Barnerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Barn som arbeider er sterkt begrenset og strengt regulert i Norge, i andre land er dette ikke like strengt regulert, som her hvor en liten gutt i Thailand selger suvernirer

Barnerett er et rettsområde som tar for seg spørsmål som har særlig betydning for barns rettslige stilling. Lovene søker primært å ivareta barns rettigheter, interesser og behov i forhold til foreldre og i forhold til samfunnet forøvrig. Lovene regulerer blant annet hvem som regnes som foreldre, farskap, foreldreansvar og -forpliktelser, samværsrett, barnevern og barns strafferettslige stilling. Sentrale lover innen emnet i norsk rett er barneloven (Lov om barn og foreldre) fra 1981 og barnevernloven fra 1992.

Foreldreansvar[rediger | rediger kilde]

Der foreldrene er gift, har de foreldreansvaret sammen. Ved separasjon og skilsmisse, kan avtale inngås om at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at en av foreldrene skal ha det alene. Inntil avtale eller avgjørelse i ovennevnte spørsmål foreligger, har foreldrene foreldreansvaret sammen.

Når foreldrene ikke er gift med hverandre, har mor som utgangspunkt foreldreansvaret alene. Foreldrene kan imidlertid gi melding til folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen. Dersom det blir tvist om foreldreansvaret, vil domstolen avgjøre spørsmålet dersom en av foreldrene reiser sak.

Det er i forbindelse med tvist om hvem av partene som skal ha daglig omsorg, eller om ustrekningen av samværsretten de fleste konflikter oppstår. Hvem av partene som skal ha daglig omsorg og utstrekningen av samværsretten skal rette seg etter det som er best for barnet. Vurderingen av hva som er til barnets beste er en åpen rettslig standard som er relativ ut fra hvordan saken ligger an, og som i stor grad følger psykologfaglige vurderinger av tilknytning, samhørighet og identitet til foreldrene, der man også tar hensyn til søsken, slektninger, foreldrenes nye partner, skole/barnehage og bosted.

Momenter som spiller inn i vurderingen kan eksempelvis være: barnas forhold til foreldrene, barnas kontakt med søsken, barnas kontakt med annen familie, barnas tilknytning til nærmiljø og venner mv., konfliktnivå og samarbeid mellom foreldrene, barnas alder, foreldrenes kapasitet og omsorgsevne, far eller mors nye familie, geografisk avstand mellom foreldrene, hensynet til best samlet foreldrekontakt, om det er hensiktsmessig å endre på dagens situasjon (status quo-prinsipp) mv. I tillegg vil barnas egen mening vektlegges. Barna skal høres fra fylte 7 år, og fra 12 års alder skal det legges større vekt på hva barnet selv mener. Ved små barn frem til skolealder legges ofte vekt på hvem som har den sterkeste følelsesmessige kontakt med barnet og hvem som har hatt den faktiske omsorgen for barnet.

Samværsrett[rediger | rediger kilde]

Barnet har rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at barnets samværsrett blir oppfylt. Den som ikke bor sammen med barnet har rett til samvær om ikke annet er avtalt eller fastsatt.

Vanlig samværsrett, ifølge barneloven, er rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka, annenhver helg, 3 uker i sommerferien (nytt i 2010), samt jul eller påske. Avtale om samvær kan gjøres uavhengig av ovennevnte. Det er vanlig at sommersamvær avtales med noe lengre varighet enn det som er oppgitt i barneloven. Ovennevnte samvær kan vanskeliggjøres på grunn av arbeidstid, lang reiseavstand for å ha samvær og andre ting. Intensjonen bak en samværsavtale bør være at barnet skal ha mest mulig samvær med begge foreldre.

Dersom den som har daglig omsorg ikke vil bidra til at samværsretten oppfylles, eller at det er uenighet om utstrekningen av samværet, kan tvisten bringes inn til avgjørelse av retten. Det skal normalt mye til for at en av foreldrene ikke får samvær med barnet. Personlige uenigheter mellom foreldrene har svært liten betydning for slik avgjørelse. Dersom barnet ikke skal ha samvær med begge foreldre, må det nærmest foreligge umulighet for slikt samvær. Umulighet vil foreligge dersom det er stor fare for at barnet vil ta skade av samvær med den som ikke har daglig omsorg, eller berettiget frykt for at barnet ikke vil bli tilbakelevert etter samvær. Verdt å merke seg er at berettiget frykt for at barnet ikke skal bli gitt til samvær gir ingen tap av bostedrett for den andre av de to foreldre.

Før sak om samværsrett kan bringes inn for domstolene, må det være foretatt mekling etter barnelovens bestemmelser.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]