Asma Jahangir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Asma Jahangir
Asma Jahangir (33308430296).jpg
Asma Jahangir i 2013.
FødtAsma Jilani
27. jan. 1952[1]Rediger på Wikidata
LahoreRediger på Wikidata
Død11. feb. 2018[2][1]Rediger på Wikidata (66 år)
LahoreRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Menneskerettsaktivist, juristRediger på Wikidata
Embete FNs spesialrapportør om menneskerettigheter i Iran (1. november 2016– 11. februar 2018),[3] President for Pakistans høyesteretts advokatforening (27. oktober 2010– 31. oktober 2012), FNs spesialrapportør for religions- og trosfrihet (2004– 2010), FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser (1998– 2004)
Utdannet ved Punjab-universitetet, Kinnaird College for Women (–1978)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet PakistanRediger på Wikidata
Utmerkelser
16 oppføringer
Geuzenpenning (2002)[4], Four Freedoms Award - Freedom of Worship (2010)[5], Martin Ennals Award for Human Rights Defenders (1995)[6], Nord-Sør-prisen (2012)[7], Hilal-i-Imtiaz (2010)[8], Ramon Magsaysay-prisen (1995)[9], Right Livelihood Award (2014)[10], FNs menneskerettighetspris (2018)[11], Nishan-e-Imtiaz (2018)[12], King Baudouin International Development Prize (1998)[13], Millennium Peace Prize for Women (2001)[13], offiser av Æreslegionen (2014)[14], Stefanusprisen (2014)[15], UiOs menneskerettighetspris (2002)[13], UNESCO/Bilbao Prize for the Promotion of a Culture of Human Rights (2010)[16], ukjent (1999)[17]Rediger på Wikidata

Asma Jilani Jahangir (1952–2018) var en menneskerettsaktivist og advokat fra Pakistan.

Jahangir ble fengslet i 1983 for å deltatt i kampen mot militærregimet til president Zia-ul-Haq. Hun førte også en aktiv kamp mot islamiseringspolitikken til ul-Haq, og forsvarte personer anklagd for blasfemi, kvinner som stod i fare for å bli æresdrept og religiøse minoriteter. I 1987 var hun med på å stifte den uavhengige Human Rights Commission of Pakistan (HRCP), og ledet organisasjonen i flere år.

Hun ble satt i husarrest under unntakstilstanden i Pakistan 2007. Hun ble den første kvinnelige president i Pakistans høyesterettsadvokatforening, noe som ble sett på som en seier for progressive krefter og kvinnerettigheter. Hun var visepresident for International Federation for Human Rights, FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser (1998–2004), for religions- og trosfrihet (2004–2010), og for menneskerettighetssituasjonen i Iran (2016–2018). Hun satt i FN-panelet for gransking av Sri Lankas brudd på menneskerettigheter, og dro på FN-oppdrag for å samle inn informasjon om israelske bosetninger.

Jahangir mottok flere priser. I 2014 fikk hun Right Livelihood Award, sammen med den amerikansk IT-teknikeren og varsleren Edward Snowden, for sitt forsvar for menneskerettigheter i Pakistan under «svært vanskelige og komplekse situasjoner og stor personlig risiko». Jahangir ble posthumt tildelt Nishan-e-Imtiaz i 2018, Pakistans høyeste sivile utmerkelse.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Jahangir ble født inn i en velstående familie i Lahore, 27. januar 1952. Hun var elev på pikeskolen Convent of Jesus and Mary. Jahangir fikk bachelorgrad fra Kinnaird College i Lahore, og i 1978 mottok hun bachelorgrad i juss fra Punjab University.[18] Hun giftet seg med naboen og forretningsmannen Tahir Jahangir[19] i 1974.[20] Jahangirs første politiske handling var i 1968, da hun deltok i en kvinnemarsj som endte i en konfrontasjon med politiet.[18]

Hennes far, Malik Ghulam Jilani, som var en tidligere embetsmann og politiker,[19] hadde ofte sittet i fengsel for sin motstand mot Pakistans militære regimer.[18] Mot slutten av 1971 ble faren arrestert igjen, denne gangen av Zulfikar Ali Bhuttos regjering. Bhutto anklagde Jilani for å «føre krig mot Pakistan».[21] Faren var presidenten til Awami League i Vest-Pakistan,[21] og hadde kritisert militærets handlinger mot dets tilhengere i Øst-Pakistan.[20] Jahangir første opptreden i retten var for å representere sin far.[18]

