De anglo-afghanske kriger
De anglo-afghanske krigene viser til Storbritannias tre militære intervensjoner i Afghanistan mellom år 1839 og 1919. Målet med disse krigene var å sikre britisk herredømme over denne regionen og sette en stopper for det russiske keiserdømmets ekspansjonsplaner. Krigene var en del av «det store spillet» (etter eng. The Great Game), den anglo-russiske politikken som dreide seg om å skaffe makt og innflytelse i Sentral-Asia.
Den første anglo-afghanske krig (1839–1842)[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Første anglo-afghanske krig
I 1837 eskalerte de russiske og britiske interessene til en konflikt mellom sjahen av Iran og Dost Mohammed Khan, herskeren av Afghanistan. Lord Auckland, den britiske generalguvernøren i Calcutta, besluttet med manifestet fra Simla 1. oktober 1838 å avsette Dost Mohammed Khan til fordel for den tidligere herskeren Shoja Shah. For å gi kraftig ettertrykk til denne oppfordringen marsjerte rundt 16 500 britiske og indiske soldater, så vel som ca. 35 000 ansatte og familiemedlemmer under kommando av general Keane gjennom Bolan-passet til Afghanistan våren neste år. Den 23. desember 1840 overga Dost Mohammed seg til den britiske lederen William Hay Macnaghten. En del av de britiske styrkene ble trukket tilbake, og en divisjon under kommando av generalmajor Elphinstone ble igjen i Kabul.
I begynnelsen av november 1841 startet et opprør mot den britiske okkupasjonen. Julen 1841 ble Macnaghten drept av afghanere, noe som medførte at forbindelsen mellom Kabul og India ble brutt. Den britiske divisjonen var nå omringet og praktisk talt under okkupasjon. Den 1. januar 1842 undertegnet Elphinstone en avtale hvor fradraget ble gitt ham. Til gjengjeld overrakte han noen av sine våpen og forsyninger til afghanerne. Den 6. januar 1842 begynte Elphinstone tilbaketrekningen fra Kabul. Målet var å komme frem til den nærmeste garnisonen i Jalalabad, ca. 140 km unna.
Til sammen var 17 000 mennesker med i følget. Allerede da soldatene skulle forlate garnisonen ble de angrepet. Angrepene fortsatte, og den lovede eskorten var ikke i syne. Underveis kom det til flere forhandlinger og Elphinstone ble gjenværende som gissel. I de påfølgende dagene ble hæren fullstendig ødelagt i Khyber-passet. Som en reaksjon på dette nederlaget ble en britisk straffeekspedisjon sendt ut. I løpet av våren 1842 ble to hærer under general George Pollock og general William Nott plassert i Jalalabad og Kandahar. Deretter marsjerte de til Kabul. I mellomtiden hadde Akbar lurt og myrdet Shoja Shah i citadellet Bala Hissar i Kabul.
Etter at Kabul var erobret og Shojas sønn ble opphøyet til tronen, fulgte frigjøringen av gislene. I mens hadde den tidligere kommandanten Elphinstone dødd. Den 11. oktober 1842 trakk de britiske styrkene seg tilbake fra Kabul og senere helt ut av Afghanistan og til India, etter at Det britiske ostindiske kompani hadde kommet til den konklusjon at en fortsettende okkupasjon var for risikabel og kostbar. Dost Mohammed Khan kom tilbake til tronen og regjerte frem til sin død i 1863.
Den andre anglo-afghanske krig (1878–1880)[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Andre anglo-afghanske krig
Etter den første krigen fulgte andre anglo-afghanske krig i 1878. Etter Russlands suksess i den russisk-ottomanske krigen i 1877-1778 vendte riket igjen mot Sentral-Asia, der det siden 1868 hadde styrt i Vest-Turkestan. I juli 1878 lyktes russerne – til britenes store frustrasjon – å plassere en ambassadør i Kabul, der Dost Mohammed Khans tredje eldste sønn av Shir Ali Khan regjerte som emir. Visekongen av India Lord Lytton protesterte og ga i september general Neville Chamberlain også lov og i oppdrag å skaffe en representant i Kabul. Dette oppdraget ble imidlertid fanget opp av afghanerne og britene ble nødt til å snu.
Deretter marsjerte britene med sin styrke i British Indian Army inn i Afghanistan. Shir Ali Khan flyktet til Russland, hvor han forventet å få støtte, men døde i februar året etter i Mazar-e Sharif. Etter at britene hadde okkupert en stor del av landet, undertegnet hans sønn og etterfølger Mohammad Yaqub Khan i mai 1879 Gandamak-traktaten. I denne traktaten innrømmet britene ikke bare retten på residenser i Kabul og andre byer, men også at de skulle ta full hånd om den afghanske utenrikspolitikken.
Allerede i september 1879 ble den nye britiske residenten i Kabul Louis Cavagnari og hele hans stab myrdet av afghanske opprørere. Dermed begynte den andre fasen av krigen, der britene først okkuperte Kabul under general Frederick Roberts i oktober. Byen var beleiret i løpet av desember. I 1880 innsatte Roberts Abdur Rahman Khan, sønn av den eldste sønnen til Dost Mohammed Afzul Khan, som den nye emiren. En annen sønn av Shir Ali, Ayub khan, som hadde holdt seg i nærheten av Herat vest i landet, beseiret en britisk hær i juli 1880 i det blodige slaget om Maiwand. Etter å ha beleiret de overlevende i Kandahar måtte han imidlertid i september se seg slått av Roberts' soldater i slaget om Kandahar. Den nye britiske regjeringen under William Ewart Gladstone, valgt i april 1880, var tilfreds med resultatet og besluttet i 1881 en tilbaketrekning av troppene.
Den tredje anglo-afghanske krig (1919)[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Tredje anglo-afghanske krig
I den tredje anglo-afghanske krigen i mai 1919 klarte den afghanske hæren under Amanullah Khan, som hadde kommet til makten samme år, å slå tilbake britene og oppnå større suksess i begynnelsen, med støtte fra alle stammekrigere. Til gjengjeld bombet britene palasset til Amanullah. Den 8. august 1919 ble Rawalpindi-traktaten signert, og med den fulgte en provisorisk anerkjennelse av Afghanistan som en suveren og uavhengig stat fra Storbritannia.
Videre lesing[rediger | rediger kilde]
- Saul David: Die größten Fehlschläge der Militärgeschichte, 2003, ISBN 3453861272 (tar for seg blant annet tilbaketrekningen fra Kabul i 1842)
- Charles Miller: Khyber. British India's North West Frontier. The Story of an Imperial Migraine, London 1977