ikke at skyggen er kommet for å konfrontere ham med hans feiltrinn. Til slutt er skyggen så nær at drømmen blir et mareritt, og helten innser sin egen skyld, og aksepterer dermed at han må straffes. Straffen kan utføres på en planlagt måte, eller den kan virke tilfeldig (uten menneskelig inngripen). Den kan være døden (for helt eller heltens venn/slektning), ensomhet, fattigdom eller utvisning fra samfunnet. Uansett når ikke helten målet sitt, men faller.
Eksempler: Nabokovs Lolita, Coppolas Gudfaren-trilogi, Corbijns The American (film)
7. «Gjenfødelse»[rediger | rediger kilde]
En helt lever i høy status, rikdom og anseelse, men mister dette brått og uventet, som om han har fått en forbannelse kastet på seg, en slags «skygge». (Skyggen behøver ikke å være en annen person, men kan ofte være en psykisk skavank; det er helten selv som det har «falt en skygge over». Ulikt tragedien er det heller ikke nødvendig at helten har gjort noe galt for at det skal falle en skygge over livet hans. I plot 7 kan det være mye mer tilfeldig. Slik har plot 7 og 1 (monsterdreper) mye til felles.) Denne skyggen kan altså komme på grunn av heltens egne gjerninger, noe i hans egen psyke som gjør ham svak eller asosial, eller av en ukjent ytre kraft. Resultatet av den truende skyggen blir uansett at helten må leve i «skyggen» av den høye toppen han stod på tidligere (var han konge blir han kanskje nå en tjener – helten må påfallende ofte kle seg i andre og dårligere klær enn de han er vant til / som passer til hans rang).
Han ydmykes så langt det er mulig å komme, eventuelt til døden, for eksempel ved å ofre seg for andre. Til slutt skjer det noe som på uforklarlig vis forvandler helten og løfter ham opp til hans tidligere høye posisjon atter en gang. (Dersom helten er døde, kan han i noen tilfeller til og med vekkes til live, eller fortellingen slutter med at man minnes heltens gode gjerninger, for eksempel ved graven. Dersom helten blir anerkjent, slutter fortellingen egentlig ikke på en trist måte, selv om helten skulle dø.)
Eksempler: Jobs bok (Bibelen), Fortellingen om Jesus (for eksempel i Matteusevangeliet i Bibelen), Disneys Løvenes konge (film), Skjønnheten og udyret, Dickens En julefortelling, Nolans Inception (film), Scorseses Shutter Island.
Inspirasjon[rediger | rediger kilde]
Booker forklarer selv at psykoanalytikeren Carl Gustav Jung er en viktig inspirasjonskilde. Ellers er begrepet basisplot en parallell til Noam Chomskys tanke om grammatiske dypstrukturer i lingvistikken. For øvrig er Bookers prosjekt også sterkt strukturalistisk.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Booker, Christopher (2004). The Seven Basic Plots: Why We Tell Stories. London: Continuum. s. 728. ISBN 978-0-8264-8037-8. Besøkt 22. september 2011.
- ^ The Seven Basic Plots. Continuum. 2004. s. 5-6.