Hennes mor, Begum Sabiha Jilani (1927–2012),[22] ble utdannet ved Forman Christian College i Lahore i en tid da høyere utdanning var uvanlig blant muslimske kvinner. Sabiha var banebrytende da hun startet en klesvirksomhet etter at hennes manns meninger og forvaring førte til konfiskering av familiens landeiendom i 1967.[23]

Aktivisme[rediger | rediger kilde]

Declan Walsh, som var avisen The Guardians korrespondent i Pakistan og Afghanistan fra 2004 til 2011, portretterte henne i en artikkel i 2007. Han skrev blant annet at Jahangir hadde vært en av de ledende skikkelsene i kampen for menneskerettigheter i Pakistan gjennom nesten 40 år, og at hun «har kjempet for mishandlede hustruer, reddet ungdommer fra dødsdom, vært forsvarer for folk som stod tiltalt for blasfemi, og søkt rettferdighet for ofre for æresdrap. Disse kampsakene har skaffet henne både beundrere og fiender i stort antall.»[24] Sakprosaforfatteren og Asia-kjenneren William Dalrymple skrev en artikkel i The New Yorker i 2007 der han beskrev Jahangir som Pakistans «mest synlige og feirede – så vel som mest spottede – menneskerettighetsadvokat», og la til at hun har «brukt sitt yrkesliv til å kjempe for et sekulært sivilsamfunn, utfordre mullaene og generalene, og kjempe for rettighetene til kvinner som står i fare for å bli æresdrept og for religiøse minoriteter som anklages for blasfemi.»[25]

Den indiske generalsekretæren i Amnesty International Salil Shetty karakteriserte Jahangir slik: «I flere tiår kjempet Asma tappert for de mest vanskeligstilte i Pakistan, ofte med stor personlig risiko. Hun gjorde seg til talskvinne for kvinner, barn, tvangsarbeidere, religiøse minoriteter, journalister, de forsvunne og så mange andre. Hun konfronterte urettferdighet hvor enn hun så det.»[26]

Ifølge den pakistanske forfatteren og journalisten Ahmed Rashid ønsket Jahangir et Pakistan basert på landsfaderen Muhammad Ali Jinnahs visjon.[27]

1980-årene[rediger | rediger kilde]

Jahangir mottok Freedom of Worship Medal i 2010 fra The Roosevelt Institute.[28]

General Zia ul-Haq avsatte statsminister Zulfikar Ali Bhutto i 1977 i et militærkupp, og igangsatte islamisering av landet. Fram til da hadde landet vært «mer eller mindre sekulært», i tråd med Jinnahs ønsker. Jinnahs visjon om et «et anglifisert Pakistan» ble forlatt.[25]

Ifølge International Crisis Group oppstod den pakistanske kvinnebevegelsen som en reaksjon mot general Zia ul-Haqs islamiseringspolitikk, og især da hudud-dekretene.[29] Hudud-dekretene erstattet deler av den pakistanske straffeloven med islamske rettspraksiser og straffer. Dette institusjonaliserte kvinnediskriminering på statlig nivå. Hudud-dekretene kriminaliserte samtykket sex mellom ugifte individer.[30] Før endringer kom i 2006[31] risikerte voldtektsofre å bli anklagd for samtykket sex, og dermed selv bli rettsforfulgt.[29] De strengeste straffene i hudud-dekretene for voldtekt kunne bare idømmes på grunnlag av vitnesbyrdene til fire muslimske [mannlige] «sannferdige» personer. Det krevdes også at disse vitnene ikke hadde begått «store synder»,[32] og at de hadde vært vitne til selve «penetrasjonen». Vitnesbyrden til kvinnelige ofre og kvinner generelt ble derfor tillagt ingen juridisk verdi. Mildere straffer kunne idømmes på grunnlag av kvinners vitnebyrd, men et fordomsfullt rettsvesen påla dem «ekstraordinært» bevisbyrde. Resultatet ble at kvinner sluttet å anmelde voldtekt grunnet faren for å bli rettsforfulgt for utroskap eller utukt,[33] med henholdsvis steining til døden og offentlig pisking som de strengeste hudud-straffene.[32] Nær halvparten av alle kvinnelige fengselsinnsatte var anklaget for utukt i 1988.[29]

Da ul-Haq bestemte seg for å håndheve religiøse lover i 1982, ledet Jahangir en protestmarsj i hovedstaden. Med det fikk hun tilnavnet «lille heltinne». Ifølge Jahangir gir religiøse lover «kvinner få rettigheter», og at de «må endres fordi Pakistan ikke kan leve i isolasjon. Vi kan ikke forbli lenket mens andre kvinner avanserer».[34] Samme år ble hun advokat ved Lahore High Court.[35]

