Avskoging i Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Avskoging i Afrika er et forskningsemne ettersom det er relativ liten kunnskap av avskokingen og effektene av prosessen. Som det siste kolonialiserte kontinentet har Afrikas natur lenge vært et aktuelt tema. Skogen har lenge vært et viktig emne for europeiske og afrikanske politikere. Skal en hogge, bruke, eller bevare skogen må en vite hvor den er, hvor mye det er av den og hvor fort den forsvinn.

Fra Forente nasjoners organisasjon for mat og landbruk (FAO) første undersøkelse i 1948 til den siste i 2001 har institusjonen basert seg for det meste på både ekspertberegninger og på mer eller mindre upålitelig nasjonale statistikker. En kan dermed fra tabell 1 og 2 (som langt i fra er komplette) se både hvor mye skogsområde som finnes og takten for den afrikanske avskogingen, og resultatene har variert svært mye fra undersøkelse til undersøkelse.

Tabell 1: FRA 1990 i: FAO 1993. TREES-I, TREES-II, IUCN og FRA 1990 og 2000 verdier for «fuktig tropisk Afrika» i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. FRA 2000 i: FAO 2001, unntatt verdien forlaquo;fuktig tropisk Afrika». FAO 1980 i: Grainger 1996.
Achard (2002) inkluderer bare «lukket skog», noe som fører til at hans tall for FRA 2000 for år 2000 er om lag 50 % av det FAO oppgir som total skogdekke;. Det er usikkert i hvor stor grad tropisk Afrika omfatter de samme områdene for FAO 1981, FRA 1990, FAO 1997 og FAO 2004, men forskjellen er sannsynligvis ikke stor. Verdiene for TREES-II har feilmarginer som ikke er tatt med. TREES-I og TREES-II varierer ved at østlige Afrika og Madagaskar ikke var med i TREES-I.
Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
Skog i Afrika (millioner hektar)
Studie År Afrika Tropisk Afrika Fuktig tropisk Afrika
FAO 1948 1948 849 - -
FAO 1981 1980 - 703 -
FRA 1990 1980 583 569 -
FAO 2004 1980 - 529 -
FRA 1990 1990 545 530 174
FAO 1997 1990 539 523 -
FRA 2000 1990 703 - 218
TREES-II 1990 - - 198
FAO 2004 1990 - 506 -
IUCN 1992 - - 199
TREES-I 1992 - - 207
FAO 1997 1995 520 505 -
TREES-II 1997 - - 193
TREES-II 2000 - - 191
FRA 2000 2000 650 622 -
FAO 2004 2000 - 484 -

Hva er avskoging, og hvorfor er det et problem?[rediger | rediger kilde]

Før en kan diskutere avskoging som et problem er det viktig å vite hva det er en snakker om. Hva er skog? Hva er avskoging? Når er avskoging et problem og hvorfor?

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Hva som blir definert som skog har helt vesentlig betydning for hva statistikken sier om hvor mye skog det er og hvor mye skog som forsvinner. Er for eksempel en frukttrehage, en palmeplantasje eller en savanne med et tre her og der skog? Hvor tett må trærne stå? Hvor høye må de være? Hvor stor betydning slike detaljer i skogdefinisjonen kan ha å si for selve statistikken kan en se fra den store endringen i verdens skogsområder mellom FAO (1993) sin undersøkelse «Forest Resource Assessment 1990» (FRA 1990) og «FRA 2000» (FAO 2001).1

I FRA 1990 ble skog definert ulikt i utviklede og utviklingsland (som hele Afrika hører inn under). I utviklingsland skulle skogtoppene (kruna) dekket 10 %, mens i utviklede land 20 %2. I FRA 2000 ble skog derimot definert til 10 % trekrunedekke for alle land3. Verden gikk dermed fra å ha 3442,4 millioner hektar (m ha) skog i 1990 (FAO 1993) til 3869,5 i 2000 (FAO 2001). Skulle en sammenlignet de to statistikkene ville en altså se at verden hadde fått 12,4 % mer skog mellom 1990 og 2000! Men FRA 2000 kom også med nye tall for 1990 som viste at skogene skulle ha minket med 2,4 % (FAO 2001).

