Arthur Fitzgerald Kinnaird

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arthur Fitzgerald Kinnaird
Arthur Fitzgerald Kinnaird.jpg
Født 16. februar 1847
Kensington
Død 30. januar 1923 (75 år)
London
Utdannet ved Eton College
Nasjonalitet Storbritannia

Arthur Fitzgerald Kinnaird, 11. lord Kinnaird, (født 16. februar 1847, død 30. januar 1923) var leder av The Football Association, og en fremtredende fotballspiller.

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

FA Cup-meritter[rediger | rediger kilde]

Kinnaird spilte i den andre FA-cupfinalen i 1873 da Wanderers slo Oxford University 2-0. Deretter deltok han i ytterligere åtte finaler. Han vant tilsammen tre ganger med Wanderers og to ganger med Old Etonians, en rekord som fortsatt står.[trenger referanse] Sitt femte cupmesterskap tok han da Old Etonians slo Blackburn Rovers 1-0 i 1882, og han feiret ved å stå på hodet foran paviljongen.[trenger referanse]

Allsidig spiller[rediger | rediger kilde]

I løpet av karrieren som cupfinalespiller, spilte Kinnaird i alle posisjoner fra keeper til angriper. I 1877-finalen da han spilte for Wanderers, scoret han tidenes første selvmål i en FA-cupfinale.[trenger referanse] Det skjedde da han ved et uhell tok et steg tilbake og gikk over streken, etter å ha tatt et ufarlig langskudd fra en Oxford University-angriper. Målet ble riktignok ikke kreditert Kinnaird før de tidlige fotballstatistikkene ble gjennomgått hundre år senere.[trenger referanse] Det har blitt spekulert i at Kinnaird benyttet seg av sin stilling i FA-styret til å skygge over episoden.[trenger referanse] Men forvirringen rundt målscoreren ser ut til å ha oppstått på grunn av den noe unøyaktige kamprapporten, som var vanlig i disse pionér-årene.[trenger referanse]

Som sønn av en gammel Perth-familie, spilte også Kinnaird en landskamp for Skottland, da de møtte England i tidenes andre offisielle landskamp på The Oval i 1873.[trenger referanse] Han representerte også Skottland i tilsammen tre uoffisielle landskamper mot England i 1870 og 1871.

«Hacking»[rediger | rediger kilde]

Kinnaird var kjent for «hacking», en kontroversiell spillestil i disse årene som gikk ut på at det skulle være tillatt å sparke motspillerne på leggen.[trenger referanse] Han var også kjent for å være den kanskje hardeste og råeste takleren i sin tid.[trenger referanse]

Karakteristikker[rediger | rediger kilde]

Sportsskribenter samt med- og motspillere kvidde seg for å rose Kinnairds evner som fotballspiller, både under og etter hans karriere.[trenger referanse] J.A.H. Catton, redaktør for Athletic News, skrev følgende om ham: «Gjennomsnittlig kroppsbygning, og rufsete langt skjegg. Virket ikke som en skotte før noen snakket til ham og hørte hans høye røst, og korte konsise setninger. Men han hadde også manerene til en dannet mann. Han var en ledertype, og fremfor alt en muskuløs kristen. Som spiller, i hvilken som helst posisjon, var han eksponent for en fysisk og robust fotball. Han var med å gjøre fotballen populær ved å være aktiv innen sporten i alle samfunnsklasser. Han var like mye sammen med guttene i London-klubben Polytechnic som med Old Etonians.

Han var en velkjent figur på banen, alltid kledd i bukser og blå/hvit caps. Lord Kinnaird pleide å si at han spilte fire eller fem kamper i uken, og ble aldri lei. Men han innrømmet senere i livet at han ville blitt utvist etter fem minutter i den moderne fotballen. Men innenfor sin tids regler var han en fair spiller, og tok like mye juling som han gav.»[trenger referanse]

Etter den aktive karrieren[rediger | rediger kilde]

Kinnaird satt i FA-komitéen i en alder av 22 år i 1869. Åtte år senere ble han kasserer, og president 13 år etter det igjen da han overtok etter Major Francis Marindin. Kinnaird satt som FA-president i 33 år, frem til sin død i 1923 – bare måneder før Wembley stadion ble åpnet.

Utenfor fotballen hadde han i tillegg en rekke offentlige verv. Han var ridder av Tistelordenen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]