Ul-haq islamiserte også de pakistanske blasfemilovene ved å legge til en rekke nye paragrafer, og blant annet ble det innført dødsstraff for blasfemi og ahmadiyyamuslimers religions- og trosfrihet ble kriminalisert.[36][note 1]

Jahangir arbeidet mot hudud-dekretene og pakistanske blasfemilover og for kvinners, barns og religiøse minoriteters rettigheter.[37] Hun var en av grunnleggerne av The Human Rights Commission of Pakistan (HRCP), og ble kommisjonens leder.[23] HRCP forsvarte utro-anklagede kvinner og blasfemianklagede kristne og ahmadiyyamuslimer.[25] Sammen med andre aktivister og advokater stiftet Jahangir og hennes søster Hina Jilani et advokatfirma i 1980. Dette var Pakistans første advokatfirma opprettet av kvinner.[37] I 1981 oppstod Women's Action Forum (WAF),[29] som Jahangir og Jilani bisto med å opprette.[37] Ifølge Ahmed mobiliserte WAF mot det «de anså som en patriarkalsk, geistlig og tilbakegående implementering av islam.»[36] Jahangir var en av lederne av Punjab Women Lawyers Association (PWLA). PWLA organiserte i 12. februar 1983 i Lahore, med deltakere fra WAF, en offentlig protest mot den foreslåtte Law of Evidence. Jahangir og andre WAF-medlemmer ble slått, utsatt for tåregass og arrestert av politiet.[38] Law of Evidence reduserte verdien av kvinners vitnesbyrd til halvparten av menns.[29]

I 1983 ble den blinde, 18 år gamle Safia Bibi voldtatt av sin arbeidsgiver og hans sønn. Hun ble gravid, og siktet for utukt og dømt til offentlig pisking, tre års fengsel og tusen rupees i bøter av en domstol i Sahiwal. WAF offentliggjorde hennes sak både innad i Pakistan og internasjonalt. Før ankesaken kunne begynne ble dommen avvist av den føderale shariadomstolen. Ifølge Hassan førte denne saken til at den pakistanske kvinnebevegelsen ble «meget sofistikert, med hensyn til organisering og koordinering».[39] Samme år ble Jahangir satt i husarrest, og deretter i fengsel fordi hun kjempet for kvinnerettigheter og demokrati.[18]

Jahangir var involvert i saker angående blasfemi og tvangsarbeid.[19] På et WAF-seminar i 1986 utfordret Jahangir de geistliges monopolisering av islam. Hun poengterte at profeten Muhammad hadde vært en analfabet, og at det derfor «ikke var noen prestedømme-mur mellom en troende og Allah.»[36] Hun ble anklaget av general Zia-ul-Haqs utnevnte parlament for å ha begått blasfemi. Denne tok derfor til orde for at hun skulle dømmes til døden.[19]

Jahangir og hennes søster stiftet AGHS Legal Aid [Cell] i 1986, et senter for fri rettshjelp, det første av sitt slag i Pakistan.[23] AGHS Legal Aid Cell har også bidratt til en rekke juridiske reformer siden 1990-årene.[40] AGHS Legal Aid Cell drev også et krisesenter for kvinner, kalt «Dastak», i Lahore.[41]

1990-årene[rediger | rediger kilde]

I 1990 avslo Jahangir statsminister Benazir Bhuttos forslag om at hun skulle stille til valg. I 1994 ønsket Bhutto at Jahangir ble Pakistans første kvinnelige dommer.[21] Jahangir takket nei. Ifølge henne ville det være «hykleri å forsvare lover at jeg ikke tror på, som dødsstraff, blasfemiloven, lovene mot kvinner og lover i favør av barnearbeid.»[34] Jahangir belyste også brudd på menneskerettighetene begått i politiets varetekt. I et brev til The New York Times skrev hun at «en kvinne er arrestert, voldtatt og seksuelt misbrukt hver dag i nærvær av kvinnelige konstabler som er hjelpeløse i slike situasjoner».[42] Hun ble høyesterettsadvokat i 1992.[35] I perioden 1992–1995 var hun Pakistans representant i Defence for Children Internationals styre.[43]

