Banff nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Banff nasjonalpark
Morraine Lake og Valley of the Ten Peaks
LandCanada
Ligger iImprovement District No. 09 (Banff National Park)
Banff
OmrådeAlberta
Nærmeste bosetningCalgary
Areal6 641 km²
Opprettet1885
Årlig besøkstall3,6 mill. (i 2014/15)
Kart
Banff nasjonalpark
51°10′00″N 115°33′00″V

Banff nasjonalpark er Canadas eldste nasjonalpark. Den ble etablert i 1885 i den canadiske delen av Rocky Mountains. Parken, som ligger 110–180 km fra Calgary i provinsen Alberta, dekker et areal på 6641 km²[1] fjellterreng med tallrike isbreer, tette barskoger og fjellandskap. Icefields Parkway strekker seg fra Lake Louise i sør, med forbindelse til Jasper nasjonalpark i nord. Offentlig eide skoger og Yoho nasjonalpark er naboer i vest, mens Kootenay nasjonalpark ligger i sør og Kananaskis Country i sørøst. Mesteparten av den kommersielle virksomheten i parken er i byen Banff, i Bow River-dalen.

Canadian Pacific Railway var svært viktig i de første årene for Banff, da de bygde både Banff Springs Hotel og Chateau Lake Louise, og trakk turister til stedet gjennom utstrakt annonsering. I begynnelsen av det 20. århundre ble det bygd veier i Banff, noen ble bygd av krigsinternerte, og noen ved hjelp av offentlige arbeidsprogrammer som ble startet under den store depresjonen. Siden 1960-årene har overnattingsstedene i parken vært åpne hele året, og antall gjestedøgn i Banff økte til over 5 millioner i 1990-årene.[2] Enda flere mennesker passerer gjennom parken på Trans-Canada Highway.[3] Siden Banff er en av de mest besøkte nasjonalparkene i verden, er økosystemet i parken truet. På midten av 1990-tallet satte Parks Canada i gang en undersøkelse som har ledet fram til anbefalinger for forvaltningen av parken og nye prinsipper som har som mål å bevare det økologiske mangfoldet.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Gjennom hele sin historie har Banff nasjonalpark blitt formet i spenningsfeltet mellom bevarings- og utviklingsinteresser. Parken ble etablert i 1885 på grunn av en strid om hvem som hadde oppdaget de varme kildene der, og hvem som hadde rett til å utnytte de varme kildene kommersielt. Statsminister John A. Macdonald sørget i stedet for å frede de varme kildene i et lite verneområde, som senere ble utvidet slik at det også innbefattet Lake Louise og andre arealer som strakte seg nordover til Columbia Icefield.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn gjort ved Vermilion Lakes daterer ved hjelp av radiokarbon den første menneskelige aktivitet i Banff til 10300 f.kr.[5] Før europeerne kom levde canadisk urbefolking, inkludert Stoneys, Kootenay, Tsuu T'ina, Kainai, Peigans og Siksika i regionen hvor de jaktet bison og annet vilt.[6]

Da Britisk Columbia ble en del av Canada 20. juli 1871, påtok Canada seg å bygge en transkontinental jernbane. Byggingen av jernbanelinjen begynte i 1875, da man valgte Kicking Horse Pass, framfor det nordligere Yellowhead Pass, til traseen gjennom de canadiske Rockies.[7] Ti år senere ble den siste skinnespikeren slått ned i Craigellachie (British Columbia).

Dr. James Hector, geologen som ga navn til Kicking Horse Pass

Rocky Mountains Park blir etablert[rediger | rediger kilde]

Med bakgrunn i striden om oppdagelsen av de varme kildene i Banff, besluttet statsminister John A. Macdonald å verne et område på 26 km² omkring de varme kildene ved Cave and Basin som en offentlig park kjent under navnet Banff Hot Springs Reserve i 1885. Da Rocky Mountains Park Act ble vedtatt 23. juni 1887, ble parken utvidet til 674 km²[6] og fikk navnet Rocky Mountains Park. Dette var Canadas første nasjonalpark, og den andre som ble etablert i Nord-Amerika, etter Yellowstone nasjonalpark. Jernbaneselskapet Canadian Pacific Railway bygde Banff Springs Hotel og Chateau Lake Louise for å trekke turister til området og for å øke antallet passasjerer på jernbanen.

