Arturos øy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arturos øy (italiensk: L'isola di Arturo) er en roman av Elsa Morante fra 1957. Romanen et sentrert rundt den ensomme gutten «Arturo» som vokser opp på øya Procida i Napolibukta, og handler om å bli voksen. Morante vant prisen Premio Strega for romanen, som ble filmatisert av Damiano Damiani i 1962. Den norske oversettelsen ved Hans Braarvig utkom på Gyldendal i 1959.

Handlingsgang[rediger | rediger kilde]

Lokaliseringen av Procida i Napolibukten

I romanen vokser en liten gutt ved navn Arturo opp på øya Procida i Napolibukta. På øya finnes det et fengsel. Arturo selv bor i et dystert herrehus som hans far har arvet. Hva gutten har av skolegang er hva han får via bøker bestående av mannlige helter og ridderskap som han finner i herrehusets bibliotek. Arturo idealiserer sin mor som døde da han ble født. Han dyrker også sin høye, blonde og ofte fraværende far. Selv er han fysisk aktiv og ror med en båt og svømmer langs øya.

Det eneste levende vesen som han kan dele sin fryd er med sin hund Immacolatella. Bygningen med samme navn, inkluderte dens historiske fontene, Fontana del Gigante, er et berømt byggverk som står ved vannkanten i Napolis havneområde. Som Arturos mor døde da hun fødte ham, slik dør også hans elskede hund etter å ha født et kull med valper.

Da han er fjorten år gammel kommer faren med en ny brud, Nunziatella. Hans stemor er kun to år eldre enn ham selv. Lydene fra faren som elsker med Nunziatella om nettene er forstyrrende for den unge gutten på mer enn én måte. Snart blir Arturo forelsket i Nunziatella, som liker ham, men avviser hans seksuelle tilnærmelser. Nunziatella føder senere et barn med blondt hår, og for en tid erstatter barnet Arturo i hennes ømhet. Senere oppdager Arturo at hans far har blitt forelsket i en fange i øyas fengsel. Ved romanens avslutning blir fangen løslatt, og Arturo, som føler seg forrådt av faren, forlater øya for fastlandet.