Jahangir mottok en rekke trusler på grunn av sin aktivisme og menneskerettighetsarbeid,[44] og spesielt etter å ha forsvart en 14 år gammel kristen gutt og to onkler av ham, som var anklaget for blasfemi.[19] Utenfor Lahore High Court ble Jahangir angrepet av en mobb som ødela bilen hennes, overfalt sjåføren og truet henne på livet.[45] Etter at Jahangir vant saken ble hennes familie angrepet. Voldsmenn brøt seg inn i deres bolig og de ble holdt som gisler med våpen. Da Jahangir ikke var tilstede prøvde angriperne å myrde Jahangirs svigerinne, men pistolen fungerte ikke og familien klarte å rømme.[19]

I 1996 avgjorde Lahore High Court at muslimske kvinner må ha samtykke fra mannlige verger for å kunne gifte seg. Kvinner i ekteskap som var inngått uten vergers samtykke, risikerte å få sine ekteskap opphevet.[46] Jahangir forsvarte kvinner som var kommet i en slik situasjon,[47] og fremhevet ettervirkningene av domstolens avgjørelse: «Hundrevis har allerede blitt arrestert. Dette kommer rett og slett til å åpne opp slusene for trakassering av kvinner og jenter, fra deres familier og fra myndighetenes side. Domstolene har godkjent undertrykkelsen av dem. Flere tusen i tillegg, vil merke konsekvensene av dette.»[46]

Jahangir og hennes søster tok saken til Saima Imran i 1999. Imran hadde søkt beskyttelse i Dastak fordi hun ønsket skilsmisse fra sin voldelige ektemann. Imran ble senere skutt og drept av sin familie. Drapet regnes som et æresdrap. Jahangir, hennes søster og krisesenteret mottok voldelige trusler tre dager etter drapet.[48]

2000-årene[rediger | rediger kilde]

Jahangir med Indias daværende utenriksminister Pranab Mukherjee (2008).

General Pervez Musharraf tok makten i et militærkupp i 1999.[25]

I 2000 påpekte Jahangir at general Pervez Musharraf og den pakistanske regjering ikke kan bli ansett som forkjempere for menneskerettigheter i Kashmir når Pakistan bryter menneskerettigheter innenlands, og skrev: «En hinduistisk skatteinspektør blir lynsjet i nærvær av hærens personell for angivelig å ha kommet med en bemerkning om skjegget til en handelsmann. Straks etter blir den uheldige hinduistiske tjenestemannen arrestert for å ha begått blasfemi, mens handelsfolk og Lashkar-e-Taiba-aktivister ble tilbudt te under forhandlingene. Den sytti år gamle Mukhtaran Bibi og hennes gravide datter Samina vansmekter i Sheikhupura fengsel, etter falske anklager om blasfemi».[49]

I 2002 ble hun tildelt Lisl and Leo Eitinger Prize (UiOs menneskerettighetspris).[50] I den forbindelse holdt hun en forelesning ved Universitetet i Oslo.[51]

Asma Jahangir tjenestegjorde som FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser (1998–2004) og for religions- og trosfrihet (2004–2010).[52] Jahangir var blant de 29 ekspertene som utarbeidet Yogyakarta-prinsippene, et menneskerettighetsdokument som krever sikring av rettighetene til LHBT-personer og kjønnslikhet.[53]

I mai 2005 arrangerte Jahangir, HRCP, og andre organisasjoner en symbolsk maraton med både mannlige og kvinnelige deltagere i Lahore for å kaste lys på vold mot kvinner. 900 tilhengere av den islamistiske politiske alliansen Muttahida Majlis-e-Amal bevæpnet med skytevåpen, batonger og molotovcocktailer hadde tidligere angrepet deltagere i en maraton med både menn og kvinner i Gujranwala, og Musharrafs regjering snudde i spørsmålet om å tillate offentlige sportsaktiviteter med mannlige og kvinnelige deltagere. Jahangir og andre deltagere ble angrepet av politiet med batonger og forsøkt kledt nakne, etter ordre fra politimennenes sjefer.[54] Jahangir uttalte: «Mange mennesker prøvde å dekke ryggen min fordi jeg kunne bare føle det, jeg ikke kunne se ryggen min. Da de satte meg i politibilen forsikret dem at mitt bilde ble tatt mens ryggen min var naken. Dette var bare for å ydmyke, dette var rett og slett bare for å ydmyke meg.»[55]

I 2007 deltok Jahangir i advokatbevegelsen som kjempet for frie valg og et reelt demokrati.[25] Pervez Musharraf erklærte unntakstilstand i november 2007. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, uttrykte bekymring over Musharraf-regjeringens arrestasjon av Jahangir og andre advokater, menneskerettighetsaktivister og dommere.[56] Jahangir sendte en e-post fra sin husarrest på 90 dager, og bemerket at general Musharraf hadde mistet hodet. Musharraf arresterte progressive og sekulære individer, mens terrorister ble tilbudt våpenhvile og forhandlinger.[57]

2010-årene[rediger | rediger kilde]

Den britiske (under-)minister i utenriksdepartementet Alistair Burt med Asma Jahangir i 2012.