Dette illustrerer hvor viktig det er å være klar over hva definisjoner (og undersøkelser) det er snakk om før en sammenligner ulike statistikker. Ettersom Afrika hele tiden har vært «utviklingsland» skulle ikke denne endringen ha innvirkning på tallene der, men en kan se hvor mye de likevel har variert i tabell 1. Matthews (2001:2), som representerer «World Resources Institute» (WRI) bemerker at 10 % grensen er «low enough that it includes land that most nonspecialists would consider to be tundra, wooded grassland or savanna, or scrubland – not forest». «Naturlig skog» blir ofte oppfattet som «urørt» eller «utilgjengelig» skog, og det er den miljøvernorganisasjonene fokuserer på (f.eks. WRI 2000a, 2000b og 2002). Denne blir av FAO (2001:Appendix 2) definert som «forests composed of indigenous trees, not planted by humans». Men Fairhead & Leach (1995, 1998) har vist at store områder skog i Vest-Afrika som har blitt sett på som avskoget dette århundret sannsynligvis ikke har vært skogkledd. Det en har trodd var gjenværende skogsøyer i et område som før var fullstendig skogkledd, viser seg å være skogsøyer under utvikling (p.g.a. menneskelig påvirkning) i et område som før var savanne. Slik har store skogsområder som en i dag har sett på som «naturlig skog» blitt menneskeskapt.

Med FAO sin hoveddefinisjon blir avskoging en netto reduksjon i område dekket av skog over tid. Dersom en bruker naturlig skog kan en ikke ta med tilvekst fra plantasjer, og dersom en definerer skog som «urørt» skog kan en vanskelig ta med tilvekst i avskoget område i det hele tatt; det blir da egentlig snakk om brutto avskoging. Andre vil kanskje definere avskoging som «skogsdegradering», og «degradering» er ofte i den sammenhengen en reduksjon av biomasse og biodiversitet, eller som Grainger (1996:184) skriver det: «temporary or permanent reduction in the density or structure of vegetation cover or its species composition». Selv om det er så mange ulike definisjoner og ulikhetene kan være store ser det ut til at FAO sin siste definisjon er den som er dominerende (f.eks. DeFries 2002, og FAO 2004 tilpasser sine tall til denne definisjonen) og ettersom FAO også delvis publiserer tall over plantasjeområder kan en finne tall for «naturlig skog». I tillegg er det vanlig å bruke en «closed forest» eller «dense forest» definisjon for regnskogsområdene (f.eks. Archard 2002; WRI 2000a, 2002).

Avskoging som problem[rediger | rediger kilde]

I Afrika er det mange land som har veldig lite skog (ifølge FAO 2001 er det 25 land som har under 15 % skog, Norge har 28,9 %), enten fordi miljøet ikke er egnet for skog, eller fordi skogen er fjernet. Når skog er en knapp ressurs blir det problematisk å fjerne den, men selv når det er mye av den kan det være problematisk:

  • Både der det er mye og lite skog kan avskoging føre til erosjon. Røttene holder på jorden og binder næring til den. Erosjonen fjerner næring fra jorden, og kan f.eks. føre til oversvømmelse, truende deformering av land og forstopping av vanningsanlegg (Kull 2000). Men erosjon er ikke bare negativt, selv om næringen blir flyttet nedover kan den brukes. Slik har det seg at «farmers in the alluvial baiboho of northwestern Madagascar depend on the fertile soils eroded from the uplands» (Kull 2000:438), og jordbruket i Nil-dalen er avhengig av næringen som Nilen fører med seg. En må innse at jordbruk fører til erosjon, men mange afrikanske bønder (eksempler i Kull 2000, Leach & Mearns 1996 og Fairhead & Leach 1995) vet hvordan det kan begrenses. Skiftjordbruket som oftest blir beskyldt for avskoging lot også oftest skogen komme tilbake, om ikke i samme form som før.
  • Reduserer biologisk mangfold/degradering: Det som sannsynligvis er det største problemet med avskoging for miljøorganisasjonane er avskoging av såkalt «naturlig skog», eller urskog. Regnskogen er den mest kjente typen. Ettersom den bare er å finne i tropiske strøk, er det disse områdene undersøkelser som bruker satellittbilder (f.eks. Archard 2002, DeFries 2002 og FAO 2004) konsentrerer seg om. Dette understreker den oppmerksomheten disse skogene har. På den andre siden er de også veldig populære innen internasjonal tømmerindustri. Selv om skog skulle vokse tilbake etter avskoging av regnskog, vil den ikke ha samme biodiversitet og biomasse. En er derfor redd for å miste tilgangen (for alltid) til plante/dyrearter som kan fremme forskning f.eks. innen medisin. Reduksjonen i biomasse fører til økt frigjøring av karbon som dermed fører til økt CO2 i atmosfæren og deretter økt drivhuseffekt. Hvor mye regnskog som var og er igjen er derfor veldig viktig for det store CO2-regnestykket4. Den andre siden av mynten er at afrikanerne ikke kan beskyldes for å ha skapt drivhuseffekten, og skulle de se til Vesten ville de ikke finne mye gjenværende urskog. Om regnskog blir til «forest fallow» har lite å si for en afrikansk bonde så lenge han kan arbeide jorden til livets opphold. Det som er degradering for den ene kan være oppgradering for den andre.
  • Fjerner livsgrunnlaget til folk: Selv om omgjøring av skog til jordbruksland blir sett på som den viktigste grunnen til avskoging (Archard 2002, FAO 2003), er også tømmerhogst en viktig faktor. Skogen er for mange afrikanere en viktig del av livsgrunnlaget der de henter f.eks. «gums and resins, honey and beeswax, medicinal and aromatic plants, dying and tanning materials, bamboo, and bushmeat» (FAO 2003a:20). FAO (2003g:62) nevner folk i tre kategorier som er avhengige av skogen: «forest dwellers, including hunter-gatherers and swidden cultivators; farmers living adjacent to forests, including smallholders and the landless; and commercial users, including artisans, traders, small entrepreneurs and employees in forest industries». På landsbygda kan således skogen ha avgjørende betydning for husholdsinntekten, og viltkjøtt er den viktigste proteinkilden for mange land og folk særlig i Vest- og Sentral-Afrika (FAO 2003a). Skog fungerer også som viktig beskyttelse for jordbruket og mot ukontrollert brann (Fairhead & Leach 1998). I tillegg til disse hovedgrunnene er skog viktig for å bevare vannkilder og bevare de rene (FAO 2001).

