Arcade Fire

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arcade Fire
UtmerkelserJuno Award for Group of the Year (2011)[1]
Juno Humanitarian Award
OpphavMontréal, Quebec, Canada
SjangerIndierock
barokkpop
kunstrock
Aktive år2003 - nå
PlateselskapSonovox
Merge
City Slang
Spunk
NettstedArcadeFire.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Win Butler
Régine Chassagne
Richard Reed Parry
William Butler
Tim Kingsbury
Sarah Neufeld
Jeremy Gara
Tidligere medlemmer
Howard Bilerman 2003-2004
Josh Deu 1998-2003
Brendan Reed 2000-2003
Tim Kyle 2002-2003
Dane Mills 2002 2003
Myles Broscoe
Logo
Arcade Fires logo
Andre forhold
Arcade Fire på Commons

Arcade Fire er et indierockeband fra i Montréal, Quebec, Canada, som er frontet av ekteparet Win Butler og Régine Chassagne. I tillegg til de faste instrumentene (gitar, trommer og bassgitar), spiller bandmedlemmene også piano, fiolin, bratsj, cello, kontrabass, xylofon, klokkespill, keyboard, valthorn, trekkspill, ħarpe og mandolin. Bandet tar mesteparten av instrumente sine med på turné, hvor bandmedlemmene ofte bytter instrument i løpet av konsertene.

Arcade Fire har vunnet flere priser, inkludert Meteors beste internasjonale album i 2008, og Juno Awards sin pris for årets alternative musikkalbum i 2008 for Neon Bible. Bandet ble også nominert til Grammy Award for beste alternative musikkalbum i 2005 for Funeral og i 2008 for Neon Bible. Bandet gav ut sitt tredje studioalbum, The Suburbs i 2010, til positiv kritikk fra anmeldere, mens det fjerde albumet, Reflektor, kom ut i 2013. The Suburbs og Reflektor toppet begge albumlistene i blant annet USA og Storbritiannia.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oppstart og tidligere verk (2001)[rediger | rediger kilde]

Win Butler begynte først å fremføre under navnet Arcade Fire i 2001, og spilte inn «2001 Demos» før han flyttet til Montreal. Den første versjonen av Arcade Fire i Montreal oppstod rundt sommer/høst 2001, da de stort sett spilte på loft og kunstgallerier (en av deres første konserter var på Concordia Universitys galleri, hvor bandet også spilte rundt jul samme år). Da bestod bandet av Win Butler, Régine Chassagne, bassisten Myles Broscoe (senere i Les Angles Morts, Crystal Clyffs og AIDS Wolf), gitarist/trommespiller Dane Mills (senere i Crackpot), samt Brendan Reed (senere i Les Angles Morts, og Clues) som spilte flere instrumenter. Disse bodde i samme området av Montreal som Win Butler og Régine Chassagne, og jobbet med dem på tidlige sanger og arrangementer.

Bandet begynte å splittes i løpet av sommeren 2002, da de reiste til Butlers familiegård i maine for å spille inn EP-en Arcade Fire. Forholdet mellom Butler og Broscoe var veldig spent, og førte etter en stund til at Broscoe forlot bandet etter innspillingen. Han ble erstattet av Richard Reed Parry, som kjørte bandet fra Montreal til Maine. I vinteren 2003 feiret bandet utgivelsen av EP-en sin med en konsert på Montreals Casa del Popolo. Konserten endte med en krangel mellom Butler og Reed, som endte med at Reed sluttet i bandet på scenen. Mills sa senere at dette trolig var slutten på Arcade Fire, men Wins bror, William Butler (Sangen «William Pierce Butler» handlet om ham) og Tim Kingsbury ble rekruttert, og bandet fortsatte med å reklamere for EP-en sin. Utgivelsen (ofte referert til som Us Kids Now EP) ble solgt under deres første konserter. Etter at bandet ble kjent ble EP-en gjenutgitt i en ny utgave.[2]

På grunn av deres utstråling under tidlige konserter, fikk bandet en platekontrakt med det uavhengige plateselskapet Merge Records før slutten av deres første år sammen.[3]