I 2010 ble Jahangir den første kvinnelige presidenten i Pakistans høyesterettsadvokatforening. Ifølge avisen Dawn var dette en seier for progressive krefter og kvinnerettigheter.[58] Hun var også visepresident hos International Federation for Human Rights i perioden 2010-13.[59] I 2012 dro hun på FN-oppdrag for å samle inn informasjon om israelske bosetninger.[60]

NDTV (New Delhi Television) rapporterte 3. september 2013 at amerikanske etterretningsorganisasjoner hadde avdekket bevis for at pakistanske sikkerhetstjenestemenn ønsket å myrde Jahangir i India. Samtidig hadde ikke etterretningsorganisasjonene noen informasjon om denne planen var godkjent av ISI eller ikke.[61]

I 2014 engasjerte FN Jahangir som ekspert i granskingen av Sri Lankas brudd på menneskerettighetene.[62]

I 2016 representerte Jahangir terrordømte som var dømt av militære domstoler i Høyesterett. Jahangir anket alle dommer avsagt av militære domstoler, inkludert dommer som medfører dødsstraff, men Høyesterett forkastet ankene enstemmig.[63] I 2016 ble hun utnevnt til FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Iran, et oppdrag hun fortsatte å ha fram til sin død i februar 2018.[64]

18. januar 2017 holdt Jahangir et Amartya Sen-foredrag på London School of Economics. Hun etterlyste et liberalt narrativ som mottiltak til religiøs intoleranse, som hun mente påvirket institusjoner og politikk i hennes eget hjemland, så vel som i modne demokratier. Hun understrekte at det eksisterer «straffefrihet i stor skala» for forbrytelser begått i religionens navn, og at dette må løses på nasjonalt så vel som internasjonalt. Hun trakk fram intoleransen til Myanmars demokratiaktivist Aung San Suu Kyi som et eksempel, og viste til hennes manglende vilje til å beskytte rohingya-muslimene. Jahangir sa videre: «I 1986 fikk Pakistan blasfemiloven. Så mens vi hadde bare to saker om blasfemi før det året, har vi nå tusenvis. Det viser at man bør være forsiktig dersom man bringer religion inn i lovgivningen, fordi loven i seg selv kan bli et redskap for forfølgelse.» Jahangir var motstander av politisering av religion. Hun mente at terrorangrepet i 11. september 2001 i USA hadde ført til feilslutninger, blant annet ved å skjære alle muslimer over én kam. Videre hadde angrepet ført til religiøs intoleranse som svar på grusomhetene og krav om regimeskifter. Hun mente at polariseringen også hadde vanskeliggjort ytrings-, forenings- og forsamlingsfriheten i land som India og USA.[65] Hun sa:

Vi har aldri tatt de riktige lærdommene. Vi gikk aldri til roten av problemet. Når du begynner å politisere religion så leker du med ilden, og da blir du også brent. En annen lærdom vi ikke tok er at muslimer ikke er homogene.[65]

I desember 2017 ba Jahangir om opprettelsen av en parlamentarisk komité som skulle bringe på det rene hvem som stod bak Faizabad-protestene det året. Hun spurte: «Vi trenger å vite hvordan hæren ble en garantist i løpet av forhandlingene mellom regjeringen og demonstrantene. Hvorfor penger ble fordelt mellom demonstrantene.»[66] Faizabad-protestene var ledet av en islamistisk organisasjon som ønsket å fjerne justisminister Zahid Hamid.[67] Foranledningen var en endring i eden i valgloven som pakistanere må avlegge før de kan stille til valg. På grunn av denne endringen ble regjeringen til Nawaz Sharif oppfattet som ettergivende overfor ahmadiyyamuslimer,[68] og justisminister Zahid Hamid ble beskyldt for å være ahmadiyyamuslim og for å ha gjort seg skyldig i blasfemi.[36] Endringen ble trukket tilbake,[68] men justisministeren gikk likevel av grunnet islamistenes protester i Faizabad og andre steder i landet.[69] Eden avsverger Mirza Ghulam Ahmad, ahmadiyyamuslimenes messias.[68]