Årsaker til avskoging[rediger | rediger kilde]

Hva er så årsakene til avskoging i Afrika?

  • Jordbruk: Det som vanligvis blir pekt på som hovedgrunnen til avskoging både før og nå er det som blir karakterisert som dårlige jordbruksteknikker slik som svibruk, skiftjordbruk og overbeiting. Dette blir nevnt som grunn i FAO sine rapporter, og Grainger (1996:183) skriver at «large areas of savanna woodland undoubtedly result from prolonged human disturbance which continues to this day». Jordbruk er det Grainger legger vekt på som «human disturbance». I denne sammenhengen ser det ut til at Grainger støtter seg på det som av Fairhead & Leach (1998) blir kalt «the orthodox view», at jordbruk har gjort store områder i særlig Vest-Afrika om til savanne. I sin studie i Kissidougou (Fairhead & Leach 1995) har de derimot vist at denne prosessen har vært helt omvendt. Bøndene har faktisk gjort savanne om til skog! Dette bruker de også i sin studie av Vest-Afrika (Fairhead & Leach 1998). Der finner de at store områder i Elfenbenskysten som i dag blir sett på som «naturlig skog» truet av avskoging i en «skogssone», sannsynligvis er omgjort fra skogsavanne til skog det siste hundreåret.

Kull (2000) viser i sin studie av Madagaskar at selv om jordbruk har vært med på å fjernet regnskogen øst på Madagaskar, kan ikke denne årsaken overføres direkte til resten av øya. Store deler av høylandet som før var dekket med gress, har sannsynligvis aldri blitt avskoget, men kan i dag etter stor befolkningsvekst «sport imbricated crop fields, rice terraces, woodlots and fruit trees» (Kull 2000:432).

Det er nok klart at jordbruk kan føre til avskoging, men en kan neppe påstå at innfødte jordbruksteknikker som skiftjordbruk og svibruk universelt fører til dette. Archard (2002a:111) formulerer det slik i en av de siste studiene om tropisk avskoging som er publisert: «Shifting cultivation mainly occurs in the mosaics of 112 secondary forests and affects only partially the closed primary forests», samtidig peker han på at storparten av landet som ble avskoget ble gjort om til jordbruksland.

  • Den andre store synderen innen tropisk avskoging er hogst. Hovedårsakene er industriell hogst og vedhogst, i tillegg kommer selektiv hogst som ikke avskoger, men blir beskyldt for å degradere skog og bane vei for videre degradering og avskoging (Grainger 1996; FAO 2003b, c; WRI 2002; Archard 2002a). Industriell hogst av regnskog er vanligvis drevet av transnasjonale selskap og kommer sjelden landet og lokalbefolkningen til gode. Ulovlig og uregulert hogst er også en del av problemet i land som ofte har svake og korrupte myndigheter. (FAO 2003a, b). Plantasje etablering og påfølgende hogst derimot, er i det sørlige Afrika drevet mer av lokale selskap og har i Sør-Afrika gitt arbeid til mer enn 12 500 «small growers» (FAO 2003a:15).

