Ansprand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ansprand
Født657Rediger på Wikidata
Død712Rediger på Wikidata
Pavia
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Lombardenes konge (712–712) Rediger på Wikidata
EktefelleTheodarada
BarnLiutprand
Sigiprand
Aurona
Imberga
NasjonalitetDet langobardiske kongerike
GravlagtPavia
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Ansprand (657–712) var konge i Det langobardiske kongerike en kort periode i 712. Han var opprinnelig hertug av Asti som ble utnevnt til regent for den mindreårige kong Liutpert i 700 da Liutperts far Cunincpert døde. Liutpert ble i 701 avsatt av Raginpert og Ansprand måtte flykte. Han kom tilbake i 712, beseiret Raginperts sønn Aripert II og ble utnevnt til konge.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall i 470-årene og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.

Veien til kongetittelen[rediger | rediger kilde]

Da kong Cunincpert døde i 700 etterlot han seg den mindreårige sønnen og medkongen Liutpert på kongetronen. Hertug Ansprand ble utnevnt til regent for gutten.[2] Det oppsto strid om kongemakten etter Cunincperts død, og Raginpert, en sønn av den tidligere kongen Godepert (regjerte 661–662), angrep Ansprand og hans allierte, hertug Rotarit av Bergamo, tidlig i 701. Ragimpert vant med støtte fra sitt kjerneområde Neustria, og han avsatte kong Liutpert etter bare åtte måneders regjeringstid. Ragimpert døde allerede samme år som han ble konge, i 701. Han hadde innsatt sin sønn Aripert II som medkonge og denne overtok makten. Liutperts medspillere hertugene Ansprand og Rotarit handlet raskt og fikk Aripert II avsatt og fengslet. Liutpert ble på nytt innsatt som konge.

Aripert II klarte å rømme fra fengslet og fikk samlet sine styrker. Han beseiret Ansprand i Pavia og fikk Liutpert arrestert. Ansprand flyktet til Comacina, en øy i Comosjøen med en festning hvor også Liuperts far Cunincpert hadde søkt tilflukt under Alahis’ opprør i 688. Han slo også hertug Rotarit og fikk Liutpert drept, angivelig druknet i et bad, i 702.[3] Aripert angrep Ansprand og sendte ham på flukt. Ansprands sønn Sigiprand ble tatt til fange og blindet, mens hans yngre bror Liutprand ble løslatt og kunne dra etter sin far.[4]

Ansprand søkte tilflukt hos hertug Theudebert av Bayern og levde i eksil der i ni år. I 711 fikk han en hær til disposisjon av hertugen og han møtte kong Aripert II utenfor Pavia. Resultatet av kampen var uavklart da Aripert trakk seg tilbake til byen. Dette resulterte i redusert kampmoral blant hans tropper, og Aripert valgte å raske med seg sine skatter og flyktet mot Frankerriket. Underveis druknet han under forsøk på å krysse elva Ticino. Ansprand kunne dermed uhindret la seg krone til langobardenes konge i mars 712.[5]

Ansprand døde allerede i juni 712 etter tre måneder som konge og han ble gravlagt i Pavia. Hans eneste gjenlevende sønn, Liutprand, ble utnevnt til ny konge og Ansprands største bidrag til langobardenes historie var nok å få sønnen på tronen. Liutprand regjerte fram til 744 og regnes som en av de mest betydningsfulle monarkene i Det langobardiske kongeriket.[6]

Familie[rediger | rediger kilde]

Ansprand var gift med Theodarada og hadde fire barn:

  • Liutprand, ble konge etter sin far
  • Sigiprand, ble blindet og sannsynligvis drept av Aripert II i 702
  • Aurona. Hennes datter Gumberga ble gift med hertug Romoald av Beneventum
  • Imberga, hertuginne og regent i hertugdømmet Asti

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tacitus & kap. 40, s. 89.
  2. ^ Paulus Diaconus & s. 181.
  3. ^ Paulus Diaconus & s. 182.
  4. ^ Paulus Diaconus & s. 183.
  5. ^ Paulus Diaconus & s. 190.
  6. ^ Deanesly 2019 & kap. 14.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co. 
  • Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse. 
  • Margaret Deanesly (2019). A History of Early Medieval Europe: From 476–911. Routledge. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Aripert II 
Konge av langobardene
(712–712)
Etterfølger:
 Liutprand