Bærevugge

Bærevugge, bæretavle, bærefjøl eller bærebrett er et redskap til transport av små barn, samt gi barnet omsorg, trygghet og søvn. Det er tradisjonelle bæreseler som i forskjellige varianter er brukt av urfolk i Skandinavia, Nord-Amerika, Mellom-Amerika, Sør-Amerika og Sentral-Asia. De forskjellige stiler og varianter gjenspeiler de ulike håndverkspraksisene til urfolkskulturer og materialer som var tilgjengelig. Forskjellene påvirkes også av om folket er nomadisk slik at bærevuggen må være robust, om tenperaturen er lav slik at bærevuggen må beskytte for vær og vind og om den skal beskytte mot sol, insekter eller annet.

Bærevuggen brukes de første månedene av et spedbarns liv, når en bærbar bæresele for barn er en praktisk. Enkelte nomadiske folk brukte den til barn opptil rundt toårs aldren. Det stive ryggbrettet ga god beskyttelse, de fleste bærevuggene hadde en forhøyning i hodeenden eller en bøyle for å beskytte barnets hode. Den tette snøringen forhindret spedbarnet fra å vri seg ut. Enkelte hadde en form for kalesjen eller tøystykke som ga en beskyttelse mot sol, vind eller snø. Fra kalesjen hadde enkelte hengt ornamenter og hellige amuletter, drømmefangere, perler, leker og underholdning.^[1]

Bruk

Nomadiske folk brukte bærevugger til barna når de reiste fra et sted til ett annet. De ble også brukt når mødrene arbeidet. Man kunne bære dem over skuldren eller på ryggen når mødrene gikk, gikk på ski eller red. De kunne også pakkes i kløv, vogn, slede eller kano. I tillegg kan den henges opp i et tak eller i et tre mens moren arbeidet eller som vugge nær barnet skulle sove.

Skandinavia

Se hovedartikkel: Komse

Bærevuggene til samene kalles komse. De blir laget av en uthult trestokk eller et rammeverk av tre kledd med mykt barket reinskinn. Den er oftest rundt 70 centimeter lang og bredere ved hodet enn ved føttene. I bunnen av komsen ble det lagt fine tørkede neverstrimler, tørket hvitmose eller finne myke reinhår for å hindre fuktighet. Barnet fikk en bleie og ble snørt før det ble lagt i komsen sammen med myke skinn av reinkalv, hare, ekorn eller lam. Komsen snøres sammen med skinnreimer eller vevde bånd slik at barnet ikke kan falle ut.^[2]^[3]

I hodeenden er komsen litt høyere og har spiler av grener til en kalesje som skal beskytte hode for støt under transport og skjerme for sol og vind. Fra forkanten på kalesjen går det sterke, vevde bånd og snorer ned til fotenden, disse har ofte forskjellige farger, typisk rødt, blått, gult og grønt. Båndenes og snorenes funksjon er å ta av for støt under bæring og reiser. Det kan legges et tøystykke over og rund komsen for å beskyte barnet mot kulde, snø og vind, da fungerer båndene slik at det blir avstand mellom barnet og tøystykke.^[4]^[5]

Komsene ble ofte dekorert med fargerike vevde bånd og også med sølv. Gammel samisk tro omhandlet at det nyfødte barnet var spesielt utsatt for overnaturlige krefter og sølv har tradisjonelt vært ansett som et kraftig middel mot underjordiske. Derfor hang de ofte en sølvring, sølvskje eller en komsekule i sølv i kalesjen.^[6]^[7]

Komsen brukes til barnet under de første leveårene, det var mulig å amme barnet uten å ta opp det ut av komsen.