Stoney- eller Assiniboin-indianerne ble tvangsflyttet fra Banff nasjonalpark i perioden 1890-1920. Parken var tenkt å skulle appellere til friluftsfolk og turister. Offentlige tjenestemenn mente at nedgangen i dyrelivet i parken skyldtes at indianerne jaktet for matauk. Politikken med å fjerne indianerne fra området tilfredsstilte både målene om sportsjakt, turisme og bevaring av dyrelivet, i tillegg til ønskene noen hadde om å «sivilisere» indianerne.[8]

Banff Springs Hotel, 1902

I tidlige tider var Banff popluært blant velstående europeiske turister, som kom til Canada via trans-atlantiske havgående passasjerskip og fortsatte vestover på jernbanen,[6] men også blant amerikanske og engelske turister fra overklassen. Noen av de besøkende deltok i alpine aktiviteter, hvor de ofte leide med seg lokale kjentmenn. Tom Wilson, sammen med Jim og Bill Brewster, var blant de første som tilbød slike tjenester i Banff. Alpine Club of Canada, som ble grunnlagt i 1906 av Arthur Oliver Wheeler og Elizabeth Parker, organiserte klatre- og overnattingsturer i villmarka.

Fra 1911 kunne Banff nås med bil fra Calgary. I 1916 begynte Brewster-familien å tilby turer med turbusser i Banff.[9] Lake Louise ble tilgjengelig via vei fra 1920, og Banff-Windermere-veien åpnet i 1923, slik at det ble veiforbindelse fra Banff til Britisk Columbia.[7]

Brosjyre fra Canadian Pacific Railway som viste Mount Assiniboine og landskapet i Banff (ca 1917)

I 1902 ble parken utvidet til 11 400 km², inkludert områder rundt Lake Louise, og langs elvene Bow, Red Deer, Kananaskis, og Spray. På grunn av press fra beitebrukere og skogbruksinteresser ble størrelsen på parken i 1911 redusert til 4 663 km², slik at mange av de lavereliggende høydedragene ble utelatt fra parken. Parkens grenser ble endret flere ganger fram til 1930, da størrelsen på Banff ble fastlagt til 6 697 km², da National Parks Act ble vedtatt.[6] Loven ga også parken det nye navnet Banff National Park, etter Canadian Pacific Railway sin stasjon, som igjen hadde navn etter regionen Banffshire i Skottland.[10] I forbindelse med byggingen av en ny østlig innfallsport til parken i 1933, overførte Alberta 0,84 km² til parken. Sammen med andre mindre endringer av grensene for parken i 1949, ble parkens areal endelig fastsatt til 6 641 km².[7]

Kullgruvedrift[rediger | rediger kilde]

I 1887 signerte ledere for de lokale urbefolkningsgruppene en avtale, kalt Treaty 7, som ga Canada rett til å kartlegge naturressursene i området. På begynnelsen av det 20. århundre ble det utvunnet kull i en gruve i nærheten av Lake Minnewanka i Banff. I en kort periode var en gruve i drift ved Anthracite, men den ble nedlagt i 1904. Bankhead-gruven ved Cascade Mountain, ble drevet av Canadian Pacific Railway fra 1903 til 1922. I 1926 ble byen fjernet, og mange av bygningene ble flyttet til byen Banff og andre steder.[11]

Interneringsleirer[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig, ble immigranter fra Østerrike, Ungarn, Tyskland og Ukraina sendt til Banff for å arbeide i interneringsleirer. Hovedleiren lå ved Castle Mountain, og ble flyttet til Cave and Basin gjennom vintermånedene. Mye av den første infrastrukturen og veibyggingen ble gjort av menn av forskjellig slavisk opprinnelse, selv om ukrainere var i flertall av de som ble internert i Banff.[12] Historiske minnetavler og et monument er oppført av Ukrainian Canadian Civil Liberties Association for å minnes de som ble internert ved Castle Mountain og Cave and Basin National Historic Site, hvor det også er en permanent interaktiv utstilling som tar for seg Canadas første nasjonale interneringsprogram.[13]

Castle Mountain-interneringsleir (1915)

I 1931 vedtok Canadas regjering en lov kalt Unemployment and Farm Relief Act som ga mulighet til å organisere nødsarbeid i nasjonalparkene under den store depresjonen. Arbeiderne i Banff bygde et nytt badehus og et nytt basseng ved Upper Hot Springs, som et tillegg til Cave and Basin.[12] Andre prosjekter innbefattet veibygging i parken, forskjellige oppgaver rundt selve byen Banff, og byggingen av en hovedvei som forbandt Banff og Jasper.[12] I 1934 ble loven Public Works Construction Act vedtatt. Den ga rom for ytterligere bevilgninger for offentlig finansiert nødsarbeid. Nye prosjekter inkluderte bygging av nye lokaler for registrering ved den østlige inngangen til Banff, og oppføring av en ny administrasjonsbygning i Banff. Icefields Parkway var i 1940 ferdigstilt fram til området Columbia Icefield i Banff, og forbandt Banff med Jasper.[14]

Interneringsleirer ble nok en gang reist i Banff under andre verdenskrig, med leirer ved Lake Louise, Stoney Creek og Healy Creek. Fangeleirene bestod hovedsakelig av mennonitter fra Saskatchewan.[12] Det var ikke interneringsleirer for japansk-canadiere i Banff under andre verdenskrig, de var derimot forlagt til Jasper nasjonalpark der de internerte arbeidet på Yellowhead Highway og andre prosjekter.

