Bankkrisen i Norge 1988–1992

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bankkrisen i Norge 1988–1992 var et sammenbrudd i de norske privatbankene som følge av lavkonjunkturen fra 1988.

I 1980-årene ble den økonomiske politikken i Norge deregulert, både innen bankvesen og boligpolitikk. Politikken fremkalte sterk utlånvekst. Den påfølgende økonomiske depresjonen fra 1988 utløste redusert lønnsvekst, økte renter og fall i boligprisene.

Som et resultat klarte ikke syv prosent av norske hushold å betale regninger ved siste forfall. Hovedårsaken var inntektsbortfall. Loven om gjeldsordning[1] ble så vedtatt i vårsesjonen 1992 og iverksatt fra årsskiftet 1992/1993. Rundt 3 000 husholdninger får[når?] årlig behandlet sine betalingsvansker med hjemmel i loven. I tillegg kommer vesentlig flere som får frivillige ordninger, som for eksempel betalingsutsettelser.[trenger referanse]

I 1990 meldte Fokus Bank om et samlet tap på 1,3 milliarder kroner, Kredittkassen om et tap på 4,5 mrd. og Den norske Bank om et tap på 5,2 mrd. Tapene ble dobbelt så store året etter, og like ille ble det i 1992. Sikringsfondene ble oppbrukt, egenkapitalen tapt, og bankaksjene ble uten verdi. Folk tok penger ut av bankene, og det oppsto fare for et fullstendig sammenbrudd i det norske bankvesenet.

Staten grep da inn ved å bruke nær 25 milliarder kroner for å redde bankene. Staten kjøpte seg inn i de største privatbankene, og overtok store aksjeposter både i Fokus Bank, Kredittkassen og Den norske Bank.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rokhaug, Egil (2014). Gjeldsrådgiving og gjeldsordning. Oslo: Alpha forlag. ISBN 9788293082729.