Axel Urup

Axel Urup
På 1650-tallet utførte Haelwegh dette portrett av Axel Urup. Tegningen finnes på Skoklosters slott.
Født		13. sep. 1601 Danmark
Død		15. mars 1671 (69 år) København
Beskjeftigelse		Ingeniør, politiker
Nasjonalitet		Danmark
Utmerkelser		Ridder av Elefantordenen (1648)
Axel Urup på Commons

Axel Urup (født 13. september 1601 på Vapnø, Halland, død 15. mars 1671 i København) var en dansk riksråd, ingeniør og general.

Han var sønn av Axel Urup, Vognø (Vapnø) i Halland og Helle Jørgensdatter Marsvin. Faren døde allerede i mars samme år, og moren giftet seg to år senere med Jacob Beck til Gladsaxe. Sønnen ble oppdratt hjemme til 1621 da han dro på utenlandsreise.

Denne reisen viste seg snart å ha hatt en militær karakter, da han 1622 deltok i nederlendernes forsvar av festningen Bergen op Zoom og innen årets utgang ble han opptatt ved Leidens universitet. Han reiste i 1623 over Brüssel til England og Frankrike og dro så til Italia, hvor han i 1624 bodde i Siena og i 1625 i Padova.

Da han kom hjem i 1626 deltok han i Christian Kvarts krig i Tyskland som fenrik og deretter som løytnant ved oberstløytnant i Enevold Kruses danske regiment, men ble tatt til fange i Lutter am Barenberg. Etter kort tid ble han løslatt og fikk i 1627 ansettelse som ingeniør. Etter freden i 1629 dro han igjen i krigstjeneste, nå til Nederlandene, deltok i beleiringen av Hertogenbosch og ble oberstløytnant under den danske oberst Holger Rosenkrantz, men da han dro til Danmark i et ærend for oberst Rosenkrantz overtalte Christian 4 ham til å bli i København.

Bak hans uanselige, litt dvergaktige skikkelse utviklet han et militært talent, som landet kunne dra nytte av nu, da det gjaldt å sikre grensene bedre enn tidligere.

Han ble også oberstløytnant og fikk i oppdrag i 1630 å anlegge en festning i Koldinghus Len. Denne ble det dog foreløpig intet av. Derimot ble det ham som ble hovedmannen for anlegget av Christianspris fra 1631 og han forbindes fra 1635 med denne festning som dens leder og landets ingeniør. Under opprustningene i 1688 rekrutterte han et regiment med tyske soldater. Han var i 1639 med kongen til Snoghøj for å finne plass til en festning og i 1641 i leieren ved Fulsbüttel. Uheldigvis kom hans værk, Christianspris imidlertid ikke til å stå sin prøve da det gjaldt. Under Hanibalfeiden i desember 1643 stod ikke festningen sin prøve.

Festningen var ennå ikke fullstendig ferdig og garnisonen utilstrekkelig, resultatet ble at den øyeblikkelig ble besatt og Axel Urup tatt til fange. Han ble senere løslatt på æresord og bosatte seg i Lübeck inntil Freden i Brömsebro i 1645. Etter denne ble han igjen kommandant i Christianspris inntil festningens nedleggelse i 1648 da han fikk Christianopel Len i stedet. Andre større oppgaver fikk han dog ikke.

I 1646 ble han medlem av en kommisjon som skulle undersøke mulige festningsplasser i Jylland, men hovedsaken ble at han i 1647 fikk ansvaret for å lede utvidelsen av Københavns befestning, en oppgave han i de følgende år satte betydelig krefter inn i. Etter 1648, da han ble ridder fikk han også i 1651 Københavns len og ble i 1653 oberst over et sjællandsk regiment. Han ble i hovedstaden under pesten 1654, fikk tilsynet med byen under rigshofmesteren Joachim Gersdorffs fravær og fullførte i 1647 det nedbrendte Tøjhusets gjenoppbygning. I 1655 ble han medlem av Rigsrådet og fikk så Stege Len i stedet for Københavns. I 1656 fulgte han prins Christian til kroningen i Norge.

Da krigen med Sverige ble forberedt i 1657, ble han i februar utnevnt til øverstkommanderende i Skåne, fikk Malmøhus Len og vervet et regiment. Men felttoget her innbragte ham ikke laurbær. Han hadde kun fått mangelfulle ordrer, hadde til og med et uferdig artilleri og en utilstrekkelig hær, turde derfor ikke å gå over grensen og var dessuten uenig med sin nestkommanderende, Ulrik Christian Gyldenløve. Han ble jaget av fienden fra Engelholm, og da han noe senere på kongens ordre forsøkte et innfall i Halland, led han nederlag ved Genevads bro 31. august og måtte trekke sig tilbake over grensen.

Fra dette øyeblikk skaptes det i visse kretser en mistillit mot ham liksom til de andre adelige hærførere. Da høsten kom fikk han ordre om å forlegge sine tropper i vinterkvarter og dro selv til Sjælland. I januar 1658 ble han medlem av det da opprettede krigsråd, fikk etter Skånes avståelse Dalum Kloster til len og forhandlet fra slutten av mars, sammen med Peder Reedtz med de svenske sendemenn om fredens fortolkning.

Ved den ny krigs utbrudd ledsaget han i august oberst Poul Beenfeldt til hans post som Kommandant av Kronborg og vendte deretter tilbake for å ta del i Københavns forsvar. Dette gikk imidlertid ikke uten store fortredeligheter for ham. Han skal ha ivret mot de tallrike utfall ved beleiringens begynnelse og ville ha troppene skånet, inntil en riktig storm gikk for seg. Nå kom den tidligere mistillit til ham frem på nytt i voldsom form, det lød hånsord imot ham på gatene og på volden, ja endog beskyldninger for landsforræderi. Som bitter fiende hadde han nu også fått Ulrik Christian Gyldenløve, og da han en dag nevnte at kongen ikke måtte utsette sitt liv for fare, kom det til et heftig sammenstøt med kongssønnen og til en utfordring. Urup klagde nu til Frederik 3. og ba ham ta sine forholdsregler, noe han også gjorde etter mellomkomst med Rigsrådet.

Senere synes dog bitterheten imod ham å ha tapt seg. Han sto ved kongens side i Stormnatten den 11. februar 1659, og i mars 1660 ble han en av kommissærene ved fredsforhandlingene med de svenske forhandlerne i teltene utenfor København. På stendermøtet 1660 spilte han sine kort før han hadde fått St. Knuds Kloster i stedet for Dalum, ikke noen fremtredende rolle, etter statsforandringen avla han ny rådsed i november. Men som tilfellet var med de fleste andre rilsråder, var hans innflytelse nu forbi, han følte seg krenket ved den nye rangforordning av 1662 og truet endog med å reise til Skåne. Rimeligvis har han også med bitterhet sett at Kastellets anlegg ikke ble overdratt ham som den gamle ingeniør han var, men til utlendingen Henrik Ruse som enda en gang nektet ham adgang til det, dog fikk han den tilfredsstillelse, at han både i 1664 og 1666 ble medlem av kommisjoner for å vise det. Som medlem av Høyesterett avgav han i 1663 et avvikende votum ved dommen over Corfitz Ulfeldt, hvor han gjorde innsigelser mot at den anklagede ikke var stevnet. Han døde i 1671 som sin slekts siste mann. Han flyttet til Bæltebjerg og Hviderød i Skåne den 10. mai 1635 hvor han giftet seg med Sidsel Knudsdatter Grubbe som overlevde ham til hun døde 19. mars1691. De fikk ingen barn, men oppdro mange adelige unge menn og piker i sitt hjem.

Kilder

• Vilhelm Lorenzen, Axel Urup: En dansk Ingeniør i det 17. Aarhundrede, København 1953.
• Universitetsprogram over Axel Urup 1670 (1671).
• H. Leth, Ligprædiken over Axel Urup, (1671).
• J.A. Fridericia, Adelsvældens sidste Dage.
• (da) Axel Urup på Kunstindeks Danmark / Weilbachs Kunstnerleksikon