Badeliv i Indre Oslofjord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

I det nittende århundre ble Indre Oslofjord hyppig benyttet til bading. Men i en tid da moralen var meget streng, badet menn og kvinner langt fra hverandre. Den første badeinnretningen ble åpnet i 1820, og etter hvert kom det flere herrebad og damebad. Mennene badet nakne, og på øde steder kastet også kvinnene klærne. Men mange kvinner var godt påkledd når de gikk i vannet eller i badekummen. På et tidspunkt da badesaken var et temmelig ukjent problem i Europa, ble den tatt opp av Christiania Byes Vel på et ekstraordinært møte i administrasjonen i april 1816. Her ble man enige om å opprette en badeinnretning, et fast badehus, på festningsområdet. Kommandanten på Akershus festning mente imidlertid at stedet var uegnet til badehus, og saken ble stående i stampe de neste to årene.

«Bademaschinen»[rediger | rediger kilde]

I 1819 utarbeidet kjøpmann Jørgen Young en plan som førte fram. Tanken på et fast badehus var oppgitt, og Young skisserte et "badeskip" av en type som var i bruk ute i Europa.

Badehuset, eller "Bademachinen" som Young kalte den, skulle bygges på en pram som kunne fortøyes på et passende sted dit badegjestene kunne fraktes ut med robåt. Om høsten var det bare å trekke prammen på land. Taket besto av løse fag, som kunne tas av og oppbevares innomhus. Prammen skulle være 27 fot lang og 13 fot bred og inndelt i seks baderom. Hvert baderom skulle ha sin trapp med rekkverk og et ordentlig vindu.

I juli 1820 kunne selskapet gå ut og avertere at det "nye Badehus, bestaaende af 6 Værelser, ligger fra imorgen af til Brug for den, som ønsker at benytte sig av samme ved at bade sig. Prisen er pr. Værelse 10 Sk. for en enkelt Person, og 16 Sk. naar flere samlede benytter eet Værelse. Overfarten er gratis fra Slotsbryggen af, og Badehuset er aabent hver Dag fra Kl. 6 om Morgenen til Kl. 9 om Aftenen". I den korte tiden "Bademachinen" var åpen den første sommeren, ser det ut som det bare var mennene som hadde adgang. Året etter ble det noe enklere for damene å slippe til, men de måtte i så fall være noen skikkelige morgenfugler. De hadde bare adgang mellom klokken seks og ni på søndager, mandager og tirsdager.

«...16 Værelser til Bad i aaben Søe»[rediger | rediger kilde]

Da Hans Arnesen i 1824 ble ansatt som oppsynsmann for "Bademaschinen", begynte besøkstallet endelig å stige. I 1827 var antallet badegjester "af begge Kjøn" så stort, at badeanstalten var rent for liten til alle som ønsket å benytte den. Arnesen så raskt mulighetene og fikk innvilget et rentefritt lån av Selskabet for Christiania Byes Vel til å oppføre et flytende badehus utenfor Revieret.

Herrebadet eller "Strømbade-Indretningen Hygæa" må ha virket like imponerende på sin samtid som Ingierstrand gjorde det i 1930-årene, for hør bare: Ved åpningen ville Hygea bestå av "14 Badeværelser med Badekar og 16 Værelser til Bad i aaben Søe". I tillegg kom en restaurant med "Conversationssalon, Buffet og Altaner udimod Havnen". Stell av hår og skjegg skulle det også bli en råd med, for det skulle ansettes "en Barbeer og Friseur".

Arnesens ensidige satsing på herrebad vakte stor forargelse blant damene i byen. Man måtte sørge for å "conservere de ærede Damer i Christianias Sundhed ved at forskaffe dem et Badehus". Det var en stor skandale at hovedstaden ikke hadde noe badehus når så mange andre steder kunne "frembyde saadant". Henstillingen ble rettet til Selskabet for Christiania Byes Vel. Selskapet ervervet da det gamle badehuset og åpnet det som damebad.