Da han ble spurt om ryktene rundt at bandets navn kom fra en brann i en arkade var sanne, svarte Win Butler: "It's not a rumour, it's based on a story that someone told me. It's not an actual event, but one that I took to be real. I would say that it's probably something that the kid made up, but at the time I believed him."[4]

Funeral (2004–2006)[rediger | rediger kilde]

Funeral ble gitt ut i september 2004 i Canada, og februar 2005 i Storbritannia. Debutalbumets navn refererer til at flere slektninger av bandmedlemmene døde i løpet av innspillingen. Disse hendelsene skapte en trist atmosfære som påvirket sanger som «Une année sans lumière» («Ett år uten lys»), «In the Backseat» og «Haïti», Chassagnes elegi til hennes tapte hjemland.[5]

Albumet ble godt mottatt både kritisk og kommersielt. Det havnet på flere topplister for 2004 og 2005 (grunnet den forsinkete internasjonale utgivelsen), og Pitchfork, Filter og No Ripcord kåret det til årets album. MTV2 2005 Review kalte Funeral for årets album, og NME plasserte det på andreplass[6] på sin liste over de beste album i 2005, og «Rebellion (Lies)» ble det nest beste sporet for samme år.

Innen november 2005 hadde Funeral solgt til gull både i Canada og UK, med over en halv million solgte eksemplarer på vedensbasis,[7] et veldig høyt nummer for en uavhengig utgivelse med minimalt med sendetid på TV og radio.

Albumet ble det første albumet fra Merge Records som havnet på Billboard 200-listene[8], og er plateselskapets bestselgende album til dags dato, med flere solgte en Neutral Milk Hotels In the Aeroplane Over the Sea.[9]

Bandet spilte på flere små klubber under deres turné i 2004, men på grunn av økende interesse måtte de bytte konsertlokaler til større scener, og turnéen fortsatte inn til midten av 2005, gjennom USA, Canada, Europa, til Japan under SummerSonic Festival og til Guelph under Hillside Festival. Etter å ha tatt fri store deler av sommeren 2005, dukket bandet opp på flere festivaler, inkludert Halifax Pop Explosion, Coachella Valley Music and Arts Festival, Sasquatch! Music Festival, Lollapalooza, Reading and Leeds Festival i Storbritannia, Electric Picnic i Irland, og Lowlands Festival i Nederland.

Arcade Fire var på forsiden av den canadiske utgaven av Time den 4. april 2005. Den 1. mai 2005 spilte bandet for 15 000 fans under Coachella Valley Music & Arts Festival.[10] I mai 2005 skrev bandet under på en kortvarig utgivelseskontrakt med EMI for Funeral, og i juni gav bandet ut en ny singel, «Cold Wind», på «Six Feet Under, Vol. 2: Everything Ends». BBC brukte sporet «Wake Up» i en reklame for programmene deres høsten 2005, mens de brukte sporene «Rebellion (Lies)» og «Neighborhood #1 (Tunnels)» i reklamer i januar 2006. Den 9. september 2005 var bandet på TV-programmet «Fashion Rocks», hvor David Bowie spilte «Wake Up» sammen med dem live. Denne innspillingen, samt innspillingene bandet gjorde sammen med Bowie på «Life on Mars» og «Five Years», kunne lastes ned via iTunes Store på en virtuell live EP. Samme uken var bandet på Late Show with David Letterman, og de spilte en konsert i Central Park. Under konserten i Central Park dukket Bowie opp. Den 11. september 2005 var bandet med på musikkprogrammet Top of the Pops på BBC, hvor de spilte «Rebellion (Lies)». Bandet spilte også for et TV-publikum i Paris på Canal Plus, og det samme opptaketble senere sent på den britiske kanalen Channel 4. Bandet fikk to listetopper på MTV2 (Storbritannia) NME Chart Show, med «Neighborhood #3 (Power Out)» og «Wake Up». Dette kan til en viss grad skyldes Rough Trade Records, som bestemte seg for å gi ut «Wake Up» på 7" vinyl.[11]

«Wake Up» ble spilt like før det irske rockebandet U2 åpnet konsertene sine undert Vertigo Tour mellom 2005 og 2007; Arcade Fire åpnet tre konserter i løpet av turnéen, og spilte sammen med US på en coverversjon av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart».[12] I tillegg begynte Dan Patrick Show, et daglig nasjonalt sportsprogram i USA, å spille sangen hver fredag på slutten av programmet sitt. Sangen kunne også høres flere ganger under Super Bowl den 5. februar 2010.

