Arvo Pärt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arvo Pärt
Født11. sep. 1935[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
Paide[5]
BeskjeftigelseKlassisk komponist, musiker, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedEstlands musikk- og teaterakademi
EktefelleNora Pärt[6][7]
BarnMichael Pärt
NasjonalitetEstland (1991–)
Sovjetunionen (1940–1991)
Estland (1935–1940)
Østerrike (1980–)
Medlem avSerbias vitenskaps- og kunstakademi (2009–) (utanlandsk medlem)[8]
American Academy of Arts and Letters (1996–) (æresmedlem)[9]
Kungliga Musikaliska Akademien (1991–)
Det estiske vitenskapsakademiet (2011–)[10]
Det pavelige råd for kulturen (2011–)[11]
Utmerkelser
16 oppføringer
Ridder av Æreslegionen (2011)
Herder-prisen (2000)
Praemium Imperiale (2014)[12]
Léonie Sonnings musikkpris (2008)
1. klasse av Riksvåpenets orden (2006)
Æresdoktor ved Universitetet i Liège (2009)[13]
Ratzinger Prize (2017)[14]
Æresdoktor ved Durham-universitetet (2003)
Honorary doctor of the University of Fribourg (2007)
Æresdoktor ved Universitetet i St. Andrews (2010)
Tallinns byvåpens medalje (2011)
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2015)
Æresdoktot ved Universitetet I Sydney
Zasłużony Kulturze Gloria Artis
Offiser av Eikekroneordenen (2022)[15]
Polar Music Prize (2023)[16]
Sjangre/
former		Symfoni, samtidsmusikk, minimalistisk musikk, religiøs musikk
IMDBIMDb
Arvo Pärt på Commons

Arvo Pärt (født 11. september 1935, i Paide, Järvamaa i Estland) er en estisk komponist, og en av de mest kjente nålevende kirkemusikkkomponister.[17]

Siden sent i 1970-årene har Pärt arbeidet med en egenutviklet komposisjonsteknikk han kaller tintinnabuli (klokkeklang), en særegen form for minimalisme inspirert av gregoriansk sang.[18]

Liv[rediger | rediger kilde]

Pärts musikalske opplæring startet da han var sju år. Fjorten år gammel skrev han sine egne komposisjoner. Han begynte å studere musikk i 1954, arbeidet som lydtekniker i Eesti Raadio og studerte fra 1958 til 1963 komposisjon hos Veljo Tormis og Heino Eller i Tallinn. De tidlige, neoklassisistiske, verkene hans er inspirert av musikken til Sjostakovitsj, Prokofjev og Bartók. Senere eksperimenterte Pärt med Schönbergs tolvtoneteknikk samt serialisme.

Sovjetiske kulturfunksjonærer reagerte på Pärts ikke-systemkonforme komposisjonsteknikker og religiøst inspirerte musikk, og i 1960 vakte komposisjonen Nekrolog, det tidligste estiske verk i tolvtoneteknikk, offisiell misbilligelse. Pärt var på leting etter en ny uttrykksform, og som student ved Moskva konservatorium fant han denne i 1963 med den såkalte collage-teknikken, som innebar at han lånte klangmateriale fra andres komposisjoner, framfor alt Johann Sebastian Bach. Teknikken viste seg imidlertid å være en blindgate for Pärt; han hadde på følelsen at «det ikke hadde noen hensikt å komponere når man nesten bare siterte».[19][20]