Asma talte mot høyesterettsdommen som avsatte statsminister Naawaz Sharif i 2017. Medlemmer av militær etterretning deltok i det felles etterforskningsteamet som undersøkte anklagene om korrupsjon rettet mot Sharifs familie. Jahangir spurte dommerne retorisk om hva de ville ha syntes om Inter-Services Intelligence (ISI) og MI satt i Supreme Judicial Council. Jahangir kritiserte de militæres innblanding i politikken og rettssystemet, og påpekte at ytringsfriheten i Pakistan ikke tillater kritikk mot dem. Jahangir anbefalte den avsatte statsministeren om å søke lettelser for sin situasjon gjennom folket.[70]

Ifølge den pakistanske magasinet Herald går «mange mennesker berserk hver gang hennes navn nevnes», og legger til at «ofte ville, ubekreftede påstander rettes mot henne.» HRCP generelt og Asma Jahangir spesielt ble anklaget for å være «'forrædere' og 'amerikanske agenter' som prøver å sverte Pakistan og ødelegge landets sosiale og politiske system i kvinnerrettigheters og ikke-muslimers rettigheters navn.» Herald bemerket at hennes stil i rettsrommet hadde en «beregnet aggresjon, humor og skarpe one-liners.»[19]

Død[rediger | rediger kilde]

Jahangirs begravelse

Jahangir fikk hjerneslag som førte til hjerneblødning i Lahore den 11. februar 2018, og døde senere på sykehus 66 år gammel.[71] Hun etterlot seg sin ektemann, en sønn og to døtre.[18] Jahangir ble bisatt ved Gaddafi Stadium i Lahore. Både menn og kvinner ba sammen under seremonien.[72]

Ifølge den pakistanske nobelprisvinneren Malala Yousafzai var Jahangir en «frelser for demokrati og menneskerettigheter».[73]

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

Jahangir har skrevet to bøker: The Hudood Ordinance: a divine sanction?: a research study of the Hudood ordinances and their effect on the disadvantaged sections of Pakistan society. (1990) og Children of a Lesser God: Child Prisoners of Pakistan (1993).[74]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Jahangir mottok flere priser. I 2014 fikk hun Right Livelihood Award, sammen med Edward Snowden, for sitt forsvar for menneskerettigheter i Pakistan under «svært vanskelige og komplekse situasjoner og stor personlig risiko.»[75] Jahangir ble posthumt tildelt Nishan-e-Imtiaz i 2018.[76]

