Antoine Agénor de Gramont

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antoine Alfred Agénor de Gramont
Antoine Agénor de Gramont

Antoine Alfred Agénor de Gramont (født 14. august 1819 i Paris i Frankrike, død 17. januar 1880 samme sted) var en fransk diplomat og statsmann. Som utenriksminister i regjeringen Ollivier var han en av de hovedansvarlige for den fransk-prøyssiske krig som brøt ut i 1870.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gramont stammet fra en av de mest fornemme gamle adelsslekter, den yngre linje av hertugene av Aure, som tok sitt navn fra sitt stamsete Gramont i Navarra.

Hans bestefar, hertug Antoine Louis Marie de Gramont (1755–1836), hadde utvandret under revolusjonen, og hans far, hertug Antoine Heraclius Genevieve Agenor av Gramont og Guiche (1789–1855), hadde deltatt på britisk side under den spanske uavhengighetskrig og var i 1823 trådt inn som generalløytnant i den franske armé og ledsaget i 1830 den avsatte kong Charles X til hans skotske eksil. Den yngre generasjon war derimot bonapartistisk innstilt; Gramonts fetter grev Antoine Louis Raymond de Gramont (1787–1825), skapte seg navn og høy rang Napoléon Bonapartes armé.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Gramont tok polyteknisk skole og ble i 1840 utnevnt til underløytnant, men forlot allerede samme år krigstjenesten. Etter februarrevolusjonen i 1848 sluttet han seg til prins Napoleon. Han ble utnevnt til ministre plénipotentiaire i Kassel (1851), i Stuttgart (1852) og i Torino (1853), til ambassadør i Washington DC (1854), i Roma (1857) og i Wien (1861). Den 15. mai 1870 overtok kan utenriksporteføljen i kabinettet Émile Ollivier. Hans løpebane som utenriksminister ble kort men skjebnesvanger.

Da den 6. juli 1870 spørsmålet om et valg av prins Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen til spansk konge kom på tale i den lovgivende forsamling, erklærte Gramont til forsamlingens bifall at den franske keiserlige regjering ikke kunne tåle «at en fremmed makt kunne forrykke Europas likevekt samt sette Frankrikes intresse og ære i fare ved å anbringe en av sine fyrster på Karl Vs trone». At prinsen av Hohenzollern selv trakk seg tilbake, tilfredsstilte ikke Gramont, men han avkrevde den preussiske konge en særskilt erklæring vedrørende denne sak, nemlig at prinsens kandidatur ikke ville bli relansert. Da kongen av Preussen nektet dette, fulgte en krigserklæring fra Frankrikes side. Både på fransk og på tysk side seiret de mest steile krefter med sterkest krigsvilje; et viktig element i dette var den såkalte Emsdepesjen.

Etter franskmennenes nederlag ved Wörth måtte Gramont, likesom de øvrige ministre, tre tilbake (9. august 1870). Hasn vendte da tilbake til Paris, der han bodde til sin død. Under de påfølgende år opptrådte han noen ganger for å forsvare sin utenrikspolitikk, som i arbeidet La France et la Prusse avant la guerre (1872) og i noen artikler i Revue de France (1878) under pseudonymet «Andreas Memor».

Han var siden 27. desember 1848 fidt med skotske Emma Mary Mackinnon (1811–1891).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Antoine Alfred Agénor de Gramont – bilder, video eller lyd