Antonio Guzmán Blanco
| Antonio Guzmán Blanco | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. feb. 1829[1][2][3] Maracay[4] | ||
| Død | 28. juli 1899[5][6][1][7] (70 år) Paris[8] | ||
| Beskjeftigelse | Soldat, diplomat, jurist, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universidad Central de Venezuela | ||
| Barn | César Zumeta (biologisk barn) | ||
| Parti | Partido Liberal | ||
| Gravlagt | Cimetière de Passy[1] Panteon Nacional | ||
| Utmerkelser | Frigjørerens orden | ||
| Signatur | |||
.jpg) | |||
Antonio Leocadio Guzmán Blanco (1829–1899) var en venezuelansk offiser og politiker.[9][10] Han var president i Venezuela i tre perioder: fra 1870 og frem til 1877, fra 1879 til 1884, og fra 1886 til 1887.[11]
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av Antonio Leocadio Guzmán.
Guzmán ble landsforvist av general Julian Castro, og fulgte deretter Juan Crisóstomo Falcón i hans invasjon av Venezuela. Etter Falcóns nederlag flyktet de sammen, og Blanco ble sendt til vestindia for å be om hjelp. Sist i 1861 kom han igjen sammen med Falcón til Velezuela, og etter flere kamper ble cochetraktaten undertegnet 22. mai 1863. Falcón ble president og Guzmán visepresident og utenriksminister. Han var Venezuelas ambassadør til Spania fra 1863 til 1866.[12]
Da han kom hjem ble han valgt til president i kongressen. Etter at Falcón ble avsatt i 1868, forlot Guzmán landet. Han ledet en revolusjon i 1869, og ble i 1870 «midlertidig» president og styrte landet med diktatorisk myndighet i sju år.
Selv om hans presidentperioder var preget av enevelde,[13] oppnådde han flere økonomiske og juridiske reformer.[14] Hans regjering etablerte en moderne valuta (bolívar), re-etablerte nasjonalsangen, gjennomførte en folketelling, anla jernbane og telefonlinje mellom Caracas og La Guaira, og en utdanningsreform.
Privatliv og ettertid[rediger | rediger kilde]
Guzmán var gift med Ana Teresa Ibarra Urbaneja.
Sent i livet bygget han et landsted i regionen Antímano, som han kalte «La Pequeña Versalles» (Lille Versailles). Stedet ble restaurert i 2004, og er nå et kulturhus og idrettsanlegg.[15]
-
Guzman 66 år gammel i 1895. -
Ana Teresa Ibarra Urbaneja -
Guzman med en av døtrene
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c www.findagrave.com, besøkt 28. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.britannica.com, besøkt 28. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ socialarchive.iath.virginia.edu, besøkt 28. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=antonio;n=guzman+blanco[Hentet fra Wikidata]
- ^ snaccooperative.org, besøkt 28. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Antonio Guzmán Blanco». britannica.com.
- ^ Tarver Denova, Hollis Micheal. The history of Venezuela. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-313-33525-9.
- ^ «Antonio Guzmán Blanco». venezuelatuya.com.
- ^ (spansk) Luis Pérez Pescador, "Jefes de Misión de Venezuela en España" Venezuela ahora, Embassy of Venezuela in Spain, September 2008, pp17-19
- ^ Davis, Charles L. Working-Class Mobilization and Political Control: Venezuela and Mexico. University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-6280-5.
- ^ (no) «Venezuelas historie» i Store norske leksikon
- ^ Radio Nacional de Venezuela, 30 July 2004, 11.18pm (spansk) Inauguran centro sociocultural y deportivo Casa de Campo Guzmán Blanco Arkivert 28. september 2011 hos Wayback Machine.
