Anton Johansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anton Johansen
Detalj fra minnestein ved Lebesby kirke.
Født24. mai 1858
Sveriges flagg Engesdal
Død3. januar 1929 (70 år)
Norges flagg Oslo
BeskjeftigelseKirketjener
NasjonalitetNorge

Anton Johansen (Ledbesbymannen) (født 24. mai 1858, død 3. januar 1929) var klarsynt.[1] Ifølge ham selv skal han ha forutsett flere store hendelser blant annet 1. verdenskrig, den russiske revolusjonen og den spanske borgerkrigen. Profetiene til Johansen har i nyere tid blitt sterkt kritisert av blant andre Ronnie Johanson.[2]

Han ble født «Johansson», og fornorsket det til «Johanson», men som forfatter av Märkliga syner presenterer han seg som «Johansen».[3] Store norske leksikon bruker «Johannesen».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anton Johansen ble født i 1858 i den lille fjellbygden Engesdal ved Björkvatnet i Tärna socken i Stensele församling, som den eldste av åtte søsken. Familien forlot Sverige kort tid etter at han var født, og slo seg ned i Norge. Oppdragelsen var strengt religiøs. Rundt 1870 dro Johansen og hans eldre bror til Finnmark. Her vokste han opp hos en av morens brødre som var lærer og kirketjener, og fikk stor innflytelse på gutten. På en fortsettelsesskole skal Johansen ha lært del elementær historie og geografi, som ifølge onkelen brakte guttens sinn «ut av likevekt». I 1876 flyttet foreldrene med resten av barneflokken etter til Lebesby, hvor de levde av å drive fiske og et småbruk. Anton Johansen arbeidet i tillegg som klokker, kirketjener og landmålerassistent.[4] Hans egen familie betraktet ham imidlertid som lett undermåls, og naboen og kollegaen Johan Aslaksen regnet spådommene hans for «bare nokka tøys». Offiseren Erling Bjørstad, som kjente Johansen fra oppmålingene av Finnmarksvidda, sa om ham: «Hans oppfatninger, fortellinger og allegorier var enfoldige og formet av livets hendelser, sett mot religiøs bakgrunn og usvikelig tro.»[5] Major Finn Qvale, som var Johansens sjef under oppmålingene, mente at «den ærlige og naive Anton ikke på noen måte var en bevisst bedrager, han bedro bare seg selv». Qvale anførte at Johansen selv etter fire somre som hans assistent ikke greide «å regne høyder, føre siktebok eller tegne det enkleste situasjonsriss - som ellers de fleste temmelig snart lærer(...)Jeg er ennvidere ikke helt sikker på om han forstod å lese et kart.»[6] Selv mente Johansen at han også hadde evner som healer, og avla besøk på sykehus medbringende traktater og kamferdrops. Håndspåleggelsen hans var uten kjent virkning.[7]

Erling Bjørstad beskrev Johansen som «ubegripelig bred og liten». En sommer bestod hans medbrakte matforråd av to sekker med førti brød i, som etter en måned var så mugne at det røk grønt av sekkene straks de ble åpnet; men Johansen dyppet brødet i kaffe og spiste like fornøyd. «Hans skiddenferdighet er sagnaktig», sier Bjørstad, men «efter min mening kan menneskelig godhet og hjelpsomhet ikke fremstå i vakrere form enn hos ham».[8]

Åndsliv og profetier[rediger | rediger kilde]

Minnestein ved Lebesby kirke.

Anton Johansen var en svært religiøs mann, og bønn og Bibelen var svært viktige deler av livet hans. Han sa selv at han aldri hadde hoppet over morgen- og aftenbønn. I Lebesby gikk han for å være en bygdeoriginal med et varmt hjerte. Om sin egen fremtid sa han: «Jeg hørte så tydelig Ånden si til meg: Du skal bli gift og få tre barn.»[9] I 1919 fortalte han imidlertid den tyske filosofen Max Dessoir - mannen som oppfant begrepet parapsykologi - at han aldri hadde rørt tobakk eller alkohol, eller noen gang hatt kjønnslig omgang.[10] Dessoir fant ingen tegn til overnaturlige evner hos Johansen, men mente heller ikke at han var noen bedrager eller sinnssyk.[11]

Johansen så på seg selv som et sendebud fra Herren, og mente at synene han fikk var fra Gud. Ved å advare dem han hadde syner om, gjorde han så godt han kunne for at synene ikke skulle gå i oppfyllelse. Han fortalte major Qvale at «dokker så jeg i et syn ligge på Varangerhalvøya med avhugget hue og bein.» Qvale døde imidlertid stille i sin seng i Oslo i høy alder.[9]