Vinterturisme[rediger | rediger kilde]

Vinterturismen i Banff startet i februar 1917, med det første Banff Winter Carnival. Det ble markedsført mot regionens innbyggere i middelklassen, og ble hovedarrangementet for lokale krefter som prøvde å tiltrekke seg besøkende, noe som var lavt prioritert hos Canadian Pacific Railway (CPR) på vinterstid.[15] Arrangementet kunne bl.a. by på et stort isslott, som i 1917 var bygd av internerte. Aktivitetene som ble tilbudt var bl.a. langrenn, skihopping, curling, trugeturer og snørekjøring.[16] I 1930-årene ble den første alpinanlegget i Sunshine Village, utviklet av Brewster-familien. Mount Norquay-området ble også utbygd i 1930-årene, og den første stolheisen ble installert der i 1948.[6]

Vinter i Banff nasjonalpark

Siden 1968, da Banff Springs Hotel ble klargjort for vinterbruk, har Banff vært en helårsdestinasjon.[17] Trans-Canada Highway ble bygd i 1960-årene, slik at det ble enda en transportrute gjennom Bow Valley, i tillegg til Bow Valley Parkway, noe som gjorde tilgjengeligheten til parken bedre. Calgary internasjonale lufthavn ble også bygd i 1960-årene.

Canada søkte flere ganger om å få arrangere de olympiske vinterleker i Banff. Første gang var i forbindelse med Vinter-OL 1964, som til slutt ble tildelt Innsbruck i Østerrike. Canada tapte knepent den andre gangen da de søkte om Vinter-OL 1968, som gikk til Grenoble i Frankrike. Banff lanserte så en kampanje for å få Vinter-OL 1972, hvor planen var å arrangere de olympiske lekene i Lake Louise. Søknaden i 1972 var den mest kontroversielle, da miljøverngrupper mobiliserte sterk motstand mot søknaden, som var støttet av Imperial Oil.[6] Jean Chrétien, den daværende miljøvernministeren, som ledet departementet som var ansvarlig for Parks Canada, bøyde av for presset og trakk støtten til søknaden, som til slutt endte med at Sapporo i Japan fikk arrangere lekene. Langrennsøvelsene ble arrangert i Canmore Nordic Centre Provincial Park i Canmore, like utenfor den østlige inngangen til Banff nasjonalpark langs Trans-Canada Highway, da Calgary var vertskap for Vinter-OL 1988.

Bevaring[rediger | rediger kilde]

Etter at den opprinnelige loven Rocky Mountains Park Act ble vedtatt, har senere lover og retningslinjer lagt større vekt på bevaring. Etter hvert som befolkningen ble mer opptatt av naturvern, utarbeidet Parks Canada helt nye retningslinjer for forvaltningen i 1979, som vektla bevaring i større grad. National Parks Act fikk et tillegg i 1988, som gjorde at bevaring av det økologiske mangfoldet fikk høyeste prioritet i alle avgjørelser av forvaltningsmessig art i alle nasjonalparker. Loven påla hver park å utarbeide en forvaltningsplan, hvor publikum i større grad skulle tas med på råd.[6]

I 1984 ble Banff, sammen med andre nasjonale og regionale verneområder i den canadiske delen av Rocky Mountains, utpekt som et verdensarvsted av UNESCO, på grunn av fjellområdene med fjelltopper, isbreer, innsjøer, fosser, raviner og kalkgrotter, samt fossiler som finnes i området. Med denne utnevnelsen ble det større bevaringsmessige forpliktelser.[18]

Utsikt fra toppen av Sulphur Mountain med Banff og områdene omkring

I løpet av 1980-årene gjennomførte Parks Canada en privatisering av mange av tjenestene i parken, som drift av golfbaner, og innførte avgifter på andre tjenester for å avhjelpe kutt i driftsbudsjettet. I 1990 fikk byen Banff lokalt selvstyre, noe som gir innbyggerne mer innflytelse ved forslag til nye utviklingsprosjekter.[19]

Planer for utbygging i parken, inkludert planer for utvidelse av Sunshine Village, som ble framlagt i 1990-årene, ble sterkt kritisert og trukket inn i rettssystemet av Canadian Parks and Wilderness Society (CPAWS). På midten av 1990-tallet, ble en utredning kalt Banff-Bow Valley Study gjennomført for å finne bedre måter å løse miljøverninteressenes bekymringer, og andre spørsmål i forbindelse med utviklingsprosjekter i parken.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Banff nasjonalpark

