Austerveg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Austerveg (norrønt: austrvegr) var i norrøn tid betegnelsen på landene i øst, særlig landene ved Østersjøen. Det var også en betegnelse for å dra på vikingtokt mot øst. Den motsatte retningen var vesterveg.

Alt før år 800 hadde svenske nybyggere slått seg ned på kysten av dagens Finland, Estland og Latvia. Utover 800-tallet dro de i store flokker innover dagens Russland. De seilte i små skip oppover de russiske elvene. Der det ikke fantes seilbare elver, trakk de skipene over land og fikk dem ut i store elver som Dnipro, Don og Volga, og ned til Svartehavet eller Det kaspiske hav. I kjølvannet av de svenske skipene fulgte også en del nordmenn og dansker. På veien grunnla nordboerne byer som Holmgard (Novgorod) og Kyiv. Riket rundt Holmgard (Novgorod) ble kalt for Gardariket.

Vikingene i Austerveg ble kalt rus. Dette er opphavet til navnet Russland. I Novgorod og Kyiv styrte mektige fyrster av norrøn ætt, blant annet den første russiske kongefamiliens grunnlegger Ingvar og Helga (russisk: Igor og Olga.)

Nordboerne var handelsmenn; de solgte både pelsverk, honning, bivoks, tjære og våpen, men den dyreste og mest ettertraktede varen var slaver (treller). Araberne hadde bruk for uendelige mengder med arbeidskraft, blant i form av slaver, og vikingene kunne tilby sterke unge menn og kvinner som de hadde tatt til fange underveis.

Ved utløpet til Svartehavet lå Konstantinopel, dagens Istanbul og tidligere Bysants, som vikingene kalte Miklagard (= «den store byen»). Byen hadde flere hundre tusen innbyggere og var hovedstaden i Det bysantinske riket.

Keiseren i Konstantinopel hersket over Balkan og Lilleasia. Han omgav seg med en prakt og luksus som vikingene aldri hadde sett maken til. Slike rikdommer var akkurat hva vikingene var ute etter, og i år 860 plyndret vikingene Konstantinopel for første gang. Da hugget de ned alle som kom i veien for dem, satte fyr på hus og kirker, plyndret og ranet. På den måten tvang de keiseren til å gi dem gull, slik at borgerne i byen skulle få fred. Senere måtte keiseren betale store summer for å unngå ny plyndring. Men han stolte ikke helt på dem likevel. Skulle de handle i byen, måtte de gå igjennom en spesiell port, fulgt av keiserens menn. Våpnene måtte de legge utenfor porten, og de skulle ikke være flere en 50 av gangen.

1000-tallet hadde keiseren flere tusen varjager, eller væringer, som livvakter og leiesoldater. De ble brukt i kriger mot araberne.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]