I skrifter utgitt i 1918 og 1920 hevdet Johansen å ha hatt sine første syner i påsken 1884, da han skulle ha sett sine to yngre brødre omkomme på sjøen utenfor Nordkinn. Sitt andre syn hevdet han å ha hatt i 1888, mens han var på jobb som kirketjener, en jobb han hadde i rundt 30 år. Det var nattverd i kirken, og under nattverden hørte han en stemme som ba ham om å be for nattverdsgjestene. Han gjorde dette, men følte en sterk uro for et nygift ektepar. Etter gudstjenesten skal han ha forsøkt å snakke med ekteparet for å advare dem om en fare han hadde sett, men han fikk ikke tak i dem før de dro. Åtte dager senere druknet visstnok begge ektefellene. Johansens familie kunne ikke bekrefte hans påstander om mottakelser av åpenbaringer.[12]

Syner om verdensbegivenheter og reise[rediger | rediger kilde]

Hans egen bror Nils fortalte at første gang Anton Johansen berettet å ha «sett noe», var dagen etter at brorsønnen deres druknet 14. november 1907. Anton hevdet senere å ha hatt sitt store syn natten før ulykken, og at den ble varslet av Jesus. Broren Nils nevner ikke noe slikt varsel, og han trodde ikke at Anton hadde overnaturlige evner. Kort etter nevøens drukningsulykke skrev Anton selv til Finn Qvale og beskrev hendelsen i detalj, men heller ikke her nevner han noe varsel om ulykken. Opplevelsen av å ha mottatt et slikt varsel ser ut til å ha oppstått senere. I Märkliga syner beskriver Anton Johansen ulykkesdagen slik: «Då jag den dagens morgon spisade frukost tilsammans med ynglingen och skulle läsa bordsbönen, kom jag ofrivilligt att läsa den apostoliska välsignelsen i stället. Jag anade den förestående olyckan även genom detta, men trodde dock, att Herren skulle skona honom och familjen för denna tunga sorg.» Her «aner» han bare ulykken, som han senere hevder å ha blitt varslet om.[13]

Første gang Johansen fortalte andre enn broren Nils om synene sine, skal ha vært i 1912, da han om høsten gikk seks mil i snøstorm over fjellet for å oppsøke den nyvalgte stortingsmannen Hagbart Lund fra Finnmark. Johansen advarte Lund om en kommende storkrig, og bad ham ta dette videre til regjeringen, men Lund innfridde ikke hans forventninger, så senhøstes 1913 tok Johansen ut sparepengene sine – to hundre kroner – og dro sørover. Han forfrøs begge kinnene på vei over fjellet i snøstorm.[14]

I mars 1914 brakte flere aviser artikler om Johansens syner om en kommende storkrig i Europa. En «noget ældre ungkar av svensk avstamning» mente at russerne kom til å angripe Finnmark, mens Stockholm og Göteborg ville bli lagt øde av henholdsvis russere og franskmenn. Tyskland ville bli overvunnet av en allianse mellom England og Belgia. En røst hadde bedt ham om å reise til Kristiania, Stockholm og Berlin for å advare myndighetene, og han var allerede hjemme igjen etter å ha vært i Kristiania og Stockholm.

I Kristiania hadde Finn Qvale hjulpet ham til å få audiens hos forsvarsministeren, som Johansen oppfordret til å ruste opp «før krigen er over oss».[15] Statsråd Hans Vilhelm Keilhau sa seg enig. Finn Qvale som var til stede, refererer at Johansen deretter bad Keilhau «om å få folk til å gå mer i kirken, lese sin aftenbønn og tenke på Vårherre», men Keilhau bad Johansen om å snakke med kirkeministeren (statsråd Bryggeså) om den biten.[16]

I Stockholm fikk Johansen to ganger foretrede for prins Bernadotte, men ingen hjelp til å skaffe seg innreisetillatelse til Tyskland. I stedet skrev han til keiser Wilhelm II. Svenske myndigheter var uansett oppmerksomme på krigsfaren, som ikke minst statsminister Karl Staaff advarte mot. I motsetning til Staaff mente Lebesbymannen at Norges og Sveriges krigsdeltakelse kunne avverges ved bønn. Han mente imidlertid at Göteborg ville bli rasert av franske luftskip; at Sverige ville tape Gotland og Norge landet nord for Lyngen til Russland; og at to store slag ville stå mellom Porsanger og Tana.[17]