Funeral og singelen «Cold Wind» ble nominert til Grammy i sjangeren for beste alternative rockealbum, og beste sang skrevet for film, TV eller annen visuell media (Seks fot under). Den 2. april 2006 i Halifax, Nova Scotia, fikk Arcade Fire en Juno for årets låtskrivere for tre sanger fra Funeral: «Wake Up», «Rebellion (Lies)» og «Neighborhood #3 (Power Out)»[13] Bandet ble https://web.archive.org/web/20060427191030/http://www.junoawards.ca/06_2006_nominees.php#songwriterminert til tre priser under BRIT Awards: Beste internasjonale gruppe, beste internasjonale album, og beste nye internasjonale band.[14]

Den 12. mai 2005 fremførte Arcade Fire låtene «Power Out» og «Rebellion (Lies)» på BBC-programmet Later with Jools Holland. Den 27. desember 2005 ble Funeral rangert som nummer 1 på MTV2s liste over de femti beste albumene i Storbritannia det året. Den 22. oktober 2007 ble albumet rangert som nummer 8 i Bob Mersereaus bok, The Top 100 Canadian Albums. Mot slutten av 2009 rangerte Pitchfork albumet som nummer 2 på sin liste over de beste albumene i løpet av 2000-tallet.[15]

Neon Bible (2006–2008)[rediger | rediger kilde]

Arcade Fire spiller konsert for å reklamere for Neon Bible i United Palace Theater den 7. mai 2007

I løpet av perioden mellom Funeral og begynnelsen av innspillingen for Neon Bible kjøpte bandet en nedlagt kirke i Farnham, Quebec, omtrent 70 kilometer utenfor Montreal, og brukte deler av 2006 på å konvertere kirken til et innspillingsstudio.[16]

Det første sporet fra Neon Bible som ble utgitt var «Intervention» i desember 2006, på iTunes. Inntektene fra denne sangen ble donert til Partners in Health.[17] En feil resulterte i at en andre sang, «Black Wave/Bad Vibrations», også lå ute på iTunes en liten stund. Albumet havnet senere på peer-to-peer-nettverk den 26. januar 2007, og ble utgitt den 5. mars 2007 i Storbritannia, og den 6. mars i Amerika. Neon Bible Havnet på førsteplass på Canadian Albums Chart og Irish Album Charts, samt 2.-plass på Billboard 200 og britiske Top 40 Albums Chart uken som startet den 12. mars 2007.[18] Albumet lå også på førsteplass på Rock and Indie album charts. Den første skikkelige singelen, «Black Mirror», havnet på 1.-plass på CBC Radio 3s R3-30 i hele fem uker på rad, fra 22. mars til 19. april 2007, og var den første singelen fra noe band som hadde vært på førsteplass i mer en to uker. Albumet fikk mye ros fra kritikere (albumet ble også spådd til å bli årets album), og på grunn av sin suksess ble bandet erklært den mest spennende bandet på jorden av det britiske musikkmagasinet Q. Paste mente albumet var et av de fem beste i 2007.[19] Jason Reeher fra Trouser Press nevnte at han så på Neon Bible som et av de beste indiealbumene noensinne.[20]

Arcade Fire spilte på Saturday Night Live den 24. februar 2007, hvor de fremførte «Intervention» og «Keep the Car Running».[21] Owen Pallett var ikke til stede fordi han spilte inn med sitt eget prosjekt, Final Fantasy. I løpet av konserten røk en av Win Butlers strenger, og han reagerte ved å rive alle strengene av sin akustiske gitar og knuse den i bakken. På forsiden av denne gitaren var det skrevet «sak vide pa kanpe», et ordtak fra Haiti som betyr «en tom sekk kan ikke stå oppreist», en referanse til den ekstreme fattigdommen i Haiti.[22]