Vedhogst ble i 1997 av FAO ikke gitt stor vekt, og 2/3 av vedbehovet kommer fra «nonforest sources such as woodlands, roadside verges, and wood industries» (WRI 2000). I «Forest Outlook Study for Africa» (FOSA) (FAO 2003a, b, c, d, e, f) blir det gitt ulik vekt. Selv om produksjonen av ved har økt veldig mye de siste årene og 91 % av all industriell trefelling blir brukt til fyring, er det ting som tyder på at etterspørselen minker p.g.a. at andre energikilder kommer til, og at avskogingen rammer skog som er plantet for å bli hogd til ved. Det kan se ut til at der en har knappe vedressurser p.g.a. avskoging har en begynte å ta konsekvensene av dette ved hjelp av plantasjeetablering. (FAO 2003). FOSA forutser at økt etterspørsel vil mest gå utover bynær skog, men dette vil være avhengig av markedskrefter og den uformelle sektoren.

  • Befolkningsvekst blir også ofte direkte satt i sammenheng med avskoging. At deler av dette slik som urbanisering fører til avskoging er ikke så vanskelig å forstå ettersom byer trenger plass. På den andre siden viser studier (Fairhead & Leach 1995, 1998; Kull 2000; Leach & Mearns) at befolkningsvekst likså godt kan føre til «påskoging», hvor mye skog som forsvinner eller kommer til er selvsagt avhengig av hvor mye skog som var der i utgangspunktet.
  • Andre årsaker til avskoging som ikke blir tillagt mye vekt er slikt som veier og industriell utbygging (vannkraft, gruver).

Tidligere og nåværende avskoging i Afrika[rediger | rediger kilde]

For å finne gode løsninger på problemet avskoging og vite hvor stort det blir i fremtiden er det fundamentalt viktig å vite hvor mye skog det er, og hvor fort den forsvinner.

Tidligere avskoging[rediger | rediger kilde]

Det er tydelig at det er skrevet mye om skog i Afrika. Skogen ble prioritert av kolonimaktene, både for å ta vare på noe som var nesten helt borte i Europa, men også p.g.a. at de store ressursene som skogene inneholdt. Ser en langt tilbake i tid så har skogen variert med det vekslende klimaet på jorden (Goudie 1996). Det som er mest interessant er likevel hvor mye menneskelig påvirkning har ført til avskoging. De fleste har brukt 1900 som referanseår, og dermed indirekte påstått at det ikke fant sted menneskelig påvirkning før 1900. Dette er i alle tilfelle det Fairhead & Leach (1998) fant i sin studie av Vest-Afrika, og det er sannsynlig at det kan overføres til andre deler av kontinentet.

En går oftest ut fra at i dette referanseåret dekket skogen sitt «klimaks-område» eller potensiell utbredelse slik som Grainger (1996:175) og Alhassan (2004) viser til. Ved å beregne et potensielt område ut fra klimatiske forhold og jordforhold, og sammenligne det med dagens skogdekke (som i seg selv er ganske usikkert) har en funnet ut at Vest-Afrika i det 20. århundre har mistet opp til 87 % av skogdekket (Fairhead & Leach 1998). Som en kan se fra tabell 3, har Fairhead & Leach komme til at avskogingen i Vest-Afrika sannsynligvis har vært 20–41 % av det som en har trodd.

Noe av det de baserer seg på når de har undersøkt Vest-Afrika er den tidligere refererte studien i Kissidougou, Guinea. Kull (2000) har kommet til liknende resultat på Madagaskar. Der har den rådende «fortellingen» vært dominert av en tro på at Madagaskar sitt klimaks naturmiljø slik det var før mennesket kom innebar nesten 100 % skogdekke. Konsekvensen er at avskoging har fjernet opp til 90 % av skogdekket. Han viser at selv om store deler av den østlige regnskogen har blitt avskoget og fortsatt er truet av avskoging, er det samtidig lite trolig at storparten av øya som består av høyland noen gang har vært komplett skogkledd.