Banff nasjonalpark ligger i fjellkjeden Rocky Mountains langs Albertas vestre grense mot Britisk Columbia i økoregionen kalt Alberta Mountain forests. Banff ligger omkring en og en halv times biltur fra Calgary, og fire timer fra Edmonton. Jasper nasjonalpark ligger i nord, mens Yoho nasjonalpark ligger i vest, og Kootenay nasjonalpark i sør. Kananaskis Country, som innbefatter Bow Valley Wildland Provincial Park, Spray Valley Provincial Park, og Peter Lougheed Provincial Park, ligger sør og øst for Banff.

Hovedveien Trans-Canada Highway passerer gjennom Banff nasjonalpark, fra den østlige grensen nær Canmore, gjennom selve byen Banff og Lake Louise, og inn i Yoho nasjonalpark i British Columbia. Byen Banff er det kommersielle senteret i nasjonalparken. Landsbyen Lake Louise ligger i krysset mellom Trans-Canada Highway og Icefields Parkway, som fortsetter nordover til byen Jasper.

Banff[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Banff

Banff, som ble etablert i 1885, er sentrum for den kommersielle virksomheten i Banff nasjonalpark, men også senter for kulturelle aktiviteter. Banff huser flere kulturinstitusjoner, inkludert Banff Centre, Whyte Museum, Buffalo Nations Luxton Museum, Cave and Basin National Historic Site, og flere kunstgallerier. Gjennom årene har Banff vært vertskap for mange årlige evenementer, inkludert Banff Indian Days som startet i 1889, og Banff Winter Carnival. Fra 1976 har The Banff Centre arrangert Banff Mountain Film Festival. I 1990 fikk Banff lokalt selvstyre som by, men må fremdeles forholde seg til loven om nasjonalparkene og føderale myndigheter når det gjelder planer og utviklingsprosjekter.[20] I folketellingen i 2014 hadde byen Banff en befolkning på 9386, hvorav 8421 er fast bosatte.[21] Bow River renner gjennom byen Banff, og Bow Falls ligger i utkanten av byen.

Lake Louise[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lake Louise (Alberta)

Lake Louise

Lake Louise er et tettsted som ligger 54 km nordvest for byen Banff, og er stedet hvor landemerket Chateau Lake Louise ligger ved bredden av Lake Louise. Omkring 15 km fra Lake Louise, ligger Moraine Lake hvor man har en imponerende utsikt over Valley of the Ten Peaks. Dette motivet ble brukt på baksiden av den canadiske 20-dollarseddelen 1969-1979 i serien Scenes of Canada. Lake Louise Mountain Resort ligger også i nærheten av tettstedet.

Icefields Parkway[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Icefields Parkway

Lower Consolation Lake
Two Jack Lake

Icefields Parkway er 230 km lang,[22] og knytter Lake Louise sammen med Jasper, Alberta. Den starter ved Lake Louise, og strekker seg nordover til Bow Valley, forbi Hector Lake, Bow Lake, og Peyto Lake. Veien krysser deretter et pass, før den følger Mistaya River til Saskatchewan Crossing, hvor den flyter sammen med Howse og North Saskatchewan River.

North Saskatchewan River renner østover fra Saskatchewan Crossing, ut av Banff, og inn i det som er kjent som David Thompson country, og mot Edmonton. David Thompson Highway følger North Saskatchewan River, forbi den oppdemte Abraham Lake, og gjennom David Thompson Country. Ved Saskatchewan Crossing tilbys basistjenester som drivstoff, kafeteria, suvenirer og et lite motell.

Nord for Saskatchewan Crossing følger Icefields Parkway North Saskatchewan River opp til Columbia Icefield. Veien går videre inn i Jasper nasjonalpark ved Sunwapta Pass som ligger på 617 moh,[23] før den fortsetter til byen Jasper.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Den canadiske delen av Rocky Mountains består av flere kjeder som hovedsakelig ligger i retning nordvest-sørøst. Hovedfjellkjeden følger vannskillet og danner ryggraden i den canadiske delen av Rockies. Frontkjedene ligger øst for hovedkjedene. Banff nasjonalpark strekker seg østover fra vannskillet og inkluderer den østlige siden av hovedkjeden og mye av frontkjedene. Sistnevnte inkluderer fjellene rundt byen Banff. De lavereliggende høydedragene ligger øst for parken, mellom Calgary og Canmore. På den andre siden av parken, løper de vestlige kjedene gjennom Yoho og Kootenay nasjonalpark. Enda lenger vest ligger Rocky Mountain Trench, som danner den vestlige grensen for den canadiske Rockies-regionen i Britisk Columbia.