Den 10. juli 2007 ble Neon Bible nevnt i sammenheng med Polaris Music Prize 2007. Vinneren, som ble annonsert den 24. september 2007, ble derimot Patrick Watson.[23][24][25] Siden bandet ikke ville spille inn samlealbum, var de det eneste nominerte bandet som ikke hadde et spor på samlealbumet for prisutdelingen, 2007 Polaris Music Prize. I forkant hadde enkelte medier påstått at Polaris hadde droppet bandet fra samlealbumet, noe som førte til at ledelsen og bandet måtte holde et pressemøte for å oppklare sakene.[26]

Neon Bible-turnéen fortsatte inn i september 2007, med 25 konserter i Nord-Amerika og Europa gjennom midten av november. I Paris spilte bandet inn et Take-Away Show med Vincent Moon.[27] Bandet turnerte i Australia og New Zealand for første gang tidlig i 2008 som en del av Big Day Out-festivalen. Den 14. oktober 2007 dukket Win Butler og Régine Chassagne opp på en konsert med Bruce Springsteen i Ottawa, hor de spilte «State Trooper» og «Keep the Car Running».[28] Bandet donerte $1.00, £1,00 eller €1,00 til Partners in Health for hver billett som ble solgt under turnéen deres i Europa og Nord-Amerika 2008.[29]

Arcade Fire hjalp PIH videre da de spilte inn «Lenin» på Red Hot Organizations siste album Dark was the Night. Albumet tjente inn $850 000 som ble donert til aids-relaterte veldedigheter, hvorav $300 000 ble doner til PIH på vegne av Arcade Fire.

The Suburbs (2008-nå)[rediger | rediger kilde]

I februar 2008 annonserte Win Butler at Neon Bible-turnéen var avsluttet, etter ett år med totalt 122 konserter (inkludert 33 festivaler) i 75 byer i 19 land.[30]

Win Butler har støttet Barack Obama over lengre tid. Bandet spilte to gratiskonserter for Obama i Cleveland og Nelsonville, Ohio den 2. og 3. mars 2008.[31] Bandet spilte også to gratiskonserter, semmen med Superchunk den 1. og 2. mai i Greensboro og Carrboro, Nord-Carolina.[32] Den 21. januar 2009 var Arcade Fire og Jay-Z musikkgjestene under Obamakampanjens personalball i DC Armory. Butler takket Obama for hans løfte om å stenge ned Guantanamobukten fangeleir, og takket alle som jobbet for Obama under valget.

Det gikk rykter om at bandet jobbet med produsenten Markus Dravs på lydsporet for Richard Kelly-filmen The Box. Win Butler benektet dette, men nevnte at han muligens ville lage noen instrumentale spor sammen med Owen Pallett for filmen.[33]

I desember 2008 rapporterte Pitchfork at bandet hadde satt opp nettstedet miroir-noir.com Arkivert 16. desember 2010 hos Wayback Machine., som en reklame for deres kommende konsertfilmen under samme tittel. Pitchfork skrev at «Miroir Noir will feature live footage from the Neon Bible tour.» Filmen ble regissert av Vincent Morisset.[34] DVD-en ble gjort tilgjengelig for forhåndsbestilling den 15. desember 2008, og den digitale versjonen kunne lastes ned øyeblikkelig, mens DVD-en ble utgitt den 31. mars 2009.[35][36]

En gjeninnspilt versjon av bandets «Wake Up» fra debutalbumet deres, Funeral ble brukt i traileren for Spike Jonze-filmen Til Huttetuenes Land, som ble gitt ut i oktober 2009.[37] Sangen «Wake Up» har også blitt populær på sportsprogrammer på radio i USA: i 2009 brukte to populære programmer, The Dan Patrick Show og The Petros and Money Show, sangen ofte som reklamemusikk. NFL brukte sangen i en reklame som ble vist i en av pusene under Super Bowl XLIV. Bandet donerte pengene de fikk ved å lisensere sangene til NFL til Partners in Health.[38]