«Den forargelige Bading hist og her»[rediger | rediger kilde]

På tross av badehusene ble det badet for fullt langs hele stranda fra Akershus festning til Tjuvholmen. Problemet lå i at folk kastet seg i sjøen like ved veien der både menn og kvinner gikk, og det uten en tråd, for badedrakt var ukjent på denne tiden. Det ble stadig klaget over uanstendighetene i avisene, og man reiste spørsmål om et fribad for "den simplere Klasse Mennesker". Christiania Byes Vel tok seg av saken og fikk opprettet et herrebad på festningsstranda i 1839 og året etter et flytende damebad på Tjuvholmen.

Damebadet ble tatt i bruk 1. juli 1840. Årsrapportene fra stadsfysikus J. G. Døderlein viser at han var svært fornøyd med badet på Tjuvholmen. Ikke bare bidro badet til å bedre rensligheten og sunnheten blant "den simplere Klasse". Det forebygde også "den lidet behagelige og forargelige Bading hist og her langs Kysten til Skue for enhver Forbipasserende".

Prammen sank allerede seinsommeren 1840, og damebadet falt sammen og fløt bort. Badehuset ble satt i stand igjen, men i 1847 kunne det "formedelst Ælde og Brøstfeldighed ikke længer (...) repareres". Det ble reist et nytt badehus, og dette ble nøye vedlikeholdt.

Kommunen overtok sjøbadene[rediger | rediger kilde]

I 1858 bevilget kommunen for første gang et lite bidrag til vedlikeholdet av badeanleggene for "den simplere klasse". Året etter overdro selskapet herrebadet til kommunen, og fra da av var det kommunen som sørget for vedlikeholdet og oppsynet i badetiden. Det samme skjedde med damebadet på Tjuvholmen.

Mot slutten av 1800-tallet hadde man fått en hel rekke badeanlegg langs havna: I øst var Kongshavn bad med restaurant og det kommunale fribad for herrer og damer ved Grønlia. Ytterst på Vippetangen hadde man den kommunale Svømmeanstalten, og på Festningsstranda de private badene Hygea og Sjølyst samt det militære badeanlegget. På fjellstranda mot Pipervika lå det kommunale Aamots badehus for herrer og på den andre siden av vika det kommunale fribad for damer på Tjuvholmen samt damebadet Eyr ved Filipstad, som ble overtatt av kommunen i 1872.

I 1899 ble Vippetangens bad revet. Da også damebadehuset ved Tjuvholmen var blitt så forfallent at det måtte fjernes, bevilget bystyret i 1900 midler til et nytt flytebad for kvinner i Filipstadbukta med kumbad og svømmebasseng.

Svømmekurs for kvinner[rediger | rediger kilde]

I 1905 vedtok formannskapet at svømmelærer E. Leonard Hasvold uten avgift kunne oppføre et dameog herrebadehus på kommunal grunn ved Filipstad. Hasvold var selv oppvokst på Akershus festning og kjente godt til badene langs festningsstranda. I 1905 foretok han en undersøkelse som viste at det var dårlig stelt med svømmeferdighetene både i hovedstaden og i landet ellers.

Hasvold holdt svømmekurs ved sitt eget bad på Brannskjæret. I 1904 var han dristig nok til å starte svømmeundervisning for kvinner. Dette viser at det var lempet noe på de strenge tabuforestillingene, men dame- og herreavdelingen var fremdeles atskilt med et høyt plankegjerde. Hasvold lærte tusener av menn og kvinner å svømme. Gode svømmeferdigheter var nødvendig når folk begynte å trekke lenger ut i fjorden for å bade.

Sjøbad på Hovedøya[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av århundret begynte man å rette blikket utover i fjorden. En viktig årsak til dette var at vannet helt inne i havnebassenget begynte å bli dårlig, og det skulle av og til litt overvinnelse til for å dukke ned i det. Når interessen for sjøbad stadig vokste, var det nærliggende å anlegge bad lenger ute hvor vannet var friskt og godt. Først kom Bygdøy sjøbad og noen år seinere Nordstrand bad, men sistnevnte var bare i drift en kort tid. I juli 1914 åpnet Hovedøya bad, og publikum fikk gratis ferjeforbindelse fra Akershus festning.