Fjellene består av sedimentære bergarter, inkludert leirskifer, sandstein, kalkstein og kvartsitt, som oppstod som avleiringer på en kontinental plate, lik den relativt grunne plata uten østkysten av USA. De geologiske formasjonene i Banff varierer i alder fra prekambrium til juratiden.

Isbreer og store isdekkede områder[rediger | rediger kilde]

Banff nasjonalpark har mange store isbreer og store isdekkede områder, som i mange tilfeller er lett tilgjengelige fra Icefields Parkway. Mindre sirkelformede isbreer er ganske vanlige i hovedfjellkjeden, beliggende i fordypninger i fjellsidene. I likhet med majoriteten av fjellbreer i verden, trekker også isbreene i Banff seg tilbake. Fotografiske bevis alene vitner om denne tilbakegangen, og utviklingen har vært så alarmerende at breforskerne har startet med et grundigere forskningsprogram på breene i parken, og har analysert virkningen som minkingen av isbreene kan ha på vannforsyningen til bekker og elver. De største bredekte områdene inkluderer Waputik-breen og Wapta-breen, som begge ligger på grensen mellom Banff og Yoho nasjonalpark. Wapta-breen dekker et område på cirka 80 km².[24] Brearmer fra Wapta-breen på Banff-siden av vannskillet inkluderer Peyto-breen, Bow-breen og Vulture-breen. Det er beregnet at Bow-breen trakk seg tilbake rundt 1100 m mellom årene 1850 og 1953,[24] og etter den tid har den trukket seg tilbake ytterligere, noe som har ført til at det har dannet seg en ny innsjø ved endemorenen. Peyto-breen har trukket seg tilbake omkring 2000 m siden 1880,[25] og det er fare for at den kan forsvinne helt i løpet av de neste 30 til 40 årene.[26] Både Crowfoot-breen og Hector-breen er også lett å få øye på fra Icefields Parkway, men de er enkeltbreer og henger ikke sammen med større isdekkede områder.

Columbia-breen, i nordenden av Banff, ligger på grensen mellom Banff og Jasper nasjonalpark og strekker seg inn i Britisk Columbia. Snow Dome, som er en del av Columbia-breen, danner et hydrologisk toppunkt i Nord-Amerika, hvor smeltevann fra dette punktet renner ut i Stillehavet via Columbiaelva, Nordishavet via Athabascaelva, og ut i Hudson Bay og til slutt ut i Atlanterhavet, via North Saskatchewanelva.[24] Saskatchewan-breen, som er omkring 13 km lang og 30 km² i areal,[24] er hovedutløpet fra Columbia-breen som renner inn i Banff. Mellom årene 1893 og 1953, hadde Saskatchewan-breen trukket seg tilbake 1364 m, med en gjennomsnittshastighet på 55 m hvert år mellom 1948 og 1953.[24] Alt i alt har breene i de canadiske delene av Rocky Mountains mistet 25% av sitt volum i løpet av det 20. århundre.[27]

Klima[rediger | rediger kilde]

Skispor ved Parker Ridge, i nærheten av Columbia-breen

Ifølge Köppens klimaklassifisering, har parken et subarktisk klima med kalde, snørike vintre, og milde somre. Med sin beliggenhet på østsiden av det kontinentale vannskillet, får Banff nasjonalpark 472 mm nedbør årlig.[28] Dette er betraktelig mindre enn det som faller i Yoho nasjonalpark på vestsiden av vannskillet i Britisk Columbia, hvor årsnedbøren er 884 mm ved Wapta Lake og 616 mm ved Boulder Creek.[28] 234 mm faller i gjennomsnitt som snø hver vinter i byen Banff, mens det er 290 mm av nedbøren som faller som snø i Lake Louise.

Gjennom vintermånedene er temperaturene i Banff, på grunn av Chinook-vindene og annen påvirkning fra Britisk Columbia, moderate sammenlignet med andre deler av det sentrale og nordlige Alberta. I gjennomsnitt er laveste temperatur i døgnet i byen Banff i januar -15°C, og høyeste temerperatur er -5°C.[28] Værforholdene gjennom sommeren er varme, med høyeste temperatur gjennom døget på gjennomsnittlig 22°C, og laveste temperatur på 7°C.[28]