Den 27. mai 2010 ble det annonsert at en dobbel 12" singel ble gitt ut samme dag, mens hele albumet, kalt The Suburbs, skulle slippes den 2. august i Storbritannia og den 3. august i USA og Canada, gjennom Merge Records.[39] Albumet ble produsert av Markus Dravs, som også produserte deres forrige album, Neon Bible, mens lydingeniøren var Marcus Paquin, som også har jobbet med bandet før.[40] I en anmeldelse av hvert spor før utgivelsen av The Suburbs, skrev nettstedet The Quietus at "The progression is similar to the one William Blake takes us through in Songs of Innocence and Experience that suggests forward momentum and maturity.”[41]

Deres første show i 2010 var Oxegen 2010, som fant sted i Irland i juli.[42] Bandet bekreftet også at de skulle opptre under Rock Werchter, som er en av de største festivalene i Europa. Bandet annonserte at de skulle spille sanger fra deres kommende album under konsertene i Reading og Leeds-festivalene i august 2010, og Will Butler har nevnt at «We're really looking forward to playing the new songs live…[it's] like an inventor emerging from his basement after a year's work.»[43]

I juli 2010 annonserte Arcade Fire at de skulle sende konserten de skulle avholde den 5. august i Madison Square Garden live via YouTube. Senere annonserte de at regissøren for videon skulle være Terry Gilliam.[44] The Suburbs ble sluppet verden over i begynnelsen av august 2010, og mottok kritikk som kan sammenlignes med den de fikk etter utgivelsen av Funeral og Neon Bible.[45] I løpet av turnéen sin i 2010 spiller Arcade Fire en cover-versjon av «Oh, It's Such a Shame», til ære for Jay Reatard. Albumet debuterte øverst på Billboard 200 i USA, og solgte over 156 000 kopier i løpet av den første uken. Den lå også på førsteplass i både Storbritannia og Canada. Også på VG-lista debuterte albumet på 1.-plass.[46]

I august 2010 ga Arcade Fire og Google ut en interaktiv musikkvideo[47], som lar deg skrive inn en adresse, som videoen da (via Google Maps) henter bilder til. Videoen bruker sangen «We Used To Wait» fra albumet The Suburbs.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

I tillegg til grunnleggerne Win Butler og Régine Chassagne, inkluderer andre medlemmer Richard Parry, William Butler, Tim Kingsbury, Sarah Neufeld og Jeremy Gara. Under konserter har bandet også fått besøk av blant andre Marika Anthony-Shaw, Colin Stetson, Kelly Pratt, Owen Pallett, og Pietro Amato.[48]

Howard Bilerman, som spilte trommer på Funeral, har siden gått videre med andre prosjekter. I løpet av konsertene etter Funeral spilte hornisten Pietro Amato, cellisten Michael Olsen og fiolinisten Owen Pallett sammen med bandet. Neufeld, Parry og Amato spiller også i det instrumentelle bandet Bell Orchestre. Neufeld og Amato spiller også i The Luyas. Pallett har spilt sammen med bandet på flere konserter, og skrev også orkester- og strengearrangementet på begge albumene sammen med Régine Chassagne. Andre musikere som deltar under konserter inkluderer Marika Anthony-Shaw – en fiolinist og tidligere strenglærer som spilte på Recording a Tape the Colour of the Light med Bell Orchestre og Set Yourself on Fire av Starsnbsp;– samt hornspillerne Colin Stetson og Kelly Pratt, som også har spilt med Beirut.[49]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Arcade Fires diskografi

