Antonianismen

Kimpa Vita, tegnet av misjonæren Antonio da Gallo

Toni Malau (San Antonio) i elfenben,1700-tallet, Kongoriket

Antonianismen var en synkretisk profetisk-messiansk bevegelse blant bakongofolket i kongeriket Kongo på begynnelsen av 1700-tallet, ledet av profetinnen og religionsreformatoren Beatriz Kimpa Vita, som hevdet å være besjelet av St Antonius av Padua. Den utviklet seg utenfor den katolske kirke, selv om den anerkjente pavens myndighet. Bevegelsen ble snart bekjempet i Kongoriket og Beatriz Kimpa Vita ble brent på bålet som kjetter.

Kongoriket var det største og mektigste kongedømmet i Sentralafrika, men dets innflytelse var i tilbakegang; i løpet av 1600-tallet ble Portugal den dominerende militære og økonomiske kraft i regionen. Portugiserne var begynt på å omvendet folket i Kongo til katolisisme så tidlig på 1400-tallet. Adelen og almuen praktiserte katolisismen.

Den opprinnelige antonianismen bestod egentlig bare fra 1704 til 1708, før den ble undertrykt. Men med transportene av slaver blant annet til Brasil, nådde antonianismen det amerikanske kontinent der den overlevde og utviklet seg, og genererte noen varianter av kulten tre hundre år senere.

Begrepet antoniano brukes også om medlemmer av et katolsk ordenssamfunn oppkalt etter St Antonius abbeden, grunnlagt i Frankrike ca 1095 og opphevet på 1800-tallet.

Bakgrunn

Selv om det er flere helgener som er kanonisert av den katolske kirke med navnet Antonio, er det to som skiller seg ut for sin popularitet og sitt forhold til Afrika: St Antonius abbeden, også kjent som afrikaneren eller ankoreten, født i Egypt (251–356), og St Antonius av Pádua (1191/1195–1231), født i Lisboa. Ifølge noen forskere har egenskaper knyttet til hver av disse i antonianistbevegelsen og i folkefromheten blitt sammenfiltret.

Katolisismen ble introdusert til Afrika sør for Sahara på slutten av 1400-tallet. I 1491, etter portugisernes ankomst til kongeriket Kongo, gikk kong Nzinga Nkuvu med på å bli døpt, og tok navnet Juan (João) til ære for sitt portugisiske kongelige motstykke. I 1597 ble det opprettet et bispesete i hovedstaden i det kongolesiske rike, Mbanza Kongo (av portugiserne kalt São Salvador). Dette er et sted langt nord i det senere Angola. På 1600-tallet presenterte kapusinerne, for det meste italienske og spanske, St Antonius som «formidler av frelse ved ulykker og sykdom». Denne helgen ble gjenstand for en særlig kult blant kongoleserne; deres tradisjonelle statuettfetisjer av tinn eller elfenben, fikk nå en egen versjon kalt «Toni Malau», inspirert av «Antonio de la buena fortuna»: Disse amulettene ble tillage en beskyttende kraft.

I en situasjon med politisk kaos og vanstyre, begynte det å florere med profeter av mange slag. I 1632 erklærte Francisco Kasola, en berømt nganga (medisinmann), seg selv som Guds sønn: Han søkte å kombinere de katolske misjonærers metoder og lære med de tradisjonelle, hevdet å utføre mirakler, og fikk mange tilhengere. Ifølge kapusinermunkenes beretninger mellom slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet ble mange lignende fenomener observert.

På begynnelsen av 1700-tallet forsikret en gammel kvinne ved navn Apollonia eller Mafuta at jomfru Maria hadde formidlet til henne Jesu Kristi indignasjon over situasjonen i Kongoriket, og forkynte at Gud ville straffe kongoleserne hvis de ikke gjenoppbygde hovedstaden. Hun forsikret at hun allerede hadde sett Den hellige jomfru Maria og de hellige, og de var alle svarte. Snart ble Mafuta underordnet en annen profetinne: den unge Beatriz Kimpa Vita.

Beatriz Kimpa Vita

På begynnelsen av 1700-tallet, i 1704, hevdet en ung kongoleser, Kimpa Vita, kjent som Dona Beatriz, etter å ha overvunnet en alvorlig sykdom, å ha visjoner, å ha møtt St Antonius i himmelen, og for å være blitt en formidler av helgenens vilje. Hennes tilhengere fikk navnet «antonianistas» av portugiserne. Beatriz ble kjent for helbredelser og andre mirakler. Hun begynte å forkynne i sitt land, ved Kibangu-fjellet, dit kong Pedro IV hadde trukket seg tilbake med sitt hoff. Profetinnen dro til palasset for å be kongen om å bli med henne og vende tilbake til den avfolkede hovedstaden Mbanza Kongo, men han ignorerte henne.

Beatriz Kimpa Vita prioriterte i sine budskap og intervensjoner kravet om å gjenoppbygge Kongoriket, og bød tronpretendenterne om å avslutte sine interne maktkamper. Han hevdet også en «afrikansk stolthet» og tok et oppgjør med misjonærene, og mot de hvite som var involvert i slavehandel.

Tilhengerne hennes var opprinnelig konsentrert i hovedstaden Mbanza Kongo (São Salvador), som hadde nådd et folketall på sytti tusen innbyggere og var blitt avfolket, plyndret og forlatt i 1678 på grunn av konstante kriger og vanstyre på 1600-tallet. De beseirede ble solgt som slaver. Bispestolen ble overført i 1674 til Luanda og siden 1685 var det ingen misjonærer igjen i São Salvador.

Antonianismen forkastet korset, som ble holdt ansvarlig for Kristi død, og forkastet likeså dåp, skriftemål og bønn. De trodde at Jesus var svart og at han ble født i Kongo, kristendommens sanne vugge.

Antonianismevegelsen døde ikke umiddelbart etter at Dona Beatriz døde, og i 1708 marsjerte 20.000 antonianere mot kong Pedro IV, som etterhvert beseiret dem og gjenopprettet sitt kongevelde.

Selv om bevegelsen hadde kort levetid i Dona Beatriz' levetid, har en rekke artefakter overlevd inn i ettertiden, som kigurene av St. Antonius av «tinn, elfenben, tre ... festet til kors, benyttet som sluttstykker på staver, og båret som pendanter ... disse bilder, kaltToni Malau, var til beskyttelse mot sykdom og annen motgang».

Litteratur

• John Thornton: The Kongolese Saint Anthony: Dona Beatriz Kimpa Vita and the Antonian Movement, 1684-1706, Cambridge and New York, Cambridge University Press, 1998.