Hun hadde også æresdoktorater fra Universitetet i St. Gallen (1998), Queens University (1998), og Amherst College (2003)[35] og Pennsylvania State University (2016).[77]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ul-Haq-regimet islamiserte paragrafene som angår blasfemi (§295 - §298) i den pakistanske straffeloven. Paragrafene er en arv fra Britisk India. Ul-Haq-regimet la til §298A i 1980, som i motsetning til den originale straffeloven, «beskytter» kun spesifikt islamske nøkkelpersonligheter. En annen forskjell lå i at §298A ikke tar hensyn til hensikten til den som ytrer seg. Kriteriet for å bli dømt er selve ytringene. I 1982 ble §295B nedfelt, og denne kriminaliserer spesifikt besudling av Koranen. Begge paragrafene er diskriminerende da de favoriserer islams hellige personligheter og bøker. I 1984 ble §298B og §298C introdusert, også kjent som Ordinance XX, som kriminaliserer ahmadiyyamuslimers religions- og trosfrihet. Ordinance XX tilfredsstiller kravene til islamistbevegelser som Khatm-e-Nabuwat som stod bak opptøyene i 1953 og 1974. I 1986 ble paragraf §295C vedtatt. Denne «beskytter» igjen islamske nøkkelpersonligheter og skrifter, og pålegger dødsstraff.[36]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000030132, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Mort d’Asma Jahangir, militante pakistanaise des droits de l’homme», publisert i Le Monde, utgitt 11. februar 2018[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ https://ir.usembassy.gov/appointment-asma-jahangir/.
  4. ^ geuzenpenning.nl[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ rooseveltinstitute.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.martinennalsaward.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.coe.int[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.rightlivelihoodaward.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.dw.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ economictimes.indiatimes.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.thenews.com.pk[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c www.uniforum.uio.no[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ tribune.com.pk[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.unesco.org[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.nuernberg.de[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c d e f Masood, Salman (11. februar 2018). «Asma Jahangir, Fearless Pakistani Rights Activist, Dies at 66». The New York Times. 
  19. ^ a b c d e f g Ijaz, Saroop (11. februar 2018). «Asma Jahangir: The street fighter». The Herald. Dawn Media Group. 
  20. ^ a b BBC (2. mars 2018). «Asma Jahangir: Who will succeed the woman who fought for Pakistan’s soul?». 
  21. ^ a b c Mayuga, Sylvia (6. januar 2009). «Biography of Asma Jahangir». Magsaysay Award Foundation Online. 
  22. ^ Dawn (1. oktober 2012). «Begum Sabiha Jilani passes away». Dawn. 
  23. ^ a b c EuropaWorld (3. september 2009). «Asma Jahangir and Hina Jilani». 
  24. ^ Walsh, Declan (21. juli 2007). «Blood and guts». The Guardian. 
  25. ^ a b c d e Dalrymple, William (16. juli 2007). «Days of Rage». The New Yorker. 
  26. ^ «Pakistan: Asma Jahangir leaves behind a powerful human rights legacy». Amnesty International. 12. februar 2018. «"- For decades, Asma bravely fought for the most disadvantaged people in Pakistan, often at great personal risk. She championed the cause of women, children, bonded labourers, religious minorities, journalists, the disappeared, and so many others. She confronted injustice wherever she saw it." Salil Shetty, Secretary General of Amnesty International» 
  27. ^ Kazmin, Amy (16. februar 2018). «Asma Jahangir, 1952-2018, human rights activist and lawyer». Financial Times. 
  28. ^ «Franklin D. Roosevelt Four Freedoms Awards». The Roosevelt Institute. 
  29. ^ a b c d e International Crisis Group (8. april 2015). «Women, Violence and Conflict in Pakistan». Asia Report. 265: 3. 
  30. ^ International Crisis Group (8. april 2015). «Women, Violence and Conflict in Pakistan» (PDF). Asia Report. 265: 2. 
  31. ^ International Crisis Group (8. april 2015). «Women, Violence and Conflict in Pakistan» (PDF). Asia Report. 265: 4. 
  32. ^ a b International Crisis Group (8. april 2015). «Women, Violence and Conflict in Pakistan» (PDF). Asia Report. 265: 2 – 3. 
  33. ^ The Human Rights Watch (1995). «The Human Rights Watch Global Report on Women's Human Rights» (PDF). Human Rights Watch Women's Rights Project. The Human Rights Watch: 145 – 146. 
  34. ^ a b ASIANOW (1. september 1995). «Asia's Most Powerful Women». ASIANOW. CNN. 
  35. ^ a b c «CV Asma Jahangir» (PDF). FNs høykommissær for menneskerettigheter. 
  36. ^ a b c d e Ahmed, Asad (31. oktober 2018). «A brief history of the anti-blasphemy laws». The Herald. Dawn Media Group. 
  37. ^ a b c Kazmi, Laila (2008). «Asma Jahangir». Jazbah Magazine - Women of Pakistan. 
  38. ^ Sarwar, Beena (9. desember 2008). «Fighting Hudood, Protect Women». Himal Southasian. 
  39. ^ Hassan, Taimur-ul (2010). «The Performance of Press During Women Movement in Pakistan». South Asian Studies. 25 (2): 314–315. 
  40. ^ «Advocacy & Legal Reforms». www.aghslaw.net. AGHS Legal Aid Cell. 