I begynnelsen av 1970-årene ble Pärt medlem av den russisk-ortodokse kirke. Under en lang pause i sin skapende virksomhet (1968–1976) – den 3. symfoni (1971) er hans eneste autoriserte verk fra denne perioden – beskjeftiget han seg framfor alt med gregoriansk sang, Notre-Dame-skolen og klassisk vokalpolyfoni. Da Pärt presenterte klaverstykket Für Alina i 1976, viste det seg at han hadde brukt fraværet til å utvikle sin egen særpregede stil der personlige emosjoner trer tilbake til fordel for en asketisk inspirert balanse. Dette nye tonespråket, som har gjennomsyret hans verk siden, kalte han Tintinnabuli-stilen («bjellestilen»). Med det mener han at treklangens «bjelleklang» toner med gjennom hele stykket. Målet er å redusere klangmaterialet til det absolutt vesentligste. Komposisjonsteknisk består Pärts tintinnabuli-verk av to stemmer: én består av en dur- eller molltreklang, den andre er melodistemmen som ikke nødvendigvis går i samme toneart som den første. Strenge regler knytter de to stemmene sammen. Toklangen er den minste musikalske byggesteinen, og derfor består også melodistemmen av to stemmer. Til tross for materialets enkelthet og målsettingen om å skjære vekk alt overflødig mangler ikke strukturen som oppstår, kompleksitet. Med hjelp av gamle teknikker, som proporsjonskanons, utviklet han former som med sin regelmessighet utstråler en stor ro. Treklangtonenes statikk representerer så å si evigheten, mens melodienes dynamikk står for tidens forgjengelighet.

På grunn av trykket fra sovjetmakten emigrerte Arvo Pärt og familien i 1980. Siden da har han bodd i Berlin-Lankwitz. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og Estlands uavhengighet tilbringer han deler av året på sitt estiske landsted.

Til å være en samtidskomponist kan Pärt glede seg over en uvanlig popularitet, og han er tildelt en rekke utmerkelser.

Konsertsesongen 2006/7 tilegnet Arvo Pärt oppførelsene av sine verk til den myrdede journalisten Anna Politkovskaja, som gjentatte ganger hadde kritisert Vladimir Putins politikk.[21]

Verk[rediger | rediger kilde]

Arvo Pärt (2011)

Gjennom sin nesten utelukkende religiøst motiverte musikk søker Pärt å oppnå et ideal om enkelhet som støtter opp under et åndelig budskap. Han utviklet sin egen musikkstil som han kaller tintinnabuli (klokkeklang): enkle harmonier, stort sett treklanger og disse overlappende skalaene bestemmer hans rytmisk bevisst enkelt holdte komposisjoner.

Pärt forklarer sin musikk slik:

«Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg. Jeg arbeider med lite materiale, med én stemme, med to stemmer. Jeg bygger av enkelt stoff, av en treklang, en bestemt tonekvalitet. De tre klangene i en treklang minner om klokker. Derfor har jeg kalt det Tintinnabuli.»[22][20]

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Arvo Part, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Arvo-Part, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000021498, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pärt-arvo[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.arvopart.ee, besøkt 24. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ interlude.hk, besøkt 24. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ SANU member ID pert-arvo, besøkt 24. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ epl.delfi.ee[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.akadeemia.ee[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ visnews-en.blogspot.com.ee[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.uliege.be[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Verleihung des Ratzinger-Preises», besøkt 18. november 2017[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ gouvernement.lu[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.euronews.com[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Arvo Part Answers
  18. ^ Larry Sitsky, Music of the twentieth-century avant-garde: a biocritical sourcebook, 2002.
  19. ^ «es mache keinen Sinn mehr, Musik zu schreiben, wenn man fast nur mehr zitiert.»
  20. ^ a b Harenberg Komponistenlexikon, Mannheim 2004. s. 691
  21. ^ Programhefte til Hamburger Symphonikernes framføringer 5. symfoni 24./25. februar 2007
  22. ^ Ich habe entdeckt, dass es genügt, wenn ein einziger Ton schön gespielt wird. Dieser Ton, die Stille oder das Schweigen beruhigen mich. Ich arbeite mit wenig Material, mit einer Stimme, mit zwei Stimmen. Ich baue aus primitivem Stoff, aus einem Dreiklang, einer bestimmten Tonqualität. Die drei Klänge eines Dreiklangs wirken glockenähnlich. So habe ich es Tintinnabuli genannt.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Henrik Marstal: Arvo Pärt – Længslen efter de hvide tangenter (dansk biografi)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Arvo Pärt – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arvo_Pärt&oldid=20722050»