Bai Lang-opprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Bai Langs opprør»)

Bai Lang-opprøret eller «Hvitulvens opprør» var et kinesisk «bandittopprør» som var på sitt høyeste fra midten av 1913 til sent 1914. Det rettet seg mot Yuan Shikais republikanske regjering i Republikken Kina, og ble anført av Bai Lang. Hans psevdonym kan oversettes som Hvitulven, og det er grunnen til at de vestlige medier gjerne kalte oppstanden Hvitulvens opprør. Hans styrker var en blanding av anti-Yuan-tropper og av andre opprørere, bandittgrupper og Gelaohuimedlemmer (et hemmelig selskap), de var dessuten alliert med revolusjonære i provinsen Guangdong.

Bai Yung-chang, best kjent under psevdonymet Bai Lang, ble født i en rik familie i 1873, i Henan. I sin ungdom hadde han en rekke håndfaste jobber, blant annet som en regjeringsansatt salttransportør og som militsmann som kjempet mot røverbander. I 1897 ble han arrestert og fengslet etter at han hadde kommet i slåsskamp med en Wang Zhen, som døde som følge av sine skader. Etter fengselstiden hadde Bai først lyst til å bli røver, men familien overtalte ham til å la sine kampinteresser få legale utløp, nemlig ved militærtjeneste for Qing-dynastiet. Han ble så soldat i Beiyanghæren og fikk opplæring i taktikk og våpenbruk i Japan. Etter hjemkomsten ble han adjutant for general Wu Lu-chen, den keiserlige kommandør i Shijiazhuang. Under den kinesiske revolusjon i 1911 ble den prorevolusjonære general Wu snikmyrdet av mandsjuer eller Beiyanghærstyrker lojale til Yuan Shikai, og Bai ble nødt til å vende hjem. Etter at en rekke stormer ødela regionens avlinger sent i 1911, slutt Bai og andre seg til røverhøvdingen Du Qibin.

Fra 1913 var Bai røvergruppens leder. Under «den annen revolusjon» engasjerte han seg mot Yuan Shikais regjering. I ett år utkjempet hans styrker en geriljakrig og herjet ikke mindre enn femti byer i det sentrale Kina. Noen steder fikk han stor støtte, men andre steder frykt og avsky på grunn av den voldsomme ødeleggelseskraft som kunne ramme også vanlig folk. Styrkene gikk under forskjellige navn som «Borgernes straffehær», «Borgerhæren for å utrydde bandittene» og «Hæren for å straffe Yuan Shikai». Etter hvert som hans ry vokste, fikk styrkene tilsig fra desertører, røvere og revolusjonære, og de sveipet gjennom Henan, Anhui, Hubei, Shaanxi og Gansu. I Henan ble byen Yuxian, kjent for sin viktige farmasøytiske produksjon, plyndret for alt fra medisiner til våpen. Militærgovernør Chang Chen-fang ble avsatt for ikke å ha klart å slå ned opprøret. Støtten fra bøndene vokste ettersom Bai rettet seg mot godseierne og skatteoppkreverne (han ble kjenn for slagord som «ta fra de rike og gi til de fattige», for å ta livet av magistrater, og å åpne kornlagrene slik at fattigfolk kunne forsyne seg).[1] Men i Gansu ble opprøret møtt med sterkere sivil og militær motstand.[2]

Her stilte de tradisjonalistiske og konfucianske generalene Ma Anliang og Ma Qi seg på Yuan Shikais side. Bai Lang møtte motstand fra nesten alle hold; fra tibetanerne som kjempet under Gansu-allierte Yang Jiqing, Gansus og Sichuans provinshærer, etniske hui- og han-militser, og fra Yuan Shikais egen nasjonale beiyanghær. Muslimske imamer preket mot Bai, og forkynte at shahid (martyrstatus) ventet dem som døde i kampen mot ham. Til forskjell fra i landområdene i det sentrale og det østlige Kina, der bønder hadde hjulpet Bais styrker med å gjemme seg og snike seg inn på sine fiender, nektet muslimske familier aktivt å hjelpe, og noen gikk så langt at de heller brant seg selv til døde enn å ha noe å gjøre med dem.[3][4]

Krigen trakk ut, og mangelen på folkelig støtte førte til at Bais styrker ble mer og mer grusomme. De gjorde seg skyldig i plyndring og ødeleggelser i stor skala, i massevoldtekter og i svært brutale massakrer.[5][6] Styrkene ble også mer og mer antimuslimske, og mange overgrep rettet seg mot nettopp muslimene.[7][8] Men motstanden, både den passive og den aktive, ble for stor. Til slutt trakk Bai seg ut av Gansu, med Ma Qixis styrker i hælene.[9]

I Gansu fortellkes det at Bai Lang døde ved Daliuzhuang, og at han ble halshugd og hodet stilt på stake.[10] Men ifølge offisielle kinesiske dokumenter forsvant han i Shanxi for aldri å bli funnet.

