Anton Vedaa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anton Vedaa
Født6. feb. 1917[1]Rediger på Wikidata
Bergen[1]Rediger på Wikidata
Død6. apr. 1989[1]Rediger på Wikidata (72 år)
Tønsberg[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Krigsmedaljen, KrigskorsetRediger på Wikidata
Vedaa mottok Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse

Anton Vedaa (født 1917, død 1989) var en norsk motstandsmann som gjorde tjeneste i Kompani Linge. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig, da han ble dekorert med Krigskorset, Norges fremste utmerkelse.

Under okkupasjonen gikk Vedaa inn i motstandskampen. Han ble med i Kompani Linge og fikk oppdrag i det okkuperte Norge. Vedaa deltok i Operasjon Carhampton.[2] Han kom deretter til Sverige og vendte i januar 1944 tilbake til Norge for å delta i Operasjon Throstle.[3] Operasjonen hadde som mål å bygge opp Milorgs distrikt D11 i Østfold. Han deltok i planleggingen av vellykkede sabotasjeaksjoner mot Rygge flyplass og et drivstofflager for undervannsbåter ved Son. Aksjonen mot drivstofflageret ble av britene betraktet som et spesielt viktig militært resultat.[2] På grunn av tuberkulose avsluttet Vedaa sitt arbeid i Østfold og ble sendt til Sverige, der han ble innlagt på sykehus.[4]

I statsråd 8. februar 1946 ble fenrik Vedaa hedret med Krigskorset med sverd «for å ha ytet Norges Forsvar fremrakende [sic] tjenester under utførelse av hemmelig militære oppdrag.»[2] Vedaa var tidligere dekorert med Krigsmedaljen for innsats i Operasjon Carhampton.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Historisk befolkningsregister, Historisk befolkningsregister ID pf01074022000535, verkets språk bokmål, besøkt 17. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 152-153.
  3. ^ Lindman, Knut og Erling Ree-Pedersen (red.): Motstandskamp og dagligliv i Mossedistriktet 1940-1945, Moss: Hjemmefrontens venner, 1999 , s. 210f.
  4. ^ Lindman og Ree-Pedersen (red.), s. 211.