Slike nye studier stiller viktige spørsmål om hva som er årsakene til avskoging i Afrika, og hvor mye skog som faktisk har forsvunnet. Både på Madagaskar og i Vest-Afrika er det lokalbefolkningen som har fått skylden for at 50–90 % av skogen er borte. Spørsmålet er om denne skogen faktisk har eksistert, og om det er lokalbefolkningen som har fjernet den. På Madagaskar ser det ut til at kolonial tømmerhogst kan ha hatt veldig stor betydning (Kull 2000), og på Elfenbenskysten har store koloniale folkevandringer hatt mye å si for avskogingen (Fairhead & Leach 1998). Konklusjonen er at vi vet alt for lite, og dersom vi vil vite hvor mye skog det har vært i Afrika, så må det flere slike kritiske studier til.

Nyere avskoging[rediger | rediger kilde]

Vet en noe mer om dagens avskoging i Afrika? Er det slik at «there are indications that there might be nothing left for posterity» (Alhassan 2004:2). Det som kanskje er det største problemet når en skal svare på dette spørsmålet er «the paucity and sometimes-complete lack of basic reliable data on forest cover» (Alhassan 2004:6). FAO er den klart dominerende kilden for informasjon om verdens skogsressurser. Problemet har alltid vært og er det fortsatt i dag at dataene er for upålitelige, definisjonene ulike, og FAO oftest må basere seg på gamle skogundersøkelser (median for FRA 2000 var 1991) og «ekspertmeninger». I tabell 1 kan en se hvordan FAO sitt estimat for hvor mye skog det var i Afrika i 1990 har svingt mellom 545, 539 og 703 millioner hektar i undersøkelser publisert i henholdsvis 1993, 1997 og 2001 – og dette uten store definisjonsendringer. Eller en kan se at i 1981 ble det estimert at tropisk Afrika hadde 703 millioner hektar skog i 1980, og tjue år senere blir det estimert at hele Afrika hadde like mye skog i 1990. Dette er tall som blir brukt og referert til i mange, innflytelsesrike og populære verk av f.eks. Verdsbanken (WB), WRI, FAO og andre FN-organisasjoner.

Samtidig har FAO siden FRA 1990 også gjort undersøkelser med satellittbilder som basis. Siden disse bare har dekket den tropiske delen av verden, ikke har gitt tall for hvert enkelt land og kanskje også fordi de har spriket så mye fra hovedundersøkelsen, har den ikke blitt lagt vekt på. Resultatene som ble delvis publisert i FRA 1990 og FRA 2000 som «pan-tropical survey», er hentet fra en ny database på FAO sine internettsider. De er her representert som «FAO 2004» i tabell 1 og 2. Ettersom undersøkelsen baserer seg på «Landsat» satellittbilde fra bare 10 % av landarealet i den tropiske verden, tatt rundt 1980, 1990 og 2000 har den blitt kritisert for å være usikker (Matthews 2001).

I senere tid har det komme flere undersøkelser som baserer seg på satellittbilder. To av dem er støttet av EU og er i tabell 1 og 2 representert som «TREES-I» og «TREES-II». Achard (2002) brukte i TREES-II satellittbilde fra flere ulike satellitter med god resolusjon (standard 1,1 km, men ned til 20 m). Den siste undersøkelsen er en NASA støttet undersøkelse som er representert som «AVHRR» (Advanced Very High Resolution Radiometer). DeFries (2002) brukte AVHRR satellittbilder med 8 km. resolusjon for hvert år i perioden 1984–97 og korrigerte det med Landsat data.

Mens FAO og DeFries har gitt statistikk for «tropisk Afrika» har Achard konsentrert seg om «fuktig tropisk Afrika» (se figur i Sciencemag.org artikkel). Da tropisk Afrika dekker storparten av kontinentet med betydelig skogdekke (se figur på [web] og tabell 2), har nok ikke ikke-tropisk Afrika så mye å si for statistikken.

Av de nye undersøkelsene er det nok TREES-II som gir de mest pålitelige verdiene ettersom de har brukt flest og mest nøyaktige satellittbilde og har korrigert ved hjelp av observasjon på «sample sites» som vist i figur i Sciencemag.org artikkel. Men siden denne undersøkelsen bare dekker en mindre del av Afrika og konsentrerer seg om «dense forest» gir den ikke hele bildet. Også disse nye undersøkelsene bør leses med feilmarginer i mente: satellittbilde kan forstyrres av skydekke, bildene kommer fra ulike perioder som kan være ukompatible og FAO sin undersøkelse dekker som sagt bare 10 %. AVHRR verdiene for avskoging som er presentert i tabell 2 for 80 og 90 årene (henholdsvis −0,28 og −0,38 millioner hektar) skjuler derfor en skala på henholdsvis 0-0,65 og 0-0,66 m ha. TREES-II tallene skjuler en feilmargin på 0,3 m ha som i motsetning til AVHRR undersøkelsen er lite i forhold til de andre kontinentene.