Klimadata for Banff
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 12.2 14.7 17.2 25.6 29.4 33.3 34.4 33.9 31.0 31.0 16.5 12.5 34,4
Normal maks. temp. °C -4.6 -0.4 4.5 9.5 14.5 18.5 21.9 21.3 16.3 10.1 0.2 -5.1 8,9
Døgnmiddeltemp. °C -9.3 -6.0 -1.4 3.5 8.1 12.0 14.6 14.1 9.5 4.4 -4.1 -9.2 3,0
Normal min. temp. °C -14.1 -11.6 -7.3 -2.5 1.7 5.4 7.4 6.9 2.7 -1.3 -8.4 -13.3 −2,9
Kulderekord °C -51.2 -45.0 -40.6 -27.2 -17.8 -3.9 -1.7 -4.5 -16.7 -27.0 -40.6 -48.3 −51,2
Vindavkjøling −52.1 −49.1 −41.8 −37 −21.1 −5.3 −3.2 −4.7 −14.4 −28.7 −43.1 −50.6 −52,1
Nedbør (mm) 27.5 21.9 23.4 32.4 59.6 61.7 54.2 60.1 42.1 29.4 26.8 33.2 472,3
Regnmengde (mm) 2.9 1.7 2.7 12.6 44.3 59.8 54.1 60.0 37.0 13.8 4.4 3.1 296,2
Snøfall cm 34.1 29.3 28.1 22.5 17.0 1.8 0.0 0.2 5.7 19.8 32.3 43.2 234,1

Normal antall nedbørsdager (≥ 0.2 mm) 10.7 9.9 10.2 10.9 13.4 15.0 14.5 15.0 11.0 9.3 10.0 11.1 141,0
Normal antall regndager (= 0.2 mm) 0.8 0.9 1.6 4.8 11.7 14.9 14.5 14.9 10.0 5.6 2.3 1.0 82,9
Normal antall snødager (= 0.2 cm) 11.1 9.8 10.0 7.9 4.1 0.4 0.0 0.2 2.2 4.9 9.2 11.2 71,0


Økoregioner[rediger | rediger kilde]

Peyto Lake

Banff nasjonalpark strekker seg over tre økoregioner, inkludert montan, subalpin og alpin sone. Den subalpine økoregionen, som hovedsakelig består av tett skog, utgjør 53% av Banffs areal. 27% av parken ligger over tregrensa, i den alpine økoregionen.[29] Tregrensa i Banff går omtrent ved 2300 moh,[30] med åpne gressletter i den alpine regionen og noen områder dekket av isbreer. En liten del av parken (3%), ligger lavere i terrenget, i den montane økoregionen.[29] Vrifuruskoger dominerer i den montane regionen av Banff, med engelmannsgran, vier, osp, noen Douglasgraner og noen få spredte Douglaslønn. Engelsmanngran er mer vanlige i den subalpine regionen i Banff, med noen områder ved vrifuru og fjelledelgran.[31] Områdene i montan sone, som er de foretrukne områdene for dyrelivet, har opplevd betydelig menneskelig aktivitet gjennom årene.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Wapiti i Banff

Det har blitt registrert 56 arter med pattedyr i parken. Grizzlybjørn og amerikansk svartbjørn holder til i de skogkledte områdene. Puma, gaupe, jerv, snømus, nordamerikansk oter og ulv er de primære predatorene. Wapiti, mulhjort og hvithalehjort er vanlige i dalstrøkene i parken, inkludert rundt og noen ganger inne i byen Banff, mens elgen er vanskeligere å komme innpå, og holder seg helst i våtområdene og nær elvene. I de alpine områdene er snøgeit, tykkhornsau, gråmurmeldyr og pipeharer vanlige. Andre pattedyr som bever, piggsvin, ekorn og andre arter smågnagere er de mest observerte artene av småpattedyr.[32] I 2005 ble det observert totalt fem rein, men flokken ble drept i et snøskred i 2009.[33]

På grunn av de harde vintrene, har parken få krypdyr og amfibier med bare en paddeart, tre froskearter, en salamanderart og to arter med slanger som har blitt registrert.[32] Minst 280 fuglearter finnes i Banff inkludert hvithodet havørn og kongeørn, hauk, fiskeørn og dvergfalk, som alle er predatorer. I tillegg er det vanlig å observere arter som gråskrike, hakkespett, Sialia currucoides, Nucifraga columbiana, Poecile gambeli og piplerker i de lavereliggende områder. Hvithalerype er en fugl som lever på bakken og som ofte kan observeres i de alpine områdene. Elver og innsjøer frekventeres av over hundre forskjellige arter inkludert lom, hegre og stokkand som oppholder seg i parken om sommeren.[32]

Truede arter i Banff inkluderer en ferskvannsnegle kalt Banff Springs snail (Physella johnsoni) som finnes i de varme kildene i Banff.[34] Reinsdyr er listet som en truet dyreart i Banff.

