Apostolisk fattigdom

Apostolisk fattigdom er en doktrine fremsatt i det 13. århundre av nyetablerte tiggerordener, som et svar på behovet for reformer i den katolske kirke. Disse ordenene prøvde å leve uten å eie land eller samle på penger.

Doktrinen ble sett på som en utfordring mot kirkens store verdier og deres korrumperende virkning. En viktig tallsgruppe for denne oppfatningen var Humiliati, som var grunnlagt av en ullhandler. De opprettet samfunn rundt om i Italia og Frankrike, basert på prinsippet om et enkelt liv for legfolk som delte godene, men levde i familier. Det var primært en legbevegelse, og avviste autoriteten til hierarkier og presteskap. Blant annet på grunn av dette ble de senere erklært som kjettere av den katolske kirke.

Ifølge en vanlig oppfatning ble Frans av Assisi inspirert av denne bevegelsen til å danne Fransiskanerordenen, i et forsøk på å etterleve fattigdommen til Jesus Kristus og samtidig strengt holde seg til den katolske kirkes tro.

Petrus Valdés, som grunnla Valdenserne, delte denne troen. De mente også at Bibelen skulle leses på folks eget sprog og ikke bare på latin, og ble forfulgt av kirken.

Særlig blant fransiskanerne førte disse tankene til mye strid, og kirkemøter ble kalt sammen for å støtte snart den ene siden, snart den andre. En stor gruppe blant fransiskanere med en streng tolkning av prinsippet, ble kalt «spirituales». Under ledelse av Bonaventura erklærte kirken at de var kjettere, og de ble fanget og brent. Andre som hevdet doktrinen, f.eks. fransiskaneren William av Ockham, ble mistenkt for å være kjettere og risikerte ekskommunikasjon.

Striden om apostolisk fattigdom er et viktig tema i Umberto Ecos roman Rosens navn.