Når en så skal oppsummere kan det være nyttig å se på FAO sine dokument om plantasjer. Disse viser at områder som allerede har lite skog – disse kan egentlig samanfattast som de landene som ikke omfatter tropisk Afrika – har forholdsvis mye plantasjer, og noen land øker også sitt skogdekke (FAO 2001). Dersom en skal ta FRA 2000 alvorlig så er store deler av skogen i land som Algerie, Kapp Verde, Egypt, Libya, Sør-Afrika, Swaziland og Tunisia allerede plantasjer og skogsområdet har stige fra 1990–20005. Som en kan se fra figur på [web] dekker disse landene storparten av det som ikke er «tropisk Afrika». Slik kan en konkludere at når en skal snakke om avskoging i Afrika er det nok hensiktsmessig å konsentrere seg om tropisk Afrika.

Ettersom TREES-II undersøkelsen ikke bruker samme definisjon og ikke dekker hele Afrika, kan den vanskelig brukes til å finne noe 10 %-trekrunedekke-tall for hele tropisk Afrika. Da står en igjen med FAO sin FRA 2000 rapport basert på nasjonal statistikk og FAO sin «pan-tropical» satellittbildeundersøkelse. Afrika har da sannsynligvis en sted mellom 484 og 650 m ha skog etter FAO sin definisjon.

Hvor fort skogen forsvinner er et helt annet spørsmål. Som en kan se fra tabell 2 er det store sprik mellom tallene. Avskogingstakten har gått ned etter hvert som undersøkelsene har blitt publisert. De mest aktuelle viser fra 0,28–2,38 m ha årlig avskoging på 80-tallet og 0,38–5,26 på 90-tallet. Dersom en utelukkar FRA 2000 data og konsentrerer seg om satellittbildeundersøkelsene for tropisk Afrika, blir ikke skalaen like stor. AVHRR undersøkelsen skjuler en stor feilmargin (0–649 på 80-tallet, 0–662 på 90-tallet), men vil selv om en regner inn denne være langt under FAO tallene. Jeg vil tro at DeFries sin undersøkelse er mer pålitelig enn FAO, fordi DeFries har brukt bilder fra hvert år for hele området, mens FAO har brukt 3 bilder fra 45 «sampling units»6 som for hele det pan-tropiske området dekker 10 %.

Men det som er nyttig å vite i afrikansk sammenheng er hvor det er mest avskoging. Dette har TREES-II undersøkelsen illustrert bra. De røde feltene i figur på Sciencemag.org artikkel viser «varme steder» for avskoging som er områder der avskogingen går fort.

Tabell 2: FRA 1990a i: FAO 1993. FRA 1990b, AVHRR LP og verdien for «tropisk Afrika» under FRA 2000 i: DeFries m.fl. 2002a. TREES-II og verdien for «fuktig tropisk Afrika» under FRA 2000 i: Achard m.fl. 2002a og 2002b. Verdiane for «Afrika» under FRA 2000 i: FAO 2001.
«Tropisk Afrika» omfatter minimalt ulike områder for FRA 1990a, FAO 1997 og resten av studiene. Hvor stor forskjellen er kan evt. ses fra forskjellen mellom FRA 1990a og 1990b. Feilmarginer er ikke tatt med.
Uthevede tall er de som er «aktuelle», altså de som det fra kildens side blir lagt vekt på.
Avskoging i Afrika (per år)
Studie Periode Afrika Tropisk Afrika Fuktig tropisk Afrika


m ha % m ha % m ha %
FRA 1990a 1980-1990 −4,23 - −4,10 −0,70 % - -
FAO 1997 1980-1990 −4,12 - −4,10 - - -
FRA 1990b 1980-1990 - - −3,88 - - -
AVHRR LP 1980-1990 - - -0,28 - - -
FAO 2004 1980-1990 - - -2,38 -0,45 % - -
FAO 1997 1990-1995 −3,75 −0,70 % −3,70 −0,70 % - -
TREES-II 1990-1997 - - - - -0,71 -0,36 %
FRA 2000 1990-2000 -5,26 -0,80 % -5,20 - -1,20 -
AVHRR LP 1990-2000 - - -0,38 - - -
FAO 2004 1990-2000 - - -2,15 -0,43 % - -

