Antoine Quentin Fouquier-Tinville
| Antoine Quentin Fouquier-Tinville | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Antoine Quentin Fouquier de Tinville 10. juni 1746[1][2]  Foreste | ||
| Død | 7. mai 1795[1][3][2][4] (48 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Magistrat, jurist, politiker, offentlig tjenesteperson | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Pierre-Éloi Fouquier d'Hérouël | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Errancis Cemetery | ||
,_French_revolutionary.jpg)
Antoine Quentin Fouquier-Tinville (født 10. juni 1746 i Hérouël i departementet Aisne i Frankrike, død 7. mai 1795 i Paris) var en fransk jurist.
Fouqier-Tinville var advokat fra 1774 og sluttet seg til den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble han offentlig anklager for revolusjonstribunalet. Han var der et lydig redskap for Comité de salut public (Velfredskomiteen), og vant herostratisk berømmelse på sin post. Han ble henrettet i giljotinen etter skrekkveldet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Fouquier de Tinville stammet fra en velhavende adelsfamilie i Picardie. Etter noen omveier studerte han jus.
Tidlig virke[rediger | rediger kilde]
Fra 1765 arbeidet han fra statsadvokatsembedet. I 1774 kjøpte han statsadvokatsembedet etter å ha fått utbetalt en betydelig familiearv. Han giftet seg ett år etter med sin kusine, og de fikk siden fem barn.
Etter hustruens død giftet han seg på nytt, og i 1783 måtte han selge embedet. Han var nå dypt forgjeldet. Han fikk så en stilling i det kongelige politi, og ble kommisar i 1789.
Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]
Med støtte fra sin fetter, Camille Desmoulins, ble han i 1792 leder for de revolusjonæres anklagejury. Under revolusjonen endret han sitt navn til Fouquier-Tinville, for å tåkelegge sitt adelige opphav.
Da revolusjonstribunalet ble opprettet 10. mars 1793 ble Fouquier-Tinville utnevnt til offentlig anklager. Dette embedet beholdt han til 28. juli 1794. Sammen med Maximilien de Robespierre omfunksjonerte det til et av revolusjonens hovedinstrumenter. Utad bar det en maske av uavhengighet og ubestikkelighet, men i virkeligheten fulgte det i sine anklager de til enhver tid fremherskende politiske vinder. Men Fouquier-Tinville innrettet seg ikke slik at han personlig dro noen fordeler av sin stilling.
Om enn hébertister, girondister eller dantonister – på Fouquier-Tinvilles konto står om lag 2 400 dødsstraffer og henrettelser (blant dem hans fetter Camille Desmoulins og dronning Marie-Antoinette). Det var også på hans anklage at Olympe de Gouges ble henrettet - hun som stod bak Déclaration des droits de la femme et de la citoyenne som reaksjon på den franske erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.
Selv om han selv nedstammet fra en kongetro familie og selv var i slekt med flere av de anklagede, gikk han hensynsløst til verks mot de anklagede uten noe hensyn til herkomst, stand, alder eller kjønn.
Da Robespierre ble styrtet den 9. Thermidor ble også hans eget fall innledet, skritt for skritt. Selv om han først ble den nye regjerings anklager, og til og med medvirket til arrestasjonene av Robespierre, Louis de Saint-Just og Georges Couthon, og ble bekreftet i embedet av Bertrand Barère de Vieuzac og konvensjonen av 28. juli 1794, ble han fordømt av Louis-Marie Stanislas Fréron, og derfor arrestert den 1. august 1794 på Nasjonalkonventets bud, og han ble stilt for retten. Som forsvar fremholdt han at han alene hadde fulgt Velferdskomiteens anvisninger. Etter en av den franske revolusjonens lengste rettsprosesser, 41 dager, ble han dømt til døden.
En stor folkemengde overvar hans henrettelse den 7. mai 1795.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, oppført som Antoine Fouquier-Tinville, GeneaStar person-ID fouquier[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=antoine+quentin;n=fouquier+de+tinville, oppført som Antoine Quentin Fouquier de Tinville[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Antoine Quentin Fouquier-Tinville, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id fouquier-tinville-antoine-quentin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jacques Castelnau: Fouquier-Tinville : Le pourvoyeur de l'échafaud. Hachette, Paris 1937
- Albert Croquez und Georges Loublie: Fouquier-Tinville, l'accusateur public. Julliard, Paris 1945
- Alphonse Dunoyer: Fouquier-Tinville : Accusateur public du tribunal révolutionnaire, 1746–1795, d'après les documents des archives nationales. Perrin, Paris 1913
- Fritz Hochwälder: Der öffentliche Ankläger, Schauspiel in drei Akten, 1947. Das Stück behandelt das Thema Rache/Gerechtigkeit anhand der historischen Figur des öffentlichen Anklägers der französischen Revolution, Fouquier-Tinville.
- Svensk uppslagsbok. 1932.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Fouquier-Tinville Kort biografi med videre lenker