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ junoawards.ca, besøkt 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Rayner, Ben (6. mars 2007). «Arcade Fire still burning» (engelsk). The Star. Besøkt 19. mars 2010. 
  3. ^ Byrne, David (18. desember 2007). «David Byrne's Survival Strategies for Emerging Artists – and Megastars» (engelsk). Wired. Besøkt 20. mars 2010. 
  4. ^ Hoard, Christian (24. februar 2005). «The Fire This Time» (engelsk). Rolling Stone. Arkivert fra originalen 2. oktober 2007. Besøkt 20. mars 2010. 
  5. ^ Sinagra, Laura (9. september 2005). «The Listings: Sept. 9 -- Sept. 15; ARCADE FIRE» (engelsk). The New York Times. Besøkt 20. mars 2010. 
  6. ^ Dickson, Andrew (2. desember 2005). «NME defends album of year poll» (engelsk). The Guardian. Besøkt 20. mars 2010. 
  7. ^ «Exclusive – Arcade Fire duet with Bowie released» (engelsk). NME. 8. november 2005. Arkivert fra originalen 3. januar 2010. Besøkt 21. mars 2010. 
  8. ^ Kot, Greg (8. mai 2005). «Pitchfork e-zine tells indie fans what's hot and not» (engelsk). Honolulu Advertiser. Besøkt 20. mars 2010. 
  9. ^ Menconi, David (22. februar 2007). «On the Beat: David Menconi on music» (engelsk). The News & Observer. Arkivert fra originalen 23. august 2007. Besøkt 21. mars 2010. 
  10. ^ Bateman, Joseph W. (19. mars 2007). «Spreading Like an 'Arcade Fire'» (engelsk). Salt Lake Community College. Arkivert fra originalen 10. april 2009. Besøkt 20. mars 2010. 
  11. ^ «Episodes: Arcade Fire» (engelsk). PBS. Besøkt 21. mars 2010. 
  12. ^ «Arcade Fire invited for U2 tour support» (engelsk). NME. 25. august 2008. Arkivert fra originalen 6. april 2009. Besøkt 21. mars 2010. 
  13. ^ «Songwriter Of The Year (sponsored by SOCAN)» (engelsk). Juno Awards. Arkivert fra originalen 27. april 2006. Besøkt 21. mars 2010. 
  14. ^ «Arcade Fire, Feist, Buble earn Brit Award nods». Toronto Star (engelsk). 14. januar 2008. Besøkt 21. mars 2010. 
  15. ^ «Pitchfork: Staff Lists: The top 200 albums of the 2000's» (engelsk). Pitchfork. 2. oktober 2009. Arkivert fra originalen 15. mars 2010. Besøkt 21. mars 2010. 
  16. ^ Michaels, Sean. «Inside the Church of Arcade Fire» (engelsk). Paste. Arkivert fra originalen 7. mars 2008. Besøkt 22. mars 2010. 
  17. ^ «Intervention On iTunes + Partners In Health Charity» (engelsk). Arcade Fire. 3. januar 2007. Arkivert fra originalen 24. juli 2009. Besøkt 23. mars 2010. 
  18. ^ «Billboard Top 200» (engelsk). Billboard. Besøkt 23. mars 2010. 
  19. ^ Paste Magazine #38
  20. ^ Gentry, Brandon / Reeher, Jason C. «Arcade Fire EP (Can. self-released) 2003 (Merge) 2005» (engelsk). Trouser Press. Besøkt 23. mars 2010. 
  21. ^ «SNL Archives Episodes» (engelsk). SNL Archives. 24. februar 2007. Arkivert fra originalen 24. april 2008. Besøkt 25. mars 2010. 
  22. ^ «Singing for the Poor in Haiti: The Arcade Fire and Partners in Health» (engelsk). Indy Bay. 1. november 2007. Besøkt 25. mars 2010. 
  23. ^ «Arcade Fire, Feist on Polaris short list» (engelsk). CBC. Arkivert fra originalen 3. juli 2007. Besøkt 25. mars 2010. 
  24. ^ «Feist, Fire get Polaris noms» (engelsk). Canadian Online Explorer. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 25. mars 2010. 