Avskoging i fremtiden, løsninger[rediger | rediger kilde]

Det er store regionale forskjeller på avskogingstakten i Afrika. Områder som allerede har lite skog i sør og nord ser ut til å ta konsekvensen av dette og etablere plantasjer. Etterhvert som landene ser fordelene med dette og dersom en forutsetter en generell positiv økonomisk og demokratisk utvikling er det sannsynlig at disse områdene vil holde seg på samme nivå eller evt. plante enda mer skog. FAO mener det er lite gjenværende plantasjepotensial i Sør-Afrika, men at land som Zimbabwe og Mosambik har potensial. I små folkerike land med lite skog som Burundi og Rwanda ser en også tendenser til at skog blir dyrket for å dekke etterspørsel etter ved. (FAO 2003). I forhold til de tropiske skogene i Sentral-Afrika er det likevel små områder en her snakker om.

På Madagaskar og i Sentral-Afrika er sannsynligvis mye avhengig av hvordan den samfunnsmessige utviklingen ellers er. På Madagaskar er håpet fornyet om at om ikke annet befolkningen der skal få bedre del i inntektene, nå etter at det gamle regimet er kastet. I Sentral-Afrika ser derimot fremtiden mørkere ut. Som en kan se fra figur i Sciencemag.org artikkel er det der det er mest tropisk skog, og i land som Kamerun, Den demokratiske republikken Kongo, Kongo og Gabon at presset er størst. DR Kongo som nettopp har overlevd et mislykket kuppforsøk er fortsatt ustabilt. Samtidig er det allerede nå gitt løyve for felling av nesten 45 m ha skog i DR Kongo «with little socio-economic benefits to the Congolese people» (WB 2004). Dette gjelder også for resten av Sentral-Afrika inkludert Gabon. Ifølge WRI (2002:9) er det solgt løyver for felling av 45 % av skogen (som definert i TREES 2000) i Sentral-Afrika og 71 % i Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo.

Dersom inntektene fra felling av tropisk skog i Afrika går til internasjonale selskap, korrupte regjeringer og krigføring samtidig som utallige plante- og dyrearter går tapt, er det klart at dette er en stor ulykke for lokalbefolkningen og verdenssamfunnet. Utviklingen i Sentral-Afrika er altså sterkt avhengig av den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i regionen.

Ifølge TREES-undersøkelsen er også deler av skogen i Liberia og Elfenbenskysten truet. Med tanke på ustabiliteten i disse landene er også fremtiden i denne regionen usikker, selv om det kan fremheves at krig kan virket «konserverende» slik som i DR Kongo der «actual timber production was temporarily at a standstill due to war and poor infrastructure» (WB 2004) mellom 1997 og 2002.