Han så også et stort skip som het «Titanic» gå på et isfjell og synke, og beskrev dette feil i forhold til overlevendes forklaringer. (Han så flere store og små isfjell, og mente at skipet gikk på det største av dem.)[18] «Titanic»s forlis var ifølge Jesus likeledes en straff over engelskmennene for deres hovmod, men Jesus bad likevel Johansen telegrafere en advarsel til rederiet, samt telegrafere direkte til mangemillionæren Astor som var blant passasjerene. Astor var nemlig troende og fortjente å bli reddet, og dessuten ville Astor refundere Johansens telegram-utgifter. Imidlertid fortalte ikke Johansen noen om synet sitt før skipet var sunket, og Astor omkom som de fleste andre om bord. Johansen unnskyldte seg med at han hadde trodd at forliset kunne avverges gjennom hans bønner.[19]

I 1921 skulle et vulkanutbrudd i Nordsjøen forårsake et enormt jordskjelv som ville ramme landene rundt, særlig den engelske østkysten, som straff for Englands hovmod.[20]

Senere skal han ha hatt flere andre syn om verdensbegivenheter, blant annet at det ville bli fredsforhandlinger, ellers ville verdenskrigen vare til 1921. I virkeligheten ble det ingen fredsforhandlinger, og Tyskland kapitulerte samme år, 1918.[21]

I intervju med Aftenposten 4. august 1918 uttalte han: «Tyskland kan ikke knuses. Gud har hele tiden holdt sin hånd over keiseren og det tyske folk. Er det mening i å forsøke å knuse et folk som Gud holder sin hånd over?»[22]

I Märkliga syner forteller han at han prøvde å sende beskjed til USAs regjering om at de ikke skulle blande seg inn i krigen, for i så fall ville den ikke være over før i 1921.[9] Så sent som i februar 1918 mente han at krigen ville fortsette til 1921, og at han hadde hørt bestemte planer fra England om å forsøke å få Russland til å angripe Sverige.

Johansen hadde da bedt Gud om å skåne Sverige fra denne ulykken, og Gud sagt at han skulle bli bønnhørt. På samme måten tok Johansen æren for å ha reddet Finnmark fra hungersnød i 1916.[23]

For Lebesbymannen var bønn av avgjørende betydning, og han mente første verdenskrig var et resultat av at folk i byene hadde sluttet å be bordbønn.[24]

Amuth Gustafson[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1918 la Johansen ut på enda en reise til Kristiania og Stockholm etter først å ha underrettet Aftenposten. I mars besøkte han pinsemenigheten i Stockholm, og ble invitert hjem til lederen Lewi Pethrus, som også skrev flere artikler om ham i bladet Evangelii Härold.[25] På vei til toget nordover møtte Johansen den 23 år gamle studenten Amuth Gustafson, som fikk ham til å utsette hjemreisen noen dager. Johansen hevdet at Jesus allerede i 1907 hadde nevnt Gustafson ved navn og sagt at de to kom til å møtes. Alt måneden etter, i april 1918, utgav Gustafson et hefte hvor Johansen kom med en rekke nøyaktige profetier, men kun om ting som alt hadde hendt. Likevel ble Märkliga syner en suksess som kom i tyve opplag og 105.000 trykte eksemplarer. Som forfatter angis «A.Gustafsson», der den ekstra s-en i navnet skulle få folk til å tro at det var redaktøren av Evangelii Härold, Alfred Gustafsson, som var utgiver. Bedrageren siterte også deler av Lewi Pethrus' artikler ordrett i heftet uten å angi kilde. I 1920 kom en oppfølger, boken Nya syner.[26]

Med hjelp av venner kom Johansen seg til Tyskland i 1919 med Amuth Gustafson som reiseleder, og havnet da midt oppe i det såkalte spartakistopprøret, der Gustafson holdt på å bli offer for en maskingeværsalve mens Johansen ventet på hotellrommet.[27]

Verden i 1953[rediger | rediger kilde]