  41. ^ «Mission and History». dastak. Dastak Charitable Trust. 
  42. ^ Amnesty International (6. desember 1995). «Women in Pakistan: disadvantaged and denied their human rights». Amnesty International: 7. .
  43. ^ Defence for Children International (7. november 2007). «DCI calls for the release of political prisoner, Ms Asma Jahangir, former member of DCI's International Executive Council» (PDF). DCI. 
  44. ^ «Lisl and Leo Eitinger Prize: Prize winner 2002 Asma Jahangir». Universitetet i Oslo. 22. oktober 2002. Besøkt 12. mars 2021. 
  45. ^ International Commission of Jurists (21. februar 1995). «Pakistan: Attack on advocate Asma Jahangir». 
  46. ^ a b Alibhai-Brown, Yasmin (5. oktober 2017). «A beacon in Islam's dark age». The Independent. 
  47. ^ Dawn (14. mai 2003). «Police exploiting LHC ruling, apex court told: Delay in Saima case affected 250 couples: Asma». Dawn. 
  48. ^ The Guardian (27. mai 1999). «A question of honour». The Guardian. 
  49. ^ Jahangir, Asma (4. oktober 2000). «Whither are we?». Dawn. 
  50. ^ «Tidligere vinnere av UiOs menneskerettighetspris - Universitetet i Oslo». www.uio.no (norsk). Universitetet i Oslo. Besøkt 11. mars 2021. «Den pakistanske advokaten og menneskerettighetsaktivisten Asma Jahangir fikk prisen for sin kamp mot æresdrap i sitt hjemland, og hennes internasjonale arbeid som FN spesialrapportør for utenomrettslige, summariske eller vilkårlige henrettelser.» 
  51. ^ «The Eitinger Seminar 2002». web.archive.org. Universitetet i Oslo. 22. oktober 2002. Besøkt 11. mars 2021. «We are proud to have this year’s winner of the University’s Human Rights Prize – Lisl and Leo Eitinger’s Prize, at the seminar: Ms. Asma Jahangir, Pakistan.» 
  52. ^ Office of the Minister of Foreign Affairs (10. mars 2011). «Minister Cannon Presents First Annual John Diefenbaker Defender of Human Rights and Freedom Award». Government of Canada. 
  53. ^ Human Rights Watch (26. mars 2007). «‘Yogyakarta Principles’ a Milestone for Lesbian, Gay, Bisexual, and Transgender Rights». Human Rights Watch. 
  54. ^ Hasan, Ali Dayan (15. juni 2005). «Pakistan's Moderates are Beaten In Public». The International Herald Tribune. 
  55. ^ McKenna, Terence (28. februar 2006). «Pakistan, land, gold, women». The National. CBC news. 
  56. ^ «Ban Ki-moon urges Pakistan to release detained, return to democratic rule». UN News. 5. november 2007. 
  57. ^ Jahangir, Asma (5. november 2007). «Musharraf has lost his marbles and is targeting progressives». The Independent. 
  58. ^ Dawn (27. oktober 2010). «Asma wins to become first woman head of SCBA». Dawn. 
  59. ^ Christopoulos, Dimitris (12. februar 2018). «FIDH pays tribute to Asma Jahangir, a Pakistani lawyer and activist for human rights». FIDH. 
  60. ^ United Nations Human Rights Council. «International Fact-Finding Mission on Israeli Settlements in the Occupied Palestinian Territory». United Nations Human Rights Council. 
  61. ^ NDTV (3. september 2013). «Pakistan planned to kill human rights activist Asma Jahangir in India: reports». NDTV.com. 
  62. ^ Srinivasan, Meera (25. juni 2014). «Asma Jahangir to assist UN probe in Sri Lanka». The Hindu. 
  63. ^ Khan, Raza (29. august 2016). «Supreme Court rejects all 16 appeals of terror convicts set to hang». Dawn. 
  64. ^ OHCHR. «Special Rapporteur on the situation of human rights in the Islamic Republic of Iran». OHCHR. 
  65. ^ a b Sonwalkar, Prasun (18. januar 2016). «Curb intolerance before it's too late, exhorts Pak rights activist Asma Jahangir». Hindustan Times. «We never learnt the right lessons. We never went to the root of the problem. Once you start politicising religion, you play with fire and you get burnt as well. Another lesson we did not learn is that Muslims are not homogenous.» 
  66. ^ Junaidi, Ikram (17. desember 2017). «Asma seeks parliamentary probe into Faizabad sit-in». Dawn. 
  67. ^ BBC (26. november 2017). «Islamabad protests: Pakistan 'won't use force' to clear Islamists». BBC. 
  68. ^ a b c Hanif, Mohammed (19. oktober 2017). «Pakistan, Land of the Intolerant». The New York Times. 
  69. ^ Jamal, Sana (27. november 2017). «Law Minister Zahid Hamid resigns after three-week protest by religious parties». Gulf News. 
  70. ^ Junaidi, Ikram (4. august 2017). «Asma Jahangir lashes out at the powers that be». Dawn. 
  71. ^ Malik, Adnan og Shakir, Riaz (11. februar 2018). «Human rights icon Asma Jahangir passes away in Lahore». Geo TV. 
  72. ^ Mohydin, Rimmel (14. februar 2018). «The silence at Gaddafi during Asma's funeral was a reminder of what losing a champion sounds like». Dawn. 
  73. ^ BBC (11. februar 2018). «Asma Jahangir: Pakistan human rights champion dies». BBC. 
  74. ^ The Right Livelihood Award (2014). «Asma Jahangir (2014, Pakistan)». The Right Livelihood Foundation. 
  75. ^ Shamil, Shams (25. september 2014). «Asma Jahangir: Alternative Nobel prize an 'honor for Pakistani activists'». Deutsche Welle. 
  76. ^ The News (15. mars 2018). «Asma Jahangir, Junaid Jamshed, Afridi, Misbah among 141 nominated for Civil Awards». The News. 
  77. ^ Pennsylvania State University. «Penn Law to Award Honorary Degree to Asma Jahangir». Pennsylvania State University. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]