Yuan Shikai beordret Bai Langs slektsgraver ødelagt, og likene ble tatt frem og hugd i små biter.[11]

Yan Xishan knuste restene av Bai Langs røverhær mot slutten av 1914.

Støtte fra revolusjonære i Sør-Kina[rediger | rediger kilde]

Ettersom de begge var motstandere av Yuan Shikais regjering, utviklet Bai en allianse med Dr. Sun Yat-sen. Huang Xing, en vann av Sun, sendte brev til Bai såvel som våpen og ammunisjon.[12][13] Sun håpet på ytterligere røveropprør i Shaanxi, og oppfordret folkl der til å følge Bai Langs forbilde.[14] Yuan Shikais Beiyangregime var kjent med Bai Langs forbindelser med Sun Yat-sen, men unnlot å fordømme dem og slik gjøre dem kjent - de fryktet at det ville føre til økt oppslutning om opprøret.[15]

Utenom våpen og ammunisjon hadde Suns kontakter med Bai Langs røverhær bare minimal betydning.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Phil Billingsley (1988). Bandits in Republican China. Stanford University Press. s. 12. ISBN 0-8047-1406-1. Besøkt 28. juni 2010. 
  2. ^ Graham Hutchings (2003). Modern China: A Guide to a Century of Change. Harvard University Press. s. 41. ISBN 0-674-01240-2. Besøkt 1. november 2010. 
  3. ^ Michael Dillon (1999). China's Muslim Hui community: migration, settlement and sects. Richmond: Curzon Press. s. 144. ISBN 0-7007-1026-4. Besøkt 28. juni 2010. 
  4. ^ Michael Dillon (1999). China's Muslim Hui community: migration, settlement and sects. Richmond: Curzon Press. s. 144208. ISBN 0-7007-1026-4. Besøkt 28. juni 2010. 
  5. ^ Michael Dillon (1999). China's Muslim Hui community: migration, settlement and sects. Richmond: Curzon Press. s. 144208. ISBN 0-7007-1026-4. Besøkt 28. juni 2010. 
  6. ^ Jonathan Neaman Lipman (2004). Familiar strangers: a history of Muslims in Northwest China. Seattle: University of Washington Press. s. 192. ISBN 0-295-97644-6. Besøkt 28. juni 2010. 
  7. ^ Phil Billingsley (1988). Bandits in Republican China. Stanford University Press. s. 185. ISBN 0-8047-1406-1. Besøkt 28. juni 2010. 
  8. ^ Jonathan Neaman Lipman (2004). Familiar strangers: a history of Muslims in Northwest China. Seattle: University of Washington Press. s. 194. ISBN 0-295-97644-6. Besøkt 28. juni 2010. 
  9. ^ Jonathan Neaman Lipman (2004). Familiar strangers: a history of Muslims in Northwest China. Seattle: University of Washington Press. s. 194. ISBN 0-295-97644-6. Besøkt 28. juni 2010. 
  10. ^ Elizabeth J. Perry (2002). Challenging the mandate of Heaven: social protest and state power in China. 0765604450: M.E. Sharpe. s. 124. Besøkt 1. november 2010. 
  11. ^ Society for Anglo-Chinese Understanding (London, England) (1970). China now, Issues 1-47. 7: Society for Anglo-Chinese Understanding. s. 124. Besøkt 1. november 2010. 
  12. ^ Elizabeth J. Perry (2002). Challenging the mandate of Heaven: social protest and state power in China. 0765604450: M.E. Sharpe. s. 121. Besøkt 1. november 2010. 
  13. ^ Jonathan Fenby (2005). Chiang Kai Shek: China's Generalissimo and the Nation He Lost. Da Capo Press. s. 105. ISBN 0-7867-1484-0. Besøkt 1. november 2010. 
  14. ^ Phil Billingsley (1988). Bandits in Republican China. Stanford University Press. s. 248. ISBN 0-8047-1406-1. Besøkt 1. november 2010. 
  15. ^ JSTOR (Organization) (1984). Theory and society, Volume 13. Elsevier. s. 439. Besøkt 1. november 2010. 
  16. ^ Elizabeth J. Perry (2002). Challenging the mandate of Heaven: social protest and state power in China. 0765604450: M.E. Sharpe. s. 122. Besøkt 1. november 2010.