Andrej Razumovskij
Andrej Kirillovitsj Razumovskij (russisk: Андрей Кириллович Разумовский), født 4. november (g.s.: 22. oktober) 1752 i Grukhov, død 24. september (g.s.: 11. september) 1836 i Wien) var en russisk fyrste og diplomat.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Andrej Razumovskij var sønn av marskalk Kirill Razumovskij, den siste hetman over zaporizjakosakkene, og av Katarina Narysjkina, en kusine av keiserinne Elisabeth av Russland. Han var også brorsønn av Aleksej Grigorievitsj Razumovskij, kalt «nattens keiser». Han fikk i hjemmet en utmerket utdannelse av strassburgeren Ludwig Heinrich von Nicolay.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Razumovskij viet seg først til sjøkrigstjenesten for Russland, og tjenestegjorde på engelske skip og deltok på sjøslaget ved Chios mot tyrkerne.
Men han gikk snart over til diplomatiet. Etter å ha innehatt sendebudsplasser i Venezia, Napoli (der dronning Maria Karolina gav ha sin gunst) og fra 1783 i København kom han i 1787 i egenskap av envoyé til Stockholm, der han straks begynte å knytte forbindelser med de misnøyde.
Da Gustav IIIs krigsplaner begynte å avtegne seg, inngav Razumovskij på sin keiserinnes oppdrag 18. juni 1788 til riksråden Johan Gabriel Oxenstierna en note, i hvilken det forekom uttrykk som syntes gjøre en upassende distinksjon mellom kongen og nasjonen. Gustav III fikk derigjennom foranledning til å avbryte den diplomatiske forbindelse med Russland. Razumovskij ble befalt til å innen åtte dager forlate Stockholm, men han drøyde, trass i fornyede oppfordringer, helt til 11. august.
I 1793 ble Razumovskij sendebud i Wien, der han ble Ludwig van Beethovens beskytter.
På sin fiendtlighet mot den svenske regjering gav han nye bevis ved å oppmuntre Gustaf Mauritz Armfelt i hans forehavender. Armfelt ledet den gruppe av opposisjonelle gustavianer som var kritiske mot Gustaf Adolf Reuterholm, den sterke mann i formynderregeringen for kronprinsen Gustav IV Adolf.
Han var også sterkt fiendtlig mot Frankrike og Napoleon I og tok etter Aleksander Is fred med den sistnevnte i 1807 avskjed fra sin ministerpost.
Fra 1808 til 1816 underholdt Rasumowsky den første profesjonelle strykekvartett med Ignaz Schuppanzigh som primarius. Det opptrådte til å begynne med utelukkende i private foranstaltninger, men senere også offentlig. Etter brannen i Palais Rasumofsky den 31. desember 1814 ble den oppløst.
Ved det fransk-russiske fredsbrudd i 1812 ble Razumovskij atter Alexander Is fortrolige og arbeidet av all kraft mot Napoleon I. Han var med på kongressene i Châtillon, Chaumont, Paris (den første Parisfreden mai 1814) og Wien, uttalte i mars 1815 Russlands aktforklaring over Napoleon I og var en av undertegnerne av den andre Parisfreden samme år.
I år 1815 ble han utnevnt til fyrste.
I alderdommen antok han den romersk-katolske lære.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Johann Heinrich Schnitzler: Fürst Kyrillowitsch Rasumowsky. Ein Fragment aus der russischen Diplomatie, in: Historisches Taschenbuch, hrsg. von Friedrich von Raumer, 4. Folge, Jg. 4, Leipzig 1863
- Constant von Wurzbach: Rasumowsky, Andreas Kyrillowitsch in Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich], Band 25. Wien 1868, S. 6 ff.
- Lulu Gräfin Thürheim: Mein Leben. Erinnerungen aus Österreichs grosser Welt 1788–1852 (a. d. Frz., hrsg. v. René van Rhyn), 4 Bände, München: G. Müller 1913 f.
- Wenda Focke: Geborgtes Leben. Andrej Kirillowitsch Rasumofsky. Diplomat, Liebhaber, Mäzen, Biographischer Roman, Berlin: Oberbaum 2005
- Klaus Martin Kopitz: Die frühen Wiener Aufführungen von Beethovens Kammermusik in zeitgenössischen Dokumenten (1797–1828), in: Beethovens Kammermusik, hrsg. von Friedrich Geiger und Martina Sichardt (= Das Beethoven-Handbuch, hrsg. von Albrecht Riethmüller, Band 3), Laaber 2014, S. 165–211
- Razumovskij i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)
|
