Avhengighetsteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Avhengighetsteorien er en skole innen samfunnsvitenskapene som står for et syn på verden som tar utgangspunkt i at de rike statene i verden trenger en perifer gruppe av fattigere stater for å sikre rikdommen sin. Avhengighetsteori slår fast at fattigdommen i landene i periferien ikke kommer av at de ikke er integrert i verdenssystemet, eller 'fullstendig' integrert, slik tilhengerne av frimarked hevder, men av hvordan de er integrert i systemet.

Avhengighetsteoriens grunnleggende teser er:

  • Fattige land tilbyr naturressurser, billig arbeidskraft, et marked for utdatert teknologi og et marked de rike landene er avhengige av for å opprettholde sin levestandard.
  • Land i den første verden skaper aktivt, selv om det ikke alltid er bevisst, et avhengighetsforhold gjennom ulike former for politikk og initiativer. Denne avhengighetstilstanden har mange sider, inkludert økonomi, kontroll over media, politikk, bank- og finansvesen, utdanning, idrett og alle aspekter ved utviklingen av menneskelige ressurser.
  • Et hvert forsøk fra de avhengige landene på å protestere mot virkningen av avhengigheten vil føre til økonomiske sanksjoner og/eller militær invasjon og kontroll. Dette skjer imidlertid sjelden, avhengigheten sikres i langt større grad av at de rike landene lager lovene for internasjonal handel.

Avhengighetsteori oppsto først på 1950-tallet og tar i stor grad utgangspunkt i Raúl Prebischs studier som viste at rikdommen i fattige land tenderte til å synke når rikdommen økte i rike land. Nevnes bød også Paul A. Baran som i sitt verk The Politial Economy of Growth viser hvordan dette forholdet historisk har oppstått.

Teorien utviklet seg hurtig i flere retninger. Enkelte, hvorav André Gunder Frank er den mest kjente, tilpasset den til marxisme. Klassisk avhengighetsteori skiller seg imidlertid fra klassisk marxisme når den retter seg mot internasjonalisering og avviser forventninger om fremskritt i retning industrialisering og frigjørende revolusjoner i mindre utviklede land. Den tidligere brasilianske presidenten Fernando Henrique Cardoso skrev omfattende om avhengighetsteori mens han var i eksil. Den amerikanske sosiologen Immanuel Wallerstein spisset det marxistiske aspektet ved teoriet og kalte det verdenssystemanalyse. Den egyptiske økonomen Samir Amin plasseres også ofte i denne kategorien.

Teoriens utbredelse[rediger | rediger kilde]

Avhengighetsteori ble populær på 1960- og 1970-tallet som en del av kritikken av tradisjonell utviklingsteori som syntes å være feilslått siden fattigdommen fortsatte å være utbredt i store deler av verden. I forbindelse med den tilsynelatende veksten i Øst-Asia og India de siste årene har teorien mistet noe popularitet. Den bryter kraftig med klassisk økonomi og frimarkedsøkonomi. Den er i langt større grad akseptert innen andre disipliner, som historie og antropologi, der det går an å konkludere for eller imot.

Avhengighetssystemet sies å ha oppstått i forbindelse med den industrielle revolusjon og uvidelsen av europeiske imperier rundt hele verden som var muliggjort på grunn av deres overlegne makt og rikdom. Noen hevder at utbyttingsmønstret før denne ekspansjonen var internt, slik at de viktigste økonomiske sentra dominerte resten av landet (for eksempel Københavns dominans over resten av Danmark-Norge). Ved at globale handelsmønstre oppsto på 1700- og 1800-tallet kunne dette systemet overføres til globalt nivå. Det hadde den fordelen at det ytterligere isolerte de rike fra faren for bondeopprør og fattigopprør. I stedet for å kunne vende seg mot undertrykkerne som i den amerikanske borgerkrigen eller i forbindelse med sosialistiske eller kommunistiske revolusjoner, hadde de fattige ikke lenger de rike innen rekkevidde, og i stedet ville de mindre utviklede statene ende opp med borgerkriger. Er først en rik stats dominans etablert kan den ikke fjernes. Denne kontrollen sikrer at all profitt i mindre utviklede land utvinnes av de mer utviklede landene, og forhindrer dermed reinvestering og vekst.

Følger[rediger | rediger kilde]

Selv om det finnes mange og motstridende tanker om hvordan utviklingsland kan unngå de negative konsekvensene av en slik verdensorden, har flere av følgende politiske grep blitt gjort på et eller annet tidspunkt i slike land:

  • Fremme av nasjonal industri. Ved å subsidiere og beskytte industrier innen den perifere staten kan disse tredje verden-landene produsere sine egne varer i stedet for bare å eksportere råmaterialer.
  • Importrestriksjoner. Ved å begrense innførselen både av luksusvarer og forbruksvarer som kan produseres i landet selv, kan et land forhindre at altfor mye av dets kapital og ressurser går med til å finansiere import og dermed forsvinner utenlands.
  • Forbud mot utenlandske investeringer. Noen regjeringer tok grep for å forhindre utenlandske selskaper og individer fra å eie eller drive eiendom som tærer på landets ressurser[trenger referanse].
  • Nasjonalisering. Noen regjeringer har gått så langt som å overta utenlandskeide selskaper på statens vegne for å holde profitten innen landet[trenger referanse].

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Mens avhengighetsteori som en rent teoretisk tilnærming til global økonomi fortsatt finnes har en stor del av de historiske forsøkene på å benytte teorien til å skape en praktisk løsning innen dens rammeverk mislyktes. Noen av årsakene er:

  • Korrupsjon. Kritikerne mener at statseide bedrifter er mer preget av korrupsjon enn privateide selskaper.
  • Manglende konkurranse. Når egen produksjon subsidieres og import utenfra forhindres har disse selskapene i følge kritikerne ingen incitamenter for å forbedre produktene sine, effektivisere produksjonen, tilfredsstille kundene eller forske frem nye oppfinnelser.

Tilhengere av avhengighetsteori mener at teorien om komparative fortrinn bryter sammen når kapitalen – fysisk kapital som maskiner og finanskapital – er så mobil som den er i en globalisert verden. Derfor kan avhengighetsteorier tilby flere nye erkjennelser i en verden av mobile multinasjonale selskaper.

Dette motsies av kritikerne med argumentasjonen at forholdene rundt globaliseringen gjør komparative fortrinn mer relevant. To av hovedantagelsene i komparative fortrinn-teorien – null transport- og kommunikasjonsomkostninger – er mer realistisk antagelse i dagens globale markedsplass enn i tidligere tider. Mens null kommunikasjonomkostninger underbygges ved hjelp av Internett, ser det dog ut til at tendens mot null transportomkostninger kan møte flere hindringer (bl.a. teorier som går under betegnelsen Peak Oil o.a.).

Markedsøkonomer trekker ofte frem en rekke studier av enkelttilfeller for å diskredittere avhengighetsteorien. Bedringen i Indias økonomi etter at landet gikk fra en statskontrollert økonomi til åpen handel nevnes oftest. India ser også ut til å motsi avhengighetsteoretikernes tidligere nevnte påstand om komparative fortrinn og mobilitet, siden så mye av den økonomiske veksten kom som et resultat av slike bevegelser, outsourcing, en av de mest mobile formene for kapitaloverføringer. Tilhengere av avhengighetsteorien vil på sin side påpeke de sosiale følgene – økt polarisering og økt avhengighet som i sin tur begrenser vekstpotensialet og potensialet for å avskaffe fattigdommen.