I Märkliga syner og Nya syner forteller Johansen om hvordan verden vil være i 1953. Norge og Sverige har utstrakt handel med Tyrkia og Armenia pga. importforbud i landene på kontinentet. Ukraina, Baltikum og det meste av Belgia er under Tyskland. To av de nordiske landene har hatt en sosialistisk revolusjon, han vil ikke si hvilke. Strid om grensehandelen i Finnmark får Russland og Frankrike til å gå til angrep på Norge og Sverige i 1953. Dette er Guds straff fordi sosialistene har fått store deler av befolkningen til å fornekte ham. Franskmennene legger det vestlige Göteborg i grus ved hjelp av luftskip, men svenskene har et nytt, elektrisk våpen som nesten utrydder franskmennene. Russerne har imidlertid erobret Nord-Sverige, Gotland og Öland, og er på vei ned gjennom Småland, slik at svenskene tvinges til å kapitulere. I Norge kjempes det ved Karasjok i en frontlinje på to mil. De døde ligger i hauger mellom Gágga og Nordre Skoganvarrivann, men Gud peker på Lyngsfjorden og beroliger Johansen med at lenger kommer ikke russerne. Franskmennene bomber kystbyene, og Kristiansand raseres helt. Krigen blir likevel kortvarig, bryter ut om sommeren og tar slutt samme sommer eller tidlig på høsten.[28]

Mentalundersøkelser[rediger | rediger kilde]

På Amuth Gustafsons initiativ ble Johansen i januar 1919 undersøkt av en lege i Stockholm, J. Billström, som imidlertid ikke var psykiater. Dr Billström fant ingen tegn til sinnslidelse hos Johansen, i motsetning til dr Emil Kleen, som heller ikke var psykiater, men gav Johansen diagnosen «megalomanisk parafreniker», som viser til vrangforestillinger om egen storhet. Dr Kleen oppfattet det som om Johansen mente han selv var nevnt i Bibelen da han ble spurt om han var sendebudet i Johannes' åpenbaring, og Johansen blygt svarte: «Det synes så.»[29] Dr Kleen oppfattet imidlertid Johansen som en hederlig og hjertegod mann som ikke løy bevisst. Rettspsykiateren Hans Evensen undersøkte ikke selv Johansen, men etter gjennomlesning av Gustafsons bøker skrev han: «Det er ikke mange av hans forutsigelser som har slått til, og de har gjerne hatt den vanskjebne å bli bekjentgjort etter begivenhetene.» Dr Evensen mente ikke at det dreide seg om hallusinasjoner, siden det i Johansens beretninger ikke finnes «en eneste levende detalj som vitner om at han virkelig har sett sine syner. De bærer snarere preg av tilbakeblikkets avblekede bilde, og av en begrepsmessig alminnelighet.»[30]

Slutten av livet og død[rediger | rediger kilde]

Etter den mislykkede turen til Tyskland vendte Johansen tilbake til Oslo og bodde der fram til sin død i 1929. Hans siste kjente profeti gjaldt jernstreiken, som pågikk fra oktober 1923 til mai 1924. Han bekjentgjorde da på Grønlandsleiret at Gud hadde meddelt ham at de streikende og lockoutede arbeiderne kom til å tape kampen. Også her tok han feil. Jernstreiken som startet som en protest mot nedgang i lønnen, endte med lønnsøkning for arbeiderne.[24]

Lebesbymannen ble gravlagt på kirkegården ved Lebesby kirke, der han hadde jobbet i rundt 30 år. Ved en feil står det på gravstøtten at han døde 5. mars 1928. Det er ukjent hvordan denne feilen oppstod. Det står i dag en minnestøtte for Anton Johansen ved inngangen til den nye Lebesby kirke som ble bygd i 1962.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bergo, Jørgen (1974). De klarsynte. Vikersund: Modum-trykk. s. 110–119. 
  2. ^ -Var slett ikke synsk nrk.no (Lest: 03/07/08)
  3. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 237), forlaget Humanist, Oslo 2006, ISBN 82-92622-16-0
  4. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 209)
  5. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 228)
  6. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 227)
  7. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 243)
  8. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 208)
  9. ^ a b c Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 244)
  10. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 209)
  11. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 229)
  12. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 222)
  13. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 230-1)
  14. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 225)
  15. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 207)
  16. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 237)
  17. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 211-12)
  18. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 239)
  19. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 216)
  20. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 217)
  21. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 215)
  22. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 212)
  23. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 214)
  24. ^ a b Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 233)
  25. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. august 2010. Besøkt 2. mars 2011. 
  26. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 214-6)
  27. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 223)
  28. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 218-20)
  29. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 235)
  30. ^ Ronnie Johanson: «Lebesbymannen», Åpent sinn eller høl i hue? (s. 228-9)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]