Nord-Amerikansk

Bærevugge ble mye brukt av urfolk over hele dagens Nord-Amerika og er kjent under forskjellige navn. Det er sentralt i mange av disse urfolks barneoppdragelsespraksis, kulturelt viktig og ofte kunstnerisk utsmykket. Det er langt mer enn et praktisk verktøy, men legemliggjør en kompleks filosofi om omsorg, beskyttelse, kulturell overføring, dypt sammenvevd med bredere samfunnsverdier og utviklingsprinsipper.^[8]

De tradisjonelle bærevuggene var designet for å sikre at små barn var trygge samtidig som den ga mobilitet for forelderen. Selv om designene varierte betydelig på tvers av geografiske regioner og stammegrupper, noe som gjenspeiler lokale ressurser og estetiske preferanser, definerer felles elementer kjernestrukturen og formålet. Utformingen og materialbruken varierer, bakbrettet er stivt eller halvstivt og skal gi ryggstøtte og sikkerhet. Et særegent trekk ved mange bærevugger er en beskyttende baldakin eller bøyle over spedbarnets hode. En fotstøtte er ofte integrert for å forhindre at barnet glir ned. Spedbarnet svøpes eller pakkes inn i myke materialer som hjorteskinn, dyrepels, mose, bark eller tekstil, og snøres deretter til vuggen. Enkelte brukte hvitmose slik som også samene brukte. Snøresystemer, ofte laget av skinnremmer eller vevde snorer, krysser babyens kropp, holder dem tettsittende og forhindrer glidning uten å begrense bevegelse eller pust.^[8]^[9]^[10]

Utsmykking og pynt var viktig og varierte mye. Hos enkelte var de et levende stykke kulturelt kunstverk. Skjell, perler, piggsvinpigger, fjær, malte design og intrikate broderier forbedret ikke bare den estetiske appellen, men formidlet også stammeidentitet, slekt og åndelig betydning. Oppheng av små leker, amuletter eller symbolske gjenstander som gir visuell stimulering og kulturell forbindelse. Disse dekorasjonene fungerte ofte som beskyttende amuletter eller symboler på lykke og helse for barnet.^[8]^[10]

Av stammer som brukte bærevugge finner man slettestammer som Lakota, Cheyenne, Kiowa, Flathead, Blackfoot og Comanche, de brukte ofte rikt dekorerte vugger med perlebroderier på skinn, festet til en solid treramme. I skogsområdene i øst fant man irokeserføderasjonen, Ojibwe, Algonkinere og Penobscot som brukte vugger laget av en flat trefjøl med en bøyle over barnets hode for beskyttelse. Navaho, Apache, Hopi og Zuñi i sørvestområdene brukte vugger flettet av kvister eller laget av tre, tilpasset det varme klimaet. Ute, Paiute og Nez Perce hadde kurvflettede vugger, ofte med solskjerming.^[8]

Mellom- og Sør‑Amerika

Bærevugge har også spilt en avgjørende rolle for sivilisasjoner fra de mexicanske høylandene til slettene i Patagonia. Her var det praktiske hensynet til overlevelse i et krevende terreng helt sentralt. Man kunne spenne barne sintt fast slik at det trygt kunne bæres på ryggen ved hjelp av en pannereim, mens de selv utførte tungt jordbruksarbeid i de bratte fjellsidene. Bærevuggen fungerte som en mobil beskyttelse mot fall og kulde, samtidig som den tillot barnet å observere omverdenen under trygge forhold. Barnet kunne bæres med seg, henges opp eller settes fra seg.

Helt i sør bar bærevuggene preg av en praktisk, men også symbolsk betydning. De ble ofte konstruert av solide trerammer med intrikate detaljer av kurvfletting som beskyttet barnets hode. Den ble ofte dekorert med amuletter og utskjæringer som var ment å avverge onde ånder og sikre barnets sjel. Når barnet vokste ut av vugga, ble den ofte tatt vare på som et hellig familieobjekt, noe som understreker dens betydning som mer enn bare en bruksgjenstand.

Når et spedbarn ligger hardt fastspent på en hard bærevugge over lengre tid, kan det konstante trykket mot bakhodet føre til en avflatning av hodeskallen. Hodeskallen på spebarn er ikke ferdig utviklet, når et barn blir født, består hodeskallen av flere separate beinplater som ikke har vokst sammen ennå. At hodeskallen hos spebarn er bløt, har hos enkelte folk blitt benyttet til tilsiktet skalleforming. I enkelte kulturer, som hos mayaene og flere andre folk, og også noen nordamerikanske stammer, ble bærevuggen brukt som et verktøy for å bevisst forme hodet. Ved å legge til ekstra plater eller stramme bånd over pannen mens barnet lå i vuggen, kunne man tvinge skallen til å vokse i en bestemt retning for å oppnå en langstrakt eller flat form.