Arthur Oxaas
| Arthur Oxaas | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. mars 1888[1] | ||
| Død | 23. jan. 1974[2] (85 år) | ||
| Beskjeftigelse | Fangstmann | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Tromsø gravlund | ||
| Utmerkelser | Kongens fortjenstmedalje[3] | ||
Arthur Harder Lorange Oxaas (født i 1888 i Tromsø, død 23. januar 1974) var en norsk fangstmann.[4][5] Oxaas hadde tilsammen 29 overvintringer som fangstmann på Svalbard i perioden 1906–1947, og han har beskrevet sitt liv som fangstmann i sine dagbøker og i sin selvbiografi Svalbard var min verden fra 1955.
Familie[rediger | rediger kilde]
Arthur var sønn av Christian R. Oxaas og Anthonie Helene Oxaas (født Schanche). I folketellingen for Tromsø kjøpstad i 1900 oppgis det at faren var bryggeformann, og moren var husmor. Arthur var eldst i søskenflokken, og han hadde to brødre og tre søstre (ved nevnte folketelling for 1900).[6]
Fangstlivet[rediger | rediger kilde]
Sin første hyre fikk han som fjortenåring på sluppen «Isbjørn» i 1902, ved hjelp av sin far. I sin biografi fra 1955 skrev han dette om yrkesvalget:
«Valg av yrke falt ikke oss Tromsøgutter så vanskelig. For de fleste var fangstlivet som stod som det forjettede land».
Etter sin første hyre begynte han i lære hos børsemaker Andersen i Tromsø. To år senere bestemte han seg for å reise ut på ishavet på nytt, men da på jekta «Tora den blide». I 1905 fikk han hyre som matros og fangstmann ombord på «Victoria». Etter å ha mønstret av fra «Victoria» valgte han å prøve en overvintring i Dianabukta med Petter Trondsens ekspedisjon. Ekspedisjonen bestod av åtte mann, og startet fra Tromsø den 15. august 1906. Etter denne ekspedisjonen fortsatte han som fangstmann på Svalbard. Han deltok i en rekke ulike ekspedisjoner, samt enkelte overvintringer alene. Han oppholdt seg flere steder på Svalbard, og fortsatt er det fangsthytter som Oxaas har bygget som står ulike steder på Spitsbergen.
I 1936 hadde Oxaas med seg sin forlovede Anna Lambela på overvintring i fangsthytta på Kapp Wijk i Nordfjorden. I juni 1937 giftet de seg i Longyearbyen kirke.[7] Hun var med på flere av hans overvintringer fram til 1947.
I 1941, under andre verdenskrig, ble de evakuert fra Svalbard og bodde i England under store deler av krigen. Om ektefellen skrev Oxaas i sin dagbok den 23. desember 1937:
«Min kone har bagt og strævet til Jul. En kvinne jør mer for att det skal være fest og høitid, det er da stor forskjell mot når vi er alene mannfolk.»
I sine år som fangstmann har han beskrevet følgende om fangsten:
I løpet av disse årene har jeg tilsammen nedlagt eller fanget 373 isbjørner og 1889 rever. Dertil kommer atskillige andre polardyr, som kobbe og snadd, uten at jeg kan nevne noen tall.
Hendelser[rediger | rediger kilde]
Johan Sivertsens ekspedisjon[rediger | rediger kilde]
Høsten 1909 døde fangstekspedisjonslaget til Johan Sivertsen og hele hans mannskap. Ettersom nordsiden av Spitsbergen var blokkert av is den vinteren, var det ingen fartøy som kom seg oppover. I 1910 rodde Oxaas sammen med Ole Hogstad 280 mil for å begrave mennene. I utgangspunktet skulle statlige myndigheter ha sendt ut en ekspedisjon for å begrave dem, men dette skjedde ikke.[trenger referanse] Oxaas og Hogstad fikk ingen erstatning fra staten for utførelsen av oppdraget.[4]
Besøk av Helge Ingstad[rediger | rediger kilde]
I sine år som fangstmann hadde Oxaas flere besøk av ulike ekspedisjoner og andre fangstmenn. Under overvintringen i 1932 hadde han besøk av Helge Ingstad. I Helge Ingstads biografi Landet med de kalde kyste er dette besøket beskrevet.
Fangsthytter[rediger | rediger kilde]
Oxaas bygget opp flere fangsthytter på Svalbard, deriblant bistasjon i 1924 på Flathuken og fangsthytta på Skansbukta i 1923. Fortsatt er det hytter som står igjen etter han.
Fangsthyttene med bistasjoner er av høy historisk verdi. Sammen med rapporteringer om fangsten, noen dagbøker og private notater av fangstmennene er hyttene de viktigste fysiske levninger som forteller om den norske overvintringsfangst på øygruppen – hyttene bærer en verdi sui generis.[8]
Hederstegn[rediger | rediger kilde]
I 1952 mottok Oxaas Kongens fortjenstmedalje i sølv.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- 1955: Svalbard var min verden, Aschehoug[9]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ingstad, Helge: Landet med de kalde kyster
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ godfjord.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ polarhistorie.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Arthur Oxaas -». blog.npolar.no. Arkivert fra originalen 29. august 2022. Besøkt 29. august 2022.
- ^ «Arthur Oxaas -». polarhistorie.no. Besøkt 7. november 2023.
- ^ Digitalarkivet: Folketelling 1900 for 1902 Tromsø kjøpstad - Nedre Skolegade 52, Arthur K. L. Oxaas Avfotografering av originalen Besøkt 2. september 2022
- ^ Tore Sørensen. «Fangstmannsjul på Svalbard : Kvinner i fangsthyttene». www.polarhistorie.no. Besøkt 27. oktober 2023. «Arthur Oxaas har beskrevet julekvelden 1936 som den festligste han opplevde på Svalbard. Han hadde med seg sin forlovede Anna Andreassen på overvintring for første gang, og dette gjorde at det ble en helt ny sving på sakene i fangsthytta hans på Kapp Wijk i Nordfjorden denne vinteren.»
- ^ «Dokumentasjon av fangsthytter på Svalbard» (PDF). Sysselmannen på Svalbard/miljøvernavdelingen (www.sysselmesteren.no). 2010. Besøkt 2. september 2022.
- ^ Arthur Oxaas (1955). «Svalbard var min verden». www.nb.no. Besøkt 29. august 2022.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Vågemot miniforlag: Fangstmann Arthur Oxaas (første gang publisert i bladet Tromsø 31. mars 1951) Besøkt 30. august 2022
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Digitaliserte versjoner av Oxaas' dagbøker hos Norsk Polarinstitutt Besøkt 2. september 2022