Antonio Bacci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Antonio Bacci
Født4. september 1885[1]
Italia
Død20. januar 1971[1] (85 år)
Vatikanstaten
Beskjeftigelse Teolog, katolsk prest (1909–)[2]
Nasjonalitet Italia (19461971), Kongedømmet Italia (18851946)

Coat of arms of Antonio Bacci.svg

Antonio Bacci (født 4. september 1885 i Giugnola ved Firenze i Italia, død 20. januar 1971 i Vatikanet) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet Den romerske kurie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Etter katolske prestestudier ved seminaret i Firenze ble han presteviet den 9. august 1909. Deretter var han spiritual ved det samme presteseminar fra 1910 til 1922.

Fra 1922 til 1931 var han medarbeider ved det vatikanske statssekretariatet. Fra 1931 var han sekretæt ved den (i 1967 avskaffede) avdeling av skrivelser til fyrstene - en avdeling som far ansvarlig for utarbeidelsen av Vatikanets latinske korrespondanse og øvrige tekster.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble kreert til kardinal i 1960 av pave Johannes XXIII, og var da prest. Han ble bispeviet i 1962.

Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 19621965. Han ble kjent blant tilhengerne av den katolske tradisjonalisme for den kritikk han fremsatte kort før sin død mot den da ganske ferske liturgireform.

Kardinal Bacci hadde til Vatikanets store forundre allerede i 1967 skrevet et forord til en bok av reformkritikeren Tito Casini (La tunica stracciata). Bacci mislikte nedvurderingen av det latinske språk i reformen, og kritiserte bruken av folkespråket og ikke minst den nye messeliturgi. I dette samarbeidet han med den italienske kardinal Alfredo Ottaviani og den franske erkebiskop Marcel Lefebvre, som hadde vært erkebiskop av Dakar.

Noen grunn til forundring var det kanskje strengt tatt ikke; hans standpunkt var kjent helt fra tidlig under Annet Vatikankonsil. Den 24. oktober 1962, under konsilets første sesjon, hadde han forsvart latinen som den katolske liturgis språk.[3]

Han hadde selv engasjert seg for bedre forståelse av dette språks bevarelse, også med et leksikon som omfattet en rekke nyere begreper.

Leksikonet het Lexicon Eorum Vocabulorum Quae Difficilius Latine Redduntur, som utmeislet latinske gloser for fenomener som ikke tidligere var kjente; han skapte ord som for eksempel gummis salivaria («tyggegummi»), barbara saltatio («twist») og diurnarius scriptor («avisjournalist»).[4] [5] Denne ble standard referanseverk i Vatikanet, helt til den ble erstattet av Lexicon Recentis Latinitatis.

Han var kompromissløs i sin poengterte holdning mot kommunismen.

Han døde i Vatikanet, og ble begravet i sin fødeby Giugnola.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12694226j
  2. ^ bacci
  3. ^ Roberto de Mattei: Il Concilio Vaticano II. Una storia mai scritta, Torino 2010, s. 243
  4. ^ «Milestones». TIME Magazine. 1. februar 1971. 
  5. ^ «Ad Cultores Optimos». TIME Magazine. 16. februar 1953. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]