  25. ^ Love, Noah (10. juli 2007). «Arcade Fire, Feist And The Dears Among Polaris Nominees» (engelsk). Chart. Arkivert fra originalen 21. desember 2008. Besøkt 25. mars 2010. 
  26. ^ «Joint Statement by Arcade Fire and the Polaris Music Prize» (PDF) (engelsk). Polaris Music Prize. Arkivert fra originalen (PDF) 28. februar 2008. Besøkt 25. mars 2010. 
  27. ^ «#41 Arcade Fire» (engelsk). blogotheque.net. Arkivert fra originalen 26. juli 2010. Besøkt 26. mars 2010. 
  28. ^ «Brucebase 2007» (engelsk). Bruce Base. Arkivert fra originalen 5. mars 2010. Besøkt 26. mars 2010. 
  29. ^ «Arcade Fire sparks support for PIH – Canadian band raises issues and funds» (engelsk). Partners In Health. Arkivert fra originalen 16. januar 2010. Besøkt 26. mars 2010. 
  30. ^ «Neon Bible Tour Is Over» (engelsk). Arcade Fire. Arkivert fra originalen 24. juli 2009. Besøkt 31. mars 2010. 
  31. ^ «Arcade Fire to perform for Obama in Ohio» (engelsk). CNN.com. Besøkt 31. mars 2010. 
  32. ^ «Spending Heavily, Obama Attempts Knockout Blow» (engelsk). The New York Times. Besøkt 31. mars 2010. 
  33. ^ brandon (16. mai 2008). «Arcade Fire Not Scoring The Box, Enjoying Wolf Parade» (engelsk). Stereogum. Besøkt 20. mai 2008. 
  34. ^ Thompson, Paul (11. desember 2008). «Arcade Fire to Release Film, Possibly Live Document "» (engelsk). Pitchfork. Besøkt 31. mars 2010. 
  35. ^ «Arcade Fire to release 'Miroir Noir' documentary on Monday (Dec 15)» (engelsk). NME. 12. desember 2008. Besøkt 31. mars 2010. 
  36. ^ «miroir-noir.com» (engelsk). Arcade Fire. Besøkt 31. mars 2010. 
  37. ^ Montgomery, James (26. mars 2009). «Arcade Fire Re-Record 'Wake Up' For 'Where The Wild Things Are' Trailer» (engelsk). MTV.com. Besøkt 31. mars 2010. 
  38. ^ Dombal, Ryan (3. februar 2010). «Arcade Fire License "Wake Up" to Super Bowl to Benefit Haiti Relief» (engelsk). Besøkt 31. mars 2010. 
  39. ^ «Arcade Fire.com» (engelsk). Besøkt 27. mai 2010. 
  40. ^ Rogers, Georgie (1. desember 2009). «Dravs aids Arcade Fire» (engelsk). Pitchfork Media. Besøkt 31. mars 2010. 
  41. ^ Doran, John (21. juli 2010). «Arcade Fire The Suburbs Track-By-Track Review» (engelsk). The Quietus. Besøkt 19. august 2010. 
  42. ^ «Arcade Fire announce European festival appearance» (engelsk). NME. 8. mars 2010. Besøkt 19. august 2010. 
  43. ^ Trey (30. mars 2010). «Arcade Fire Set To Debut Songs From Upcoming Album» (engelsk). AltRockNow.com. Arkivert fra originalen 3. april 2010. Besøkt 31. mars 2010. 
  44. ^ Hudson, Alex (26. juli 2010). «Arcade Fire Webcast To Be Directed By Terry Gilliam» (engelsk). Exclaim.ca. Besøkt 19. august 2010. 
  45. ^ «The Suburbs på MetaCritic» (engelsk). Metacritic.com. Besøkt 19. august 2010. 
  46. ^ «Topp 40 Album uke 32, 2010» (norsk). Besøkt 19. august 2010. 
  47. ^ «The Wilderness Downtown» (engelsk). august 2010. Besøkt 22. oktober 2010. 
  48. ^ Frey, Darcy (4. mars 2007). «One Very, Very Indie Band» (engelsk). The New York Times. Besøkt 31. mars 2010. 
  49. ^ «Arcade Fire: Art-Rock Fueled by Eclecticism and Pain» (engelsk). NPR. 4. juni 2007. Besøkt 31. mars 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arcade_Fire&oldid=23830663»