I Byarkivet finnes tegninger av Hovedøya bad som viser at det besto av separate herrebad og damebad som igjen var delt inn i betalingsbad og fribad. Det var eget basseng for ikke svømmedyktige og det var kumbad. Herrebadet hadde dessuten eget stupetårn. Ifølge beskrivelsen av tømrerarbeidet skulle fribadet for kvinner utføres på samme måte som fribadet for menn, "dog bemerkes, at stupetaarnet er utelatt".

De satt i kummen[rediger | rediger kilde]

Om somrene i forrige århundre oppholdt særlig ungdommen seg langs strandlinjen, de badet og svømte og hadde fritt leide fra Tjuvholmen og langt inn i Frognerkilen. Men hvor var så den voksne og eldre garde? Jo, i kummen, - en snodig innretning fra en tid da nakenhet var en skam og kroppskultur et ukjent begrep.

Badehusene var innredet med en kum som var en kasse med sprinkelvegger og bunn som ble senket ca. 1,5 meter ned i vannet. Ifølge beskrivelsen av tømrerarbeidene ved oppføringen av Hovedøya bad skulle kummene "utføres som bindingsverk av murrækker, der paneles med 1" x 4" glatkant, med 2" mellemrum under vandet og tæt over vandet." Gjennom en dør i kummen, som slo ut i vannet, kunne de svømmedyktige legge ut på dypet. Kummen var festet under badehuset, og en trapp ført ned i kummen fra avkledningsrommet.

I kummen satt de eldre herremenn og hutret og frøs og tittet på verden gjennom sprinklene. Men i en tid kvinner ikke skulle drive sport, og derfor ofte verken kunne eller skulle svømme, var også kummen et trygt tilholdssted for dem. I badehuset slapp dessuten kvinnene å bli gjenstand for herremennenes blikk, for tenk om en mann skulle få glimt av en dame i badedrakt! Likevel kunne man aldri gardere seg helt mot slike "sjokkopplevelser".

Sommeren 1840 mottok Selskabet for Christiania Byes Vel melding fra damebadet på Tjuvholmen om at en kvinne hadde sett to mannfolk i sjøen på den andre siden av kummen, "det var en Lykke, at dette Fruentimmer ikke var af de svageste der bruger bade, thi ellers kunde det jo lett hændet, at Forskrækkelsen kunde have frembragt hos hende et Slag eller Krampe, og hun saaledes endt sit Liv i Badet."

Et virvar av rysjer og blonder[rediger | rediger kilde]

Badedrakter var noe helt ukjent. Men mange kvinner var dydige og kledde godt på seg for å bade i vannet og i kummen. I landets første badeby, Moss, badet menn og kvinner langt fra hverandre, og damene skal ha benyttet en lang flanellscape. Victoriatidens damebadedrakter besto av kø, knelangt skjørt og ankelside posebukser, og når stoffet i tillegg var solid vevet, kan man selv tenke seg hvor tunge draktene ble etter en stund i vannet. På 1870-tallet begynte norske motejournaler å annonsere badedrakter: Noen var enkle å sy og ha på seg, mens andre kreasjoner var et sant virvar av rysjer, blonder og bånd.

I 1890-årene kom de stripete trikotbadedraktene, og disse egnet seg langt bedre til å svømme i. Samtidig var også synet på badende damer i ferd med å endre seg: Badenymfene ble nemlig så modige at de vandret åpenlyst til badehusene med håndkle og badedrakt under armen.

Både i 1915 og 1916 la for øvrig badeutvalget i Kristiania fram forslag om "at indføre paabud om anvendelse av badedragt ved de kommunale bad paa Hovedøen for badende over 14 aar, samt om bevilgning av kr. 1000 for at anskaffe badedragter til salg og bortleie". Formannskapet besluttet ikke åbifalle forslaget om å påby bruk av badedrakt; forøvrig bifalt man "at badedragter skal utleies ved badene".

Kilder[rediger | rediger kilde]