Ellers er det positive tendenser som peker mot at vedhogst ikke vil gå ut over det samlede skogdekket, men vil heller bli erstattet av andre energikilder og plantasjeproduksjon. Alt i alt ser fremtiden både lys og mørk ut, men det meste henger sammen med den generelle utviklingen i Afrika. Dersom en oppnår en god demokratisk utvikling kan også skogsressursene fordeles demokratisk til det beste for lokalbefolkningen. Det er jo Afrikanernes skog det er snakk om.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. Metodologiske endringer og endringer i informasjon hadde også betydning.
  2. Full definisjon fra FRA 1990 (FAO 1993:Annex 2): Utvikla land: «Forest Land: with tree crown cover (stand density) of more than about 20 % of the area. Continuous forest with trees usually growing more than about 7m in height and able to produce wood. This includes both closed forest formulations where trees of various storeys and undergrowth cover a high proportion of the ground and open forest formulations with a continuous grass layer in which tree synusia cover at least 10 % of the ground.» Utviklingsland: «Forests are ecological systems with a minimum crown coverage of land surface (here assumed as 10 percent) and generally associated with wild flora, fauna and natural soil conditions; and not subject to agronomic practices. For the present assessments, a tree is defined as a woody perennial with a single main stem (except in coppice crops where multiple stems replace a single stem), a more or less definite crown and a minimum height of more than 5 meters on maturity. Only forest areas more than 100 ha (minimum area) are considered.»
  3. Ifølge Matthews (2001), blir skog i Australia i FRA 2000 definert med 20 % trekrunedekke og ikke 10 %. Siden skogsområdet for Oseania i FRA 1990 og FRA 2000 for 1990 varierte med +129 %, impliserer dette at skog var enda strengere definert i FRA 1990.
  4. Det blir her referert til Kyoto-protokollen som har som mål å innføre CO2-kvoter. Ettersom 1990 er referanseåret for dette regnestykket har det veldig mye å si hvor mye skog hvert land hadde i 1990.
  5. Sør-Afrika hadde 0,2 % avskoging pr. år.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Achard, Frédéric, Hugh D. Eva, Hans-Jårgen Stibig, Philippe Mayaux, Javier Gallego, Timothy Richards & Jean-Paul Malingreau (2002a): Determination of The World’s Humid Tropical Deforestation Rates during the 1990’s – Methodology and results of the TREES-II research programme. Luxembourg: European Comission Joint Research Centre.
  • Achard, Frédéric, Hugh D. Eva, Hans-Jårgen Stibig, Philippe Mayaux, Javier Gallego, Timothy Richards & Jean-Paul Malingreau (2002b): «Determination of Deforestation Rates of the World’s Humid Tropical Forests» i: Science, Vol. 297, 9. august 2002. s. 999-1002.
  • Adams, W. M., A. S. Goudie & A. R. Orme (1996): The Physical Geography of Africa. New York: Oxford University Press.
    • Adams, Martin E. (1996): «Savanna Environments» i: Adams m.fl..
    • Grainger, Alan (1996): «Forest Environments» i: Adams m.fl..
    • Goudie, Andrew S. (1996): «Climate: Past and Present». I Adams m.fl..
  • Alhassan, Osman (2004): Deforestation and wood fuel energy in Africa, with a focus on Ghana. Leksjon fra AFR 6002/1002. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet: 27.01.2004. Ikke publisert utenfor NTNU.
  • DeFries, Ruth S., Richard A. Houghton, Matthew C. Hansen, Christopher B. Field, David Skolei & John Townshend (2002a): «Carbon emissions from tropical deforestation and regrowth based on satellite observations for the 1980s and 1990s» i: PNAS, 29. oktober 2002, vol. 99, nr. 22. s. 14256-14261.
  • DeFries, Ruth & Frédéric Achard (2002b): «New estimates of tropical deforestation and terrestrial carbon fluxes: results of two complementary studies» i: LUCC newsletter. Nr. 8, Desember 2002. s. 7-9.
  • Fairhead, J & Leach, M (1995): «Local agro-ecological management and forest-savanna transitions: the case of Kissidougou, Guinea» i: Binns, T. (red.) People and Environment in Africa. John Wiley & sons, 1995. s. 163–170.
  • Fairhead, J & Leach, M (1998): Reframing Deforestation, Global analyses and local realities: studies in West Africa. London: Routledge.
  • FAO (1948): «Forest resources of the world» i: [Unasylva - Vol. 2, No. 4 - Forest resources of the world Unasylva, Vol. 2, nr. 4]. juli-august 1948. Washington, D. C.
  • FAO (1993): «Forest resources assessment 1990 - global synthesis» i: FAO Forestry Paper No. 124. Roma: FAO.
  • FAO (1997): State of the World’s Forests 1997. Roma: FAO.
  • FAO (2001): Global Forest Resources Assessment 2000 Roma: FAO.
  • FAO (2003): Forestry Outlook Study for Africa, African Forests: a View to 2020. Roma: FAO.
  • FAO (2004): Global Terrestrial Observing System (GTOS), Terrestrial Ecosystem Monitoring Sites (TEMS). The FAO Forest Resources Assessment: A remote sensing survey on forest cover changes 1980-2000.
  • Kull, C.A (2000): «Deforestation, Erosion, and Fire: Degradation Myths in the Environmental History of Madagascar» i: Environment and History nr. 6 (2000): s. 423–450. The white Horse Press, UK.
  • Leach, M & Mearns, R (1996): «Environmental Change &Policy: Challenging Received Wisdom in Africa» i: Leach, M & Mearns, R. (red). African issues. The Lie of the land. Challenging received wisdom on the African Environment. The International African Institute, 1996. s. 1–33.
  • Matthews, Emily (2001): Understanding the FRA 2000. Forest Briefing No. 1. March 2001. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
  • World Bank (2004): The World Bank and the Sustainable Management of Forests in the Democratic Republic of Congo (DRC). March 2004. s. 1.
  • WRI (2000a): A First Look at Logging in Gabon. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
  • WRI (2000b): World Resources 2000-2001: People and ecosystems: The fraying web of life. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).
  • WRI (2002): An Analysis of Access into Central Africa’s Rainforests. Washington, DC: World Resources Institute (WRI).