Barkbilleangrep[rediger | rediger kilde]

En barkbilleart som heter Dendroctonus ponderosae har ført til store angrep på skogen i Banff nasjonalpark. De lever av silvevet i voksen vrifuru, og i det første kjente utbruddet i 1940 ble 43 km² skog i Banff infisert.[35] Det andre store utbruddet fant sted sent på 1970-tallet og tidlig i 1980-årene i Banff og den omkringliggende Rocky Mountains-regionen.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Skikjøring ved Lake Louise

Banff nasjonalpark er den mest besøkte turistdestinasjonen i Alberta og en av de mest besøkte nasjonalparkene i Nord-Amerika, med 3,6 mill. besøkende i 2014/2015.[36] Om sommeren er 50% av de besøkende i parken fra Canada (30% fra Alberta), mens 31% er fra USA, og 14% from Europa (tall fra 2003).[37] Turistnæringen i Banff bidrar med ca. 6 milliarder C$ årlig til den canadiske økonomien.[38]

Man må kjøpe inngangsbillett, et såkalt park pass når man skal inn i parken, og det er vanlig med kontroll av billettene som sommeren, særlig ved Lake Louise og ved starten av Icefields Parkway. Det er ikke nødvendig å løse billett om man skal kjøre rett gjennom parken uten å stoppe. Omkring 5 millioner mennesker passerer gjennom Banff hver år på Trans-Canada Highway uten å stoppe.[3]

Attraksjoner i Banff består blant annet av Upper Hot Springs, en 27-hulls golfbane ved Banff Springs Hotel, tre skisteder inkludert Sunshine Village, Lake Louise Mountain Resort, og Mount Norquay ski resort. Selskapet Banff Lodging Co driver mange av tjenestene i parken. Dagsturer, som f.eks. Cory Pass Loop, er populære blant besøkende. Andre aktiviteter er alpint, langrennski og rideturer.

Villmarksaktiviteter i Banff inkluderer fotturer, teltturer, klatring, og skigåing. De som skal bruke leirplasser, hytter eid av Alpine Club of Canada eller andre fasiliteter må kjøpe et såkalt wilderness pass hos Parks Canada. Det må også gjøres forhåndsreservasjoner for å bruke opparbeidede teltplasser.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Mountain Guide - Banff National Park» (PDF). Parks Canada. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 15. juni 2006.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 15. juni 2006. Besøkt 9. februar 2015. 
  2. ^ «Highway Mitigation Research». Parks Canada. Arkivert fra originalen 1. mars 2007. Besøkt 1. september 2006.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. mars 2007. Besøkt 9. februar 2015. 
  3. ^ a b Savage, Candace (juli–august 2000). «A Highway Runs Through It». Canadian Geographic. s. 34–42. 
  4. ^ «Banff National Park of Canada Ecosystem Management and Ecosystem Models». Parks Canada. 11. mars 2013. Besøkt 9. februar 2015. 
  5. ^ Fedje, Daryl W., James M. White, Michael C. Wilson, D. Erle Nelson, John S. Vogel, John R. Southon; White; Wilson; Nelson; Vogel; Southon (1995). «Vermilion Lakes Site: Adaptations and Environments in the Canadian Rockies during the Latest Pleistocene and Early Holocene». American Antiquity. 60 (1): 81–108. JSTOR 282077. doi:10.2307/282077. 
  6. ^ a b c d e f g Hildebrandt, Walter (1995). «Historical Analysis of Parks Canada and Banff National Park, 1968–1995». Banff-Bow Valley Study. 
  7. ^ a b c Lothian, W.F. (1987). A Brief History of Canada's National Parks. Environment Canada. ISBN 0-662-15217-4. 
  8. ^ Theodore Binnema, and Melanie Niemi, "'Let the line be drawn now': Wilderness, Conservation, and the Exclusion of Aboriginal People from Banff National Park in Canada," Environmental History (2006) 11#4 pp 724-50
  9. ^ «About Brewster - History». Arkivert fra originalen 6. desember 2006. Besøkt 10. februar 2015. 
  10. ^ «Banff Townsite Area». Parks Canada. Arkivert fra originalen 12. juli 2006. Besøkt 10. februar 2015. 
  11. ^ Gadd, Benn (1989). Bankhead: The Twenty Year Town. Coal Association of Canada. ISBN 9780969084556. 
  12. ^ a b c d Waiser, Bill (1995). Park Prisoners, The Untold Story of Western Canada's National Parks, 1915–1946. Fifth House Publishers. 
  13. ^ «Birthplace of Canada's national parks: Cave and Basin National Historic Site». Parks Canada. 4. august 2014. Besøkt 10. februar 2015. [død lenke]
  14. ^ Scott, Chic (2003). Summits & Icefields: Alpine Ski Tours in the Canadian Rockies. Rocky Mountain Books. ISBN 1-894765-46-X. 
  15. ^ Lauren Wheeler, "'We Want Pictures so Kodak as You Go': Promoting Winter Recreation in Banff in the 1920s," Past Imperfect (2009) , Vol. 15, pp 6-35.
  16. ^ Yeo, Bill (1990). Making Banff a Year-Round Park. Alberta Historical Society. 
  17. ^ «Hotel History». Fairmont Banff Springs. Besøkt 10. februar 2015. 
  18. ^ «Advisory Body Evaluation» (PDF). UNESCO. 1992. Arkivert fra originalen 9. september 2006. Besøkt 1. september 2006. 
  19. ^ «Banff National Park Management Plan». Parks Canada. 2010. Besøkt 10. februar 2015. 
  20. ^ «Banff National Park Management Plan». Parks Canada. mai 2004. Arkivert fra originalen 14. mai 2006. Besøkt 20. juni 2006.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 15. januar 2022. 
  21. ^ «2014 Banff Municipal Census». Town of Banff. 2014. Besøkt 10. februar 2015. 
  22. ^ «Jasper National Park - Did you know?». Parks Canada. Arkivert fra originalen 2. mars 2007. Besøkt 10. februar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. februar 2011. Besøkt 19. desember 2021. 
  23. ^ Gem Trek Publishing (1999). Map of the Columbia Icefield Area, 2nd edition. 
  24. ^ a b c d e Ommanney C.S.L. (2002). «Glaciers of the Canadian Rockies, Professional Paper 1386-J (Glaciers of North America)». U.S. Geological Survey. Arkivert fra originalen 21. mai 2008. Besøkt 12. februar 2015. 
  25. ^ Brugman, Melinda M., Paul Raistrick, and Alain Pietroniro (1997). «Glacier Related Impacts of Doubling Atmospheric Carbon Dioxide Concentrations on British Columbia and Yukon» (PDF). Responding to Global Climate Change in British Columbia and Yukon. British Columbia Ministry of Environment, Lands and Parks. Arkivert fra originalen (PDF) 28. februar 2008.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 17. desember 2008. Besøkt 12. februar 2015. 
  26. ^ Scott, D. and Jones, B. (2005). «Climate Change & Banff National Park: Implications for Tourism and Recreation» (PDF). University of Waterloo. Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2010.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2010. Besøkt 12. februar 2015. 
  27. ^ WWF International. «Going, Going, Gone, Climate Change and Global Glacier Decline» (PDF). Besøkt 12. juli 2006. 
  28. ^ a b c d e «Canadian Climate Normals 1971-2000». Environment Canada. Arkivert fra originalen . Besøkt 23. januar 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mai 2013. Besøkt 12. februar 2015. 
  29. ^ a b «Ecoregions of Banff National Park». Parks Canada. Arkivert fra originalen 16. oktober 2007. Besøkt 12. februar 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 15. januar 2022. 
  30. ^ Gadd, Ben (1992). Handbook of the Canadian Rockies. Corax Press. ISBN 0-9692631-1-2. 
  31. ^ Hebblewhite, Mark, Daniel H. Pletscher, and Paul C. Paquet (2002). «Elk population dynamics in areas with and without predation by recolonizing wolves in Banff National Park, Alberta». Canadian Journal of Zoology. 80 (5): 789–799. doi:10.1139/z02-058. 
  32. ^ a b c «Canadian Rocky Mountain Parks». United Nations Environment Programme. Arkivert fra originalen 11. mai 2008. Besøkt 15. februar 2015. 
  33. ^ Canada, Parks Canada Agency, Government of. «Parks Canada - Species at Risk - Species at Risk». www.pc.gc.ca. Besøkt 16. november 2015. 
  34. ^ «Species at risk - Banff Springs Snail». Environment Canada. Arkivert fra originalen 13. september 2005. Besøkt 15. februar 2015.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 13. september 2005. Besøkt 12. februar 2015. 
  35. ^ «Mountain Pine Beetle Detection and Management in Alberta» (PDF). Environment and Sustainable Resource Development, Government of Alberta. 2014. Arkivert fra originalen (PDF) 12. februar 2015.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 12. februar 2015. Besøkt 12. februar 2015. 
  36. ^ «Banff National Park records highest number of visitors in 15 years». Calgary Herald (engelsk). Arkivert fra originalen 16. november 2015. Besøkt 16. november 2015. 
  37. ^ «BANFF NATIONAL PARK OF CANADA State of the Park Report 2008». Parks Canada. 
  38. ^ Page, Robert, Suzanne Bayley, J. Douglas Cook, Jeffrey E. Green, J.R. Brent Ritchie (oktober 1996). «Banff-Bow Valley: At the Crossroads - Summary Report» (PDF). Banff-Bow Valley Task Force. Arkivert fra originalen (PDF) 29. november 2003.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. november 2